Satsningen på livsmestring i norsk skole og barnehage er et hett tema i disse dager. Temaet debatteres i mediene og fagfolks facebook-grupper. Private aktører står i kø for å selge inn opplegg og materiell til bruk i klasser og barnehagegrupper.

Hva kjennetegner foreldrerollen anno 2020? Hvordan kan foreldre bidra i livsmestringssatsningen? Dette finnes det sikkert mange ulike betraktninger om. Her er mine.

På tidlig 2000-tall opplevde vi en sterk fremvekst av atferdsregulerende foreldreveiledningsprogrammer. På TV kunne man se Super-Nanny få til underverker i familier med time out og andre ignoreringsteknikker. Kritikken mot denne retningen har vært at man tvinger fram endringer i barnets atferd. Omkostninger kan være at de blir utrygge og at man ikke tar hensyn til det som ligger til grunn for atferdsuttrykkene. Time out og ignorering av barn har mange etter hvert tatt avstand fra. Likevel ser vi stadig at slike enkeltstrategier løsrives fra veiledningsprogrammer og utøves av en del foreldre.

Etter hvert har det grodd fram en motvekt til denne tradisjonen, med emosjonsfokuserte tilnærminger til møtet med barns behov. Selv har jeg jobbet hele min 17-årige yrkeskarriere med å veilede foreldre og barnehage og skole. De fleste av disse årene i førstelinja. Som mange andre steder har vi på min arbeidsplass satset mye på emosjons- og relasjonsveiledende programmer som Trygghetssirkelen (COS-P), Tuning in to Kids, Marte meo o.l. Her vektlegges forståelse av barns behov og betydningen av trygghet og tilknytning. Mikrosamspill der barnet hjelpes gjennom separasjon og gjenforening. Betydningen av å lære barnet følelsesbevissthet og håndtering av hele spekteret av følelser. Bekreftelse av barns initiativer. Nå lurer jeg litt på om vi har bidratt til at vi har gått i den andre grøfta? Har vi vært med på å skape en foreldregenerasjon som er så fokusert på barns behov at de i for liten grad tør å ta ledelse? Selv om dette egentlig er vektlagt i disse tilnærmingene?

Barnehage og skolepersonell kommer stadig med hjertesukk over foreldre som overøser barn med ros så snart de gjør den minste ting. «Barn er så flinke til alt». Videre opplever de at det skapes rom for forhandling om det aller meste – og at det ikke er grenser for hva barn kan få ansvar for å bestemme. Barn skal selvfølgelig spørres og gis anledning til å medvirke. Men foreldrene må også ta valg og styring når det trengs. Det er et like viktig behov barn har. Det er trygt for dem at det settes grenser. «Barn vet hva de har lyst til, men ikke alltid hva de trenger», pleier en kollega av meg å si når hun veileder foreldre. Det er viktig at barn erfarer at foreldrene er til hjelp og at de kan oppsøke dem når noe er vanskelig.

Noen har kommet med økende bekymringer for at foreldre anstrenger seg for at barna omtrent aldri skal oppleve ubehag eller motstand. Av noe som helst slag. Så når det stilles krav til dem, eller de må vente på tur eller dele med andre barn – så blir barna superfrustrerte. «Trassalderen utsettes til de begynner på skolen - og det er et stor problem», uttalte nylig en lærer til meg. Og hvis de slår seg eller det skjer noe som gjør at de kjenner på normal smerte, fysisk eller psykisk, er de vant til å få I-pad å distrahere seg med! Istedenfor at man holder ut det som er vanskelig sammen med dem. Det skaper neppe robuste barn.

Skal vi gi barn robusthet og mestringsevne, må foreldrene få større anledning til å bidra til at dette skapes. Mange tjenester til barn og unge opplever stor pågang og etterspørsel fra foreldre som ønsker veiledning. De søker på apper og nettforum og etterspør informasjon og råd. For at vi ikke skal gå i en ny grøft, der livsmestring blir et skoleprosjekt mens foreldrene blir stående på sidelinja, tror jeg det er hensiktsmessig at de to omsorgssystemene barn lever i samarbeider enda mer. «Det kreves en hel landsby for å oppdra et barn» er et velkjent (og kanskje litt forslitt) uttrykk. Vi må videreutvikle samarbeidsarenaene og metodene i vår moderne versjon av landsbyen. Vi må gi innhold til livsmestringsbegrepet som vektlegger foreldreinvolvering og samfunnsfaktorer. På den måten kan vi redusere risikoen for at for mye av «livsmestringsansvaret» legges på barna.