Norge er i unntakstilstand. For noen betyr det kvalitetstid med familien og tid til å finne ro hjemme. For noen betyr det intense og kaotiske dager med hjemmeskole og jobb, for andre ensomhet og tunge tanker, og for atter andre sykdom og frykt. For de aller fleste medfører situasjonen bekymringer for både helse og økonomi - enten på egne eller andres vegne. For oss hjelpere blir behovene i samfunnet uforutsigbare. Vi vet ikke hva som venter oss.

Nye behov
Rådene for å takle situasjonen er mange. Fagfolk har vært raskt ute med gode tips. Råd om å opprettholde en døgnrytme og en struktur for barna, om å ikke se for mye nyheter, finne fram dugnadsånden, hjelpe andre om man kan, være fysisk aktiv og opprettholde sosial kontakt over telefon eller nett. For mange av oss er dette gjennomførbart, og innimellom kan det til og med slå ut positivt og oppleves som en mulighet. Andre blir udiskutabelt skadelidende. Og som ved de fleste andre kriser, går også denne hardest ut over de mest sårbare.

Plutselig har samfunnet helt andre behov enn for bare få uker siden, og hvilke behov som vil vise seg sterkest i løpet av og etter pandemien gjenstår å se. Vi vet at de fleste som hadde et hjelpebehov før pandemien også vil ha det etter. Vi vet også at noen vil slite mer ved isolasjon. Vi vet at noen utsettes for vold, overgrep og emosjonell neglekt hjemme og at disse er ekstra risikoutsatte nå. Mange rammes av dårlig økonomi, som også er en risikofaktor for psykiske vansker. I tillegg til de som rammes av sykdom og tap, kan denne unntakssituasjonen altså gå hardt utover de som av andre grunner er sårbare. Å gjøre tjenestene våre i stand til å hjelpe dem best mulig i og etter denne unntakstilstanden må være første prioritet. Og kanskje trenger vi å tenke på nye måter, for det å hjelpe de mest sårbare har vi ikke alltid vært så gode til.

Å ta med oss erfaringer videre
Jeg kjenner en jente på 13 som har jobbet seg gradvis tilbake til skolen etter et lengre fravær, og som sliter seg ut bare ved å møte opp på skolen. Nå er hun som de andre. Både undervisningen og mye av det sosiale foregår på nett, og hun henger med. Mor og far er også mer tilgjengelige for å hjelpe med skolearbeid og for å snakke om de viktige tingene. Jeg kjenner en gutt på 16 som har lengtet etter undervisning på nett for å kunne gjennomgå stoffet i sitt eget tempo. Læreren veileder over Teams og gutten opplever mestring. Jeg kjenner ingen av dem som ikke kommer seg ut fra huset på grunn av angst, for de har ikke kunnet oppsøke et gratis psykologtilbud før. Men nå kan de det via Skype.

Det er utrolig å se hvor mye kreativitet, omstillingsevne og godvilje som vises når situasjonen krever det. Det mobiliseres til hjelpegrupper, utvikling av apper, bedrifter gjør om driften sin og tilbyr alt fra hjemlevering av bakervarer til streaming av treningstimer og artister holder balkongkonserter. Også innenfor vårt eget fagfelt kreves nytenkning. Psykisk helsearbeidere over hele landet tar i bruk nettbaserte løsninger som tidligere kun har vært en diffus idé. Lærere gir undervisning over nett og PPT veileder over nett. Jeg har et lite håp om at krisen lærer oss noe vi skulle ha lært oss for lenge siden. At dugnaden for å ta vare på de mest sårbare blant oss er noe vi må fortsette med uavhengig av pandemier.

I denne utgaven kan du få påfyll om tema som skolevegring, autisme og systemperspektiv i PP-tjenesten. I tillegg reflekterer Sturla Helland, leder for forumstyret, over ulike sider ved koronakrisen og hjelpernes rolle, i to innlegg i dette nummeret. I løpet av måneden vil vi også publisere et innlegg om erfaringer med videoterapi. Kommunepsykolog Andrea Kanavin Grythe beskriver i sitt leserinnlegg hvordan hun som psykolog og PP-tjenesten har arbeidet for å støtte foreldre og lærere i denne krisen. Vi håper dere finner inspirasjon og nyttige innspill her, og om ikke annet – lesestoff til karantenetid. Send gjerne inn egne refleksjoner og erfaringer som andre kan ha nytte av. Vi i redaksjonen oppfordrer alle lesere til å stå sammen – på avstand – og fortsette å være kreative.