Som samfunnspsykolog er det ikke første gang jeg reflekterer rundt ordet «helsehjelp». Men under koronapandemien har spørsmålet om hva som er helsehjelp og ikke aktualisert seg. Tiltak som defineres som nødvendig helsehjelp har holdt åpent, mens tiltak som defineres som aktivitetstilbud eller fritidstilbud har periodevis måttet stenge. Problemet med dette er at det i praksis ikke alltid er like klart hva som er helsehjelp – og hva som er nødvendig.

Helsehjelp må jo være det som hjelper en til å få bedre helse – altså som minsker symptomer og bedrer ens helsetilstand. Men hva når det som bedrer helsetilstanden er tilretteleggingen på skolen eller tilhørigheten på fotballaget eller praten på bestemors kjøkken? Hva når det som faktisk endrer de nevrale strukturene i hjernen og gjør at depresjonen mister fotfeste er samspillet i sanggruppen man går i – eller bevegelsene og rytmen på hesteryggen?

Psykiske helsetjenester er et stillas. Grunnmuren i helsen vår er å være trygg, ha nok mat og husly, noen nære relasjoner og noen faste rammer og strukturer. Oppå grunnmuren kommer veggene. De består av tilhørighet, mestring, mulighet til utforskning og læring. Det er der man aller helst burde starte – og ikke med behandling av psykiske vansker. Det mest fornuftige vil være å sikre trygge oppvekstvilkår i hjemmet, god tilrettelegging på skolen, sosial inkludering og en meningsfull fritid – og deretter vurdere behovet for terapi. Det siste året har veggene rast sammen for mange av oss, og kan bare delvis erstattes. Og behovet for psykiske helsetjenester blir større. Det er for mange nødvendig med et stillas. Vi må likevel forstå at psykiske helsetjenester ikke kan kompensere fullt ut for det manglende grunnlaget. Vi må vi også finne nye måter å bygge vegger på.

Vi begynner nå å se et lys i enden av pandemitunnellen, og vi ser fram til en hverdag hvor vi kan smile til hverandre på bussen. Men for mange er huset rast sammen. Mange trenger et stillas i form av helsehjelp eller støtte fra de nærmeste. Men det er også nå vi trenger å bygge vegger ved å gjenetablere gode rutiner, sikre mestring og fellesskap. Pandemien har minnet oss om viktigheten av disse faktorene.

Denne utgaven av Psykologi i Kommunen er et spennende og variert sommernummer. Som vanlig belyses ulike deler av kommunens arbeid som omhandler psykisk helse og forebyggende arbeid. Du kan lese om en tilknytningsbasert tilnærming til fødselsdepresjon, og om manglende motivasjon i skolen og hvordan dette kan feiltolkes. Ole Petter Eidjar fra Forumstyret slår et slag for innsats i første klasse, og Helge Tverfjell beskriver det varierte og meningsfulle arbeidet PP-tjenesten kan bidra med. Vi har fått med to bokanmeldelser av svært relevante bøker, og en flott tekst om taushet og kraften i eventyr.

Vi i redaksjonen ønsker dere alle en god sommer!