Helsetjenesten er overbelastet, sies det. Og da menes den delen av helsetjenesten som jobber med smittevern, vaksinasjon og akuttmedisin. Det rapporteres om høyt sykefravær og mange pasienter som har fått operasjoner utsatt. Vi hører også om en høy belastning i de delene av helsetjenesten som jobber med psykisk helse. Det er stor pågang både på sengeposter og poliklinikker. Mange må vente for lenge før de får et tilbud, og tilstanden vil da ofte forverres i mellomtiden. Også i kommunen oppleves stor pågang på de psykiske hjelpetjenestene, og dette går utover den tidlige innsatsen. Men vi må ikke la dette bli en diskusjon om hva som er viktigst!

Som vi vet henger fysisk og psykisk helse tett sammen. Å gå å vente på en operasjon kan jeg tenke meg ikke er særlig bra for den psykiske helsen. Heller ikke å bekymre seg for syke familiemedlemmer som ikke får behandling. Samtidig kan psykiske problemer også få langsiktige konsekvenser og i verste fall ta liv. Vi trenger et sterkt helsevesen som kan ta seg av alle aspekter av innbyggernes helse. Da er det om å gjøre å finne bærekraftige løsninger som ikke går ut over andre deler av helsevesenet. Og ikke minst - unngå sløsing som å fjerne tilbud et sted og bygge opp et annet sted, langdryge rekrutteringsprosesser grunnet turnover og sykemeldinger og tiltak som ikke virker.

Mer enn noen gang trenger vi å gi hjelp som faktisk virker. Vi må unngå å gi med en hånd og ta med den andre, noe jeg tror vi ofte gjør i dagens tjenester. Vi gir individuelt tilpasset opplæring - og samtidig tar vi bort følelsen av å være inkludert og en del av klassen. Vi gir gode råd - og tar samtidig bort normalitet. Vi gir symptomlette - og tar bort en del av personens opplevde identitet. Vi gir behandling - men tar bort opplevelse av egen kontroll, påvirkning og mestring.

Luuk Westerhof skriver i artikkelen «En mindre medisinsk psykiatri» om hvordan den medisinske modell ikke har løst problemene samfunnet forventet at den skulle løse innenfor psykisk helse, og hvorfor vi er nødt til å tenke nytt om psykisk helsehjelp. Vi må ta hensyn til kulturelle og kontekstuelle faktorer, og ikke minst ha tiltro til at brukeren selv kjenner hvor skoen trykker og hva som vil hjelpe.

Kontekstens betydning for psykisk helse er det gjennomgående temaet i dette julenummeret. Ebbrecht og Bertelsen fra Åshus universitet har i artikkelen «Hvordan giver vi stressede unge et godt nok greb om tilværelsen?» undersøkt ungdoms reaksjoner på stress fra omgivelsene. De spør hvorfor ungdom påvirkes ulikt på samme stressfaktorer, og hvordan opplevelsen av stress kan reduseres. Selv om årsakssammenhengen er uklar, er det grunn til å tro at en del ferdigheter - som å aktivt utforme sine omgivelser, være bevisst egne verdier og følelser, ta del i fellesskap for å nevne noen, gjør en stressende hverdag mer håndterbar. Samtidig viser det seg at disse ferdighetene kan påvirkes negativt av å oppleve krenkelser og/eller manglende mestring av krav.

Vi kan også lese om Statped sin lavterskeltjeneste «Spør oss», og om «kartleggingsverktøy» med fokus på systemet og konteksten rundt individet. I tillegg har vår trofaste skribent Beate Heide hentet inn en håndfull menneskers refleksjoner om å «gå seg vill i seg selv» - til refleksjon over hva livet kan gjøre med oss og hvordan vi tolker konteksten ut fra egne erfaringer og assosiasjoner.

Til slutt vil vi i redaksjonen takke for følget i 2021 - et år med en annerledes kontekst enn vi er vant med. Et år som har krevd ekstraordinær innsats fra mange. La oss fortsette å finne gode og effektive løsninger for å gi hjelp som virker!