Det er litt spesielt at vi nå skriver 2021 synes jeg. Året 2020 var så spesielt at det er merkelig å ikke være der lengre. Særlig siden pandemien ikke er over, ikke på langt nær. Som jeg så på internettet: “januar var et hardt år, men vi kom oss gjennom”. Det snakkes mye om vaksiner og lyset i enden av tunnelen, som visstnok er synlig nå. Men vi skal fremdeles gjennom tunnelen, og lys er synlig på lang avstand. Så for mange kjennes kanskje pandemien i 2021 enda mer på kroppen og psyken enn i 2020. Den hører liksom ikke til her i 2021. Korona er so last year.

Her på vestlandet er vi godt vant med tunneler av den mindre metaforiske sorten. Lange, korte og ikke minst hyppige. Det går jo litt sport i å telle tunnelene mellom Bergen og Voss for eksempel, rart hvordan man får forskjellig antall hver gang. Så hvis hver nye innstramming er en tunnel vi teller på veien, og oppmykningene de små glimtene av dagslys og utsikt på veien, så kan det gå sport i tellingen og turen blir litt artigere. For det er ikke annet å gjøre enn å fortsette å kjøre, så slutter tunnelene vel etterhvert.

Som litteratur på reisen kan leseren kose seg med årets første utgave av Psykologi I kommunen. Garantert koronafritt! Vi ser på to ulike tema som ikke har vært belyst noe særlig i dette tidsskriftet før (meg bekjent). Det ene er studenter som skal bli yrkesfaglærere og deres tanker om sin framtidige rolle. Og elever med minoritetsbakgrunn, hva mener mødrene er grunnen til at guttene ofte kommer så mye dårligere ut enn jentene? Vi har også en del debatt og opplysning i dette nummeret, med et innlegg om de foreslåtte endringene av Statped og PPT, et innlegg om positiv psykologi I kommunen, og en betimelig påminnelse om barnas rettigheter til å bli hørt i saksbehandlingen. Det er noe vi på mitt PP-kontor har oppe som tema innimellom, her har vi et stort forbedringspotensiale, regner med det gjelder flere.