Høstens første nummer av Psykologi i kommunen er et temanummer om skolevegring. Det er fullt mulig vi har provosert og mistet lesere allerede ved å velge å ha begrepet «skolevegring» som tema for temanummeret vårt. For mens alle er enig om at det at elever er fraværende fra skolen er et problem, er det stor uenighet om hva vi skal kalle fenomenet. For ikke å snakke om hvordan det skal defineres og operasjonaliseres i forskning. De mange ulike begrepene og definisjonene gjør det vanskelig å forske på og drøfte temaet. Skal det hete skolevegring? Det kan legge ansvaret/problemet over på barnet. Bekymringsfullt fravær? Men hva med de som har en kjempekamp hjemme hver morgen, men ikke noe fravær? Hva med skulk? Er det noe annet?

I min kommune sitter jeg i det som enn så lenge heter skolevegringsteamet. Vi har diskutert navnevalget flere ganger, men blir ikke enige om noe bedre. Mestringsteam? Hva skal mestres? Nærværsteam? Igjen, hva med de som ikke enda har utviklet fravær? Min personlige mening er at skolevegring dekker problematikken best, da det også fanger opp de som vegrer seg for å gå eller være på skolen, men som ikke nødvendigvis har fravær. Og etter min mening legger ikke begrepet føringer for årsaken til vegringen, ja det er barnet som vegrer seg, men vi voksne må likevel gjøre en jobb for å finne ut hvorfor. Mange er uenige med meg i dette, kanskje noen klarer å finne et begrep vi kan enes om.

Mens fagfolkene diskuterer begrep sitter det fortvilte foreldre, elever og lærere og lurer på hva som kan gjøres. Elever som vil på skolen, men får det ikke til. Klumpen i magen som vokser når det nærmer seg mandag. Den uoverkommelige oppgaven med å gå ut døren, eller enda verre, inn skoledøren. Foreldre som sliter seg ut på en daglig kamp, usikre på om de gjør det rette ved å presse barnet så hardt. Hva hvis barnet ikke er trygt på skolen? Hva hvis det faktisk ER sykt og burde være hjemme? Noen foreldre blir selv sykemeldt fordi de må ta seg av barnet, slik kan skolevegring gi store ringvirkninger for en hel familie. Lærere som ønsker å gi all verdens tilpasninger og støtte, men eleven må jo komme først. Mange instanser blir ofte involvert i de mest alvorlige tilfellene; PPT, BUP, barnevern. Hvordan skal vi hjelpe disse barna og familiene deres?

I pandemihjemmeskolen lærte vi mye synes jeg. Ikke minst om skolevegring. Mange foreldre som vi i skolevegringsteamet har kontakt med har fortalt at barna deres blomstret opp i hjemmeskolen. De fikk endelig delta på lik linje med de andre elevene. Mange logget seg på og gjorde mer skolearbeid enn på lenge. Uten den daglige kampen ble stemningen bedre hjemme, stressnivået gikk ned, mestringsfølelsen opp. For noen var det en synlig fysisk effekt da barn med bekymringsfull lav vekt endelig begynte å legge på seg. Flere foreldre følte at hjemmeskolen validerte deres opplevelse; at det ikke er barnet det er noe med, men skolen og hvordan den organiseres. For barnet mestret jo fagene og læringssituasjonen når bare forholdene ble lagt til rette. Med en sjans til å hente seg inn fysisk, psykisk og skolefaglig, har mange av våre barn klart å starte opp igjen på skolen uten de vanskene de hadde før, eller med betydelig bedring. Flere skoler jeg har snakket med har blitt overrasket og ønsker å bruke disse erfaringene til å endre sin måte å organisere undervisningen. En ungdomsskole har innført en slags nettklasse i basisfag, der de som strever med å komme kan få undervisningen digitalt på de dagene dørstokkmilen ble en ultramaraton. Dette er et eksempel på måter en kan endre strukturer ved skolen som kan hjelpe barn å komme tilbake og forebygge at andre faller fra.

I dette temanummeret har vi en rekke gode artikler som belyser ulike aspekter ved det svært komplekse temaet som skolevegring er. Vi har vært så heldig å få låne en artikkel fra vårt danske søstertidsskrift Pædagogisk Psykologisk Tidsskrift som hadde et temanummer om dette i januar 2020. I artikkelen Skolefravær kaller på relationsudvikling og kulturudvikling i skolen skriver Emmertsen Lund godt om hvordan en kan forstå skolevegring, og hvordan skolens kultur kan støtte opp om eller forhindre elevenes nærvær. Amundsen og Møller har bidratt med to artikler denne gangen. I artikkelen Hvordan opplever foresatte til elever som strever med skolevegring møtet med skole og hjelpeapparat?, får vi brukerperspektivet inn. Det er ofte mange involverte hjelpeinstanser når et barn ikke kommer på skolen, men opplever foreldrene at det hjelper?  Og hva er sammenhengen mellom skolevegring og mobbing? Det kan vi lese mer om i artikkelen Betydning av skolerelaterte faktorer og mobbing for elever som strever med skolevegring. Det er kjent for mange at barn med autisme ofte utvikler skolevegring, men hva sier forskningen om barn med ADHD? Det får vi vite mer om i Orm et al sin artikkel Skolefravær og skolevegring hos elever med ADHD: En scoping review. 

Til slutt vil vi ha litt fokus på praksis ute i kommunene. Som nevnt er jeg med i et skolevegringsteam. Hva det går ut på og erfaringer fra implementeringen av det kan dere lese mer om i min egen «erfaringer fra praksis» artikkel: Implementering av intervensjon mot skolevegring.

Med andre ord, det er ingen grunn til å vegre seg for dette nummeret! God lesning!