Dette er den aller siste papirbaserte utgaven av Psykologi i Kommunen. Jeg har fått æren av å redigere dette nummeret. Jeg skrider til verket med en stor porsjon vemod. En æra er forbi. En papirbasert æra som har vart i nesten 53 år. Psykologi i Kommunen blir fra nå av et rent nett-basert tidsskrift.

Det er på tide å mimre. Jeg har lest meg gjennom en del årganger av tidsskriftet – både fra den tiden det het Skolepsykologi og etter at tidsskriftet fikk sitt nåværende navn (opprinnelig het tidsskriftet Skolepsykologen).

I denne utgaven presenterer jeg noen av de artiklene som jeg har hatt størst glede av. Det sier seg selv at det er umulig å presentere alle artiklene som har betydd mye for meg. Det er det ikke plass til. Og fremfor alt; de aller fleste eldre artiklene finnes ikke digitalt og er dermed vanskelig å få tilgang til.

Jeg begynner tilbakeblikket med en leder, Jakten på den pedagogiske origami, (Skolepsykologi, nr. 5, 2010). Tidligere redaksjonsmedlem Rune Dahl, fillerister her begrepet evidensbasert – men har utvilsomt et skråblikk på andre tomme moteord som forpester fagfeltet vårt.

«Er barnehage bra for barn?» spør Elisabeth Børnich i 2007. Og hun besvarer spørsmålet slik: «Det kan være at barnehagen er flott for barn som fra før av har det bra, men at det tilsynelatende er mer tilfeldig hvordan de «vanskelige» barna blir møtt av personalet i barnehagen».

Kjeft i barnehagen, (Skolepsykologi, nr. 2, 2007), er et intelligent oppgjør med kjeftepedagogikken og er samtidig noe mye mer. Kjernen i artikkelen er de etiske og psykologiske betenkelighetene knyttet til at voksne tar seg til rette ovenfor barn. Å bruke kjeft på et barn, kan være et direkte overgrep – både i og utenfor barnehagen.

«Familien kan være et farlig sted». Med utgangspunkt i sitatet fra Ibsen, utfordrer Jan Kåre Moan PP-tjenesten til å ta By Proxy- tilstander på alvor. Rettes det for mye oppmerksomhet direkte mot klientens problemer, uten å se disse i lys av mulige dysfunksjoner i klientens nære familie – dysfunksjoner som bokstavelig talt sykeliggjør klienten?

Artikkelen Skadelig omsorg, (Skolepsykologi, nr. 4, 2006), tråkket i hvert fall på noen såre tær. Moan fikk et heftig tilsvar fra en mor i Skolepsykologi, nr. 3, 2007. Innlegget bar tittelen «Munchausens syndrom by proxy: Hjelpeapparatets skjulte overgrep».

Den viktigste bidragsyteren til tidsskriftet i snart 20 år, er utvilsomt Ernst Ottem. Det er fristende å samle hans artikler i et eget temanummer. I denne omgang får vi nøye oss med to smakebiter på hans enorme kunnskaper om språk og språkvansker ved å gjengi to artikler der han for anledningen bare er medforfatter.

I 2009 presenterer Ernst Ottem og hans medforfattere en sensasjon: De hadde foretatt vellykket opplæring av elever med vansker som, svært misvisende, ble betegnet som spesifikke språkvansker. På den tiden hadde var de fleste logopeder og spesialpedagoger av den oppfatning at det var lite de kunne gjøre for språksvake barn, unge og voksne: En gang språksvak, alltid språksvak!

Med artikkelen «Begrepslæring for barn og unge med språkvansker – effekten av en strukturert undervisningsmodell», (Skolepsykologi, nr. 5, 2009), viste Ottem og hans medforfattere at språksvake barn og unge hadde stort utbytte av et spesielt undervisningsopplegg. Dette opplegget ble etter hvert videreutviklet og kjent som «30-ordslisten» og /eller «Ordmestringsmetoden». Kjært barn har mange navn.

Språkforskning av ypperste klasse har kjennetegnet Ernst Ottem profesjonelle karriere. Han har vært forfatter og medforfatter på anslagsvis et femtitalls vitenskapelige artikler i internasjonale tidsskrift. Dette er bemerkelsesverdig nok, men enda mer bemerkelsesverdig er at han har benyttet sine teoretiske kunnskaper til å skape praktiske, matnyttige kartleggingsverktøy: «Språk 6-16», «20 spørsmål om språkferdigheter», «Danseskjemaet» og den omtalte «Ordmestringsmetoden» er frukter av hans teoretiske forståelse av språk og språkvansker.

De tre sistnevnte «redskapene» ble benyttet systematisk i et prosjekt i Buskerud i 2014 med stort hell. Resultatene ble presentert i to artikler i samme utgave av tidsskriftet:

Endringer i læreres og førskolelæreres vurderinger av barns språklige ferdigheter, het den ene. Den andre bar tittelen Strukturert vokabularundervisning i grunnskolen og førskolen, (Psykologi i Kommunen, nr. 1, 2016), presenteres her. At undertegnede er oppført som førsteforfatter på den førstnevnte artikkelen, er å betrakte som en gest fra Ernst Ottems side.

Til slutt i denne mimreutgaven av tidsskriftet, tar jeg med Dynamisk utredning og tiltak i skolen, (Skolepsykologi, nr. 1, 2010). Her tar Felicia Lie og Stephen von Tetzchner et oppgjør med den tradisjonelle testkulturen i PP-tjenesten. Denne artikkelen er viktig og bør leses om og om igjen for at de som vurderer barn og unges ferdigheter, skal bli minnet om de statiske testenes enorme svakheter. Og samtidig bli minnet om de mulighetene som dynamiske utredninger, representerer.

Da er tiden inne for å vinke farvel til papiret og å ønske sommeren velkommen.

På vegne av Elisabeth, Therese, Birgit, Fritz og meg selv, ønsker jeg leserne en god sommer!