Aktiviteten spørsmålet dreier seg om er ofte ledsaget av engasjement, glede, noen vil endog strekke seg så langt som å si at de underveis i aktiviteten faktisk befinner seg i flyt…du vet, den digge følelsen der du ER TILSTEDE, utenfor tid. Full ytelse sammensmeltet med full nytelse? Når «jegèt» inngår i en høyere enhet?

Jeg snakker selvsagt om DUGNAD. Den aktiviteten mange nordmenn har et lidenskapelig forhold til, noen vil kanskje mer si et elsk-hatforhold. Wikipedia skiver at «ordet stammer fra norrønt dugnaðr «hjelp, god gjerning, kraft», beslektet med norsk duge. Dugnadsbegrepet er påstått å være utpreget norsk. Våren 2004 ble ordet «dugnad» kåret til Norges nasjonalord. «Dugnad» vant knepent foran «jah» (på innpust), «matpakke», «hæ» og «koselig»». Det var da enda godt! De folka jeg har lyst å takke litt nå er sånne folk som gjerne sier «jah» på inn- og utpust, de spiser matpakke (og ville sikkert delt den med meg var det behov for det). Enn videre har jeg erfart at både «hæ» og «koselig» er hyppig forekommende i miljø der slike ferdes. Hvert av de andre ordene her inngår, for meg, i den større greia, selve nasjonalordet DUGNAD: i begrepet ligger at utøverne av dugnad er positive folk, engasjerte (derav hyppige «jah!» ), de lytter og sjekker ut om de har oppfatta det som trengs, «hæ?». Og de fleste utøverne finner det «koselig».

Jeg har lyst å nevne noen av de folka som stiller med dugnad for leserne av dette tidsskriftet. De positive folka som ønsker å gjøre en forskjell for deg som leser.

Forum for Psykologer i Kommune og Fylkeskommune (FPKF) er den interesseorganisasjonen som driver Tidsskriftet du leser nå. Sturla Helland har vært styreleder her lengre enn noen kan huske, muligens en mannsalder. Han har vært med fra tida da Tidsskriftet het «Skolepsykologi», Storefjellkurset var et samlingssted med høy partyfaktor. Han har holdt ut mange utskiftninger av styremedlem over årene, like stødig i alle skifter. Ved årsmøtet i vår mønstret han av som kaptein, og overlot ror, skute og faglig medvind til nytt styre. Han fortjener en stor takk for innsatsen, engasjementet og at han av seg selv, i ren dugnadsånd, ønsket å gi av sin tid til å utvikle og utvide et faglig fellesskap for oss som jobber med barn og unge i kommunal virksomhet. Så Sturla: TAKK!!! En annen som og fortjener en takk er Elisabeth Pettersson, flerårig medlem av styret som mønstra av samtidig med Sturla. Ingen av dem har likevel gitt seg med dugnad, begge er i gang med innsats på andre områder.


Mannskapet, for å holde oss i rom sjø sånn språklig sett, består nå av noen som har seilt med Sturla litt over tid (Ole-Petter Eidjar, Cathrine Hunstad-Ulriksen og meg), samt et par-tre førstereis matroser: Sigrid Rømo Ystaas, Eli Føleide og Torgunn Reitlo Malmo. Det er fint å erfare at folk i bransjen, med familieliv, hobbyer, travle jobber likevel ønsker å bidra med dugnad for et større fagfellesskap. Så til dere: Takk for at dere så raust deler av engasjementet deres.

Det slutter ikke der. Tidsskriftet driver seg jo ikke selv men av 4 driftige damer: Therese T. Sjursen, Birgit Frantzen, Elisabeth Andreassen og Hege Aarlie. Hver og en av dem engasjerte, motiverte og som av seg selv ønsker å gi faglig påfyll til et faglig fellesskap langt utover egen nær omgangskrets. Sånt står det respekt av.

Sist styremøte spurte jeg: hvorfor gidder dere? Det utløste smil og latter. Hvorfor? Jo fordi det er morsomt å utvikle faget, det er inspirerende å inkludere flere stemmer i fagutvekslinga gjennom å bruke Tidsskriftet som arena. Eksempelvis det å få inn flere brukerstemmer. Det å hente fram de gode praksisfortellingene. Og så er det koselig å dra avgårde på redaksjonstreff, treffe kollegaer. Sånne ting. OG det samtidig som man har små barn hjemme, travelt liv, og sikkert nok å bruke tida si på. Likevel pipler det altså fram noe mer; man ønsker å bidra utover seg selv.

Forskning på feltet har endog funnet ut at mennesket som art har et driv til altruisme, det å gjøre noe for andre enn seg sjøl. Å bruke tid, krefter og engasjement, ulønna, på at andre skal ha det bra. Noen mer enn andre. På et dypere biologisk plan er det visst linka til overlevelse. Å styrke fellesskapet øker alle sin mulighet for å overleve på best mulig måte. Det er så viselig innretta at man faktisk blir glad av å bidra, det oppleves som meningsfylt. Så la oss gå tilbake til spørsmålet jeg starta med, og spørre Sturla eller en av de andre i dugnadsgjengen: Var det like godt for deg som det var for meg, som leser? Jeg håper svaret er: Jah!