Det snakkes for lite om hva vi bringer inn i samspill
Hvorfor snakker vi så lite om dette temaet? På psykologskolen fikk vi høre at vi “ikke skulle ta med jobben hjem”. Dette viste seg å være vanskelig å få til i praksis. Jeg tror ikke det er noe jeg har jobbet mer med så langt i jobbkarrieren min, enn det å prøve å finne ut av HVORDAN jeg skal ta med jobben min hjem. Jeg har på min vei møtt kloke veiledere og kolleger som har gitt meg hjelp med å finne utav egne reaksjoner og finne frem til gode måter å håndtere alle reaksjonene og inntrykkene som jobben gir meg. Det er fortsatt dager der jeg kjenner meg totalt utladet av inntrykkene, desillusjonert og litt motløs. Det er også dager der jeg tenker at jeg har verdens beste jobb, som lar meg følge store og små mennesker i endringsarbeidet de gjør i egne liv. Bevisstheten omkring at det er både plusser og minuser med jobben min har hjulpet mye i dette. Det er en av grunnene til at jeg tenker at fokuset på hvordan en blir berørt av jobben med mennesker og dertil fokus på ivaretagelse, skulle vært en naturlig del både på studiet og på arbeidsplassene. Når jeg tar opp temaet i møte med våre samarbeidspartnere, er det heller ingen av dem som forteller at de ofte snakker om hvordan det er å stå i relasjonsarbeid med barn og unge over tid. Dette fokuset er gjerne noe som ryker når hverdagen er hektisk, men kan det også være at vi mangler et språk for å snakke om dette?

Hvorfor er fokus på eget toleransevindu og ivaretagelse viktig?
Å jobbe i barnehage og skole er en relasjonsintensiv jobb, på lik linje med å jobbe i et hjelperyrke. Jeg vil derfor i det følgende omtale oss alle som hjelpere. Våre egne følelser og reaksjoner i møte med mennesker er vårt mest verdifulle verktøy for å kunne inngå i gode samspill med barn og andre, Det at vi blir berørt av det vi jobber med og menneskene vi møter er en del av vår profesjonalitet og en forutsetning, som fordrer at vi har et bevisst forhold til hvordan vi blir berørt og hva vi gjør med det. Fravær av slik bevissthet og håndtering vil kunne medføre at følelsene blir vår akilleshæl. Ivaretagelse er viktig for å sikre profesjonell og emosjonell utvikling, og for at vi skal være de beste hjelperne vi kan være for brukerne våre. Lav grad av ivaretakelse på ulike områder i arbeidssituasjonen gir dårligere kvalitet på hjelpen vi gir. Vi gjør en dårligere jobb om vi er overveldet, stresset eller utmattet. Det er med andre ord en tydelig sammenheng mellom det å være opptatt av å ta vare på de ansatte og det å være opptatt av tjenestenes kvalitet.

Ivaretagelse
Grunnlaget for ivaretagelse er kunnskapen om hva som gir risiko for skader, hva som er tegn på slitasje og hva som kan beskytte. En hjelper som blir tatt vare på og som tar vare på seg selv, har mindre risiko for å bli syk eller skadet av det han/hun/hen møter på i jobben. Denne hjelperen vil ha mindre behov for å beskytte seg på ugunstige måter, som i verste fall går utover den som skal motta hjelpen.

Ivaretagelse skjer på tre nivåer i organisasjonen: på ledelsesnivå, i den enkelte og i kollegafellesskapet. På ledelsesnivå kan det være ulike varianter med fokus på organisering av arbeidet og rammene rundt det, etablering av faste strukturer for ivaretagelse av ansatte, fokus på fagutvikling, kompetansepåfyll (drøftinger og veiledning, debrief, leirbål osv).

Ordet selvivaretakelse indikerer at vi skal ivareta oss selv; vi skal kunne kjenne etter egne behov, være bevisst hvordan vi påvirkes i møte med folk, hva som er våre triggerpunkter, samt hva slags behov man har for støtte og regulering. I selvivaretagelse ligger det også å kunne kommunisere om dette til andre. En kan tenke seg ulike typer selvivaretagelse; gjennom arbeidsdagen og gjennom arbeidslivet. Selvivaretagelse gjennom arbeidsdagen kan handle om å finne hensiktsmessige grenser, ta pauser, finne gode overganger mellom jobb og fritid, overgangsritualer, men også å akseptere at jobben er med en hjem. Samtidig er det viktig å huske at selvivaretagelse er viktig gjennom hele arbeidslivet og at en også har behov for støtte når en er blitt senior. Selvivaretagelse gjennom arbeidslivet kan således være kollegaveiledningsordninger, fokus på å fortsette å lære, eller at en målrettet prøver å bryte godt etablerte vaner.

Ivaretagelse fordrer et miljø som kan ta det imot, som anerkjenner denne belastningen, og tar sin del av ansvaret. Her er kollegafellesskapet og/eller teamet viktig. Man bistår hverandre med følelsesmessig bearbeidelse, tar opp problemstillinger, deler erfaringer og gir hverandre råd og veiledning. Kollegarollen er sammensatt, den har en tydelig profesjonell side (som når man utfører arbeidsoppgaver sammen eller hjelper hverandre med noe faglig) og en privat side (som når man engasjerer seg i hverandres privatliv og utenomfaglige interesser). Begge sidene av rollen er viktige for god ivaretagelse på arbeidsplassen og for et godt arbeidsfellesskap. Et godt kollegafelleskap øker både motivasjonen og evnen til å håndtere krevende mellommenneskelige situasjoner med brukerne av tjenestene.

Toleransevindumodellens relevans
På min arbeidsplass jobber vi med å anvende Toleransevindumodellen (gjort kjent i Norge av blant annet psykolog Dag Nordanger) i forståelsen av ulike typer barn. Men - modellen er også svært relevant for å forstå våre bidrag inn i samspill. Jeg opplever imidlertid at det i en hektisk skolehverdag er lite med tid til både å reflektere om hva kan dette handle om, hvem er dette barnet, hva prøver det å si meg, hva trenger dette barnet. Det samme gjelder tid til fokus på vårt bidrag inn i ulike typer samspill med barna, hva er mine triggere, hva trenger jeg når toleransevinduet mitt er begrenset, hva gjør jeg for å stå stødig og mest mulig innenfor mitt vindu?

Enhver hjelper er en unik person, med sin unike historie, sitt liv, sine relasjoner. I møte med barn, unge og andre samarbeidspartnere er hele tiden vårt eget følelsesliv en del av relasjonen, enten vi er det bevisst eller ikke. Vi trenger å ha kjennskap til hva som typisk får oss ut av toleransevinduet, og hvordan vi best henter oss inn igjen. Vi er nødt til å forsøke å holde følelsene på et slikt nivå at vi beholder mentaliseringsevnen og tankekraften vår, eller i det minste- kunne legge merke til når følelsene blir så sterke at vi går ut av vårt eget toleransevindu. Deretter må vi ta ansvar for når det skjer, og forsøke å regulere følelsene til et nivå der vi klarer å tenke samtidig.

Som hjelpere er vi avhengig av å ha et relativt stort toleransevindu det meste av tiden. En del av jobben vår er å stå i det følelsesmessige kaoset som kan vekkes av et annet menneske, å tørre og å tåle å stå i det lenge nok til å få tid til å sortere og undre seg. Om vi for raskt hopper til en gitt forståelse for å unngå ubehaget det gir å kjenne på følelsene som vekkes, er det større sannsynlighet for at vi tar feil, eller mister en god del viktig informasjon på veien.

Som oftest har vi kollegaer eller et team som kan gi faglig og emosjonell støtte, men det er også avgjørende hva slags kultur som hersker på en arbeidsplass og hva som vektlegges i disse relasjonene. Toleransevinduet kan være en nyttig modell som kan gi en felles forståelse av og bevissthet om menneskelige behov for å kunne trives og utvikle seg. Når det er åpenhet om at vi alle har våre triggere, at vi alle havner utenfor toleransevinduet av og til, at vi kan ha behov for omsorg og støtte i perioder - da senkes terskelen for å snakke om vårt bidrag inn i store og små samspillssekvenser, og vi klarer i større grad å søke støtte for å stødigere i det relasjonelle arbeidet. Toleransevindumodellen kan være et rammeverk som understøtter slik dialog, da den kan representere et språk på hva vi bringer inn i samspill, hvordan vi reagerer og hva vi trenger. Slik kommunikasjon er med på å bygge sterke arbeidslag rundt barna våre.

Oppsummert
Jeg slår derfor et slag for større fokus på vårt eget toleransevindu, for et fokus på dialog om hvordan det er å ha et relasjonsintensivt yrke og hvordan vi kan stå stødig i slike yrker. Dernest vil jeg oppfordre både barnehagene, skolene og hjelpeinstansene rundt til å holde oppe temaet selvivaretagelse som et ledd i fokuset på kvaliteten på det vi gjør.

Referanser
Hoffart, M. (2017) Spesialistoppgave: Er noen der for meg, hvis jeg trenger det?

Terapeuters behov for ivaretagelse og muligheter for psykologisk vekst og utvikling i lys av Trygghetssirkelen og Toleransevinduet

Haavik, M. og Toven, S. (2020) Ivaretagelse av hjelperen - Er vi ikke betalt for å tåle dette?