Når dette skrives er skole og barnehagestarten nettopp kommet i gang. Etter lang tid med ymse korona kohorter og mer eller mindre smittevernsfornuftige tiltak startet alle på friskt og grønt nivå. Jeg husker at jeg har gledet meg, endelig en normal hverdag for barna. I barnehagen til sønnen min har de gledet seg til å ha “vanlig” barnehage. Jeg vet jo ikke hva det er, han har aldri gått i noe annet enn koronabarnehage på gult nivå. Med kohorter, masse sprit og håndvask, medbrakt matpakke og en forelder om gangen. Nå har vi funnet ut av det grønne nivået. Etter første dag på grønt kom han hjem med 39.7 i feber. Noen dager senere begynte hosten. Koronatesting og ventekarantene. Er noe som går i barnehagen visstnok. Telefoner til kollegaer for å ordne neste arbeidsdag. Heldigvis testet vi negativt, kunne komme på jobb likevel, telefonene var forgjeves. Noen dager etter det begynner mor og hoste også. Sukk.

Det er høst og jeg savner det gode gamle gule jeg. Og oransje (men ikke rødt, la oss ikke overdrive). Masse deilig spriting av alle lekene, hendene, dørene, gooood avstand til i hvertfall noen av de andre barna og “det som går”.

For å være litt mindre navlebeskuende synes det ikke som den grønne åpningen har vært helt heldig. I vår kommune er mange elever smittet og i karantene, teststasjonen rennes ned. Allerede slitne test- og vaksinepersonell får mer å gjøre. Lærere også. Ufullstendig informasjon om å teste barna ut av karantene har skremt foreldre, noen har takket nei i den tro at barna skulle testes jevnlig. For meg synes det som dette grønne skiftet har skapt mer uforutsigbarhet og kaos, ikke mindre. Vel, det er tidlig i skoleåret enda. Vi får se om ikke høstfargene kommer etter hvert.

I høstnummeret av Psykologi i kommunen kan du kose deg med et knippe tekster om litt uvanlige tema. Vi har en artikkel om bruk av billedbøker for å formidle mangfoldet i familietypene mange barn lever i. Både som fagperson og mor til en stor fan av Albert Åberg synes jeg den var interessant på flere vis. Ble inspirert til å låne en bok om Brillebjørn på biblioteket, den falt også i smak hjemme.

Vi har også en tekst om tilrettelegging av opplæring for en liten gruppe barn som har døvblindet. Det er barn med særlige store hjelpebehov på kommunikasjonsfronten, teksten gir et innblikk i aspekter knyttet til dette.

Sist men ikke minst kan du gå inn i høsten med en tekst i en sjanger vi ikke har publisert før. Min kollega Ranveig Bungum har skrevet en novelle der vi kan få et innblikk i hvordan det er å være foreldre til barn med spesielle behov, både hjemme og i møte med skolen. Sterk lesing!