Annonse
Tidsskriftet: Psykologi i kommunen

Innspill fra forum

Psykologrollen og balansekunst i livet

Psykologi i kommunen nr. 2 2022

Av: Eli Å. Føleide

Publisert:

Sist oppdatert: 21.04.2022 kl 12:47

For noen år siden bestemte jeg meg for noe med skrekkblandet fryd. Det var si mer ja og ikke lenger bare nei til ulike forespørsler. Det være seg forespørsler som gjaldt det å bidra som psykolog utover å være fulltidsansatt psykologspesialist. Da med en med tidvis konstant følelse av å ha ugjort arbeid, være sliten småbarnsmor, partner og venninne med litt for lite tid og energi til å finne på noe, og etter hvert pårørende til egne aldrende og syke foreldre og familiemedlemmer. Beslutningen gjaldt å si ja til å påta meg verv, holde foredrag, veilede andre, undervise eller å uttale meg som psykolog når journalister tar kontakt. Og jeg har holdt løftet mitt. Det høres kanskje sprøtt og grenseløst ut i den rekkefølgen, men det har faktisk gitt meg mer variasjon og glede, enn bekymring og utmattelse. Og som en sentral presisering, ungene vokser til og en ny livsfase åpner seg.

Mulig at noen av dere som leser dette tenker at det er uklokt og ikke mulig, eller at noen av dere nikker gjenkjennende og har hatt og har lignende prosjekt. Nøkkelordet for at det har vært og er mulig, og samtidig fortsatt berikende er variasjon, egenomsorg og en dose flaks. Det skal jeg si mer om, men først litt om hvorfor jeg bestemte meg for dette. Når jeg var ferdig utdannet i 2001 var jeg 29 og overmoden for å utøve psykologrollen i det «virkelige livet». Læringskurven ut av universitetet fortsatte å stige bratt og det samme gjorde både stress og bekymringsnivået. Omtrent samtidig gjaldt det å stifte familie, «bygge rede» og ta spesialisering og senere flere videreutdanninger. Livet gikk unna, både i oppover og nedoverbakke og tok tidvis skarpe svinger. Litt sånn hold fast, hold ut og håp på det beste. Gjenkjennbart?

Alle har vi noen gode rollemodeller i livet som vi ønsker å ligne på, bli inspirert av eller som vi lytter til. Jeg har hatt og har mine. Det er i jobbsammenheng flest psykologer, men også personer med andre profesjoner, og de heilt uten akademiske posisjoner. Heldigvis har noen bestemt at vi psykologer må motta veiledning både under og etter endt utdanning, samt et visst timeantall med kurs. Da er vi kommet tilbake til punktet med variasjon og egenomsorg. Jeg har vært veldig heldig med mine veiledere når det gjelder både fag og erfaring i psykologlivet, som de har delt raust fra. På en flåsete måte har jeg og kollegaer i veiledning ofte kalt dette foraet for forebygging av utbrenthet. En mulighet for en liten innsjekk, refleksjon og påfyll. I hele min karriere har jeg ofte tenkt hvor heldige vi er som har en slik ordning og hvor nyttig det har vært å lære tidlig i utdannelsen å motta veiledning, som igjen gjør at jeg helt subjektivt tenker at vi blir bedre til å gi veiledning, i tillegg til spesifikk opplæring. Nok om det. Jeg må fokusere litt på de to siste årene og der vi er nå. Som et lite eksempel på løftet mitt vil jeg dele litt fra den dagen for to år siden når journalisten i lokalavisa ringte og ville ha meg til å si noe om konsekvensen av pandemi, isolasjon osv. Det blei heller til en mer optimistisk (lite visste vi da om varigheten) reportasje om hva en kunne gjøre. Jeg var spent på mottagelsen, men det gikk vel og mange tilbakemeldte at det var nyttig og befriende enkelt budskap. I korthet gikk det ut på å ta ned stress, skape gode hverdager med innhold som gav påfyll og ikke tenke at det var en konkurranse i håndtering. To år etter ville jeg faktisk sagt mye det samme. Jeg har nok de fleste av dere med meg når jeg sier at de har vært to krevende år i psykologrollen. Det har rammet oss alle på ulikt vis i by og land, men behovet for normalitet og sosialt samvær har nok de fleste savnet. I januar satt jeg på jobb etter endt juleferie og fikk akutt behov for å ha noe å glede meg til. Som bestilt dukket det opp en påmelding til Helsepsykologikonferansen 2022. Den var jeg på i forrige uke, ilag med to venninner. Forventningene var store når tittelen for konferansen var; «Psykologens skattekiste for en stresset og plaget kropp. Hvordan psykologiske tiltak påvirker fysiologiske prosesser». Kort oppsummert ble det to dager med påfyll av beste sort, både faglig og sosialt. Med dette vil jeg oppfordre dere alle til å melde dere på et kurs, en konferanse eller noe annet som kan gi ny inspirasjon og som en belønning etter disse årene. Bare nevner at årets konferanse på Storefjell har et spennende innhold. Håper vi sees der!

Kommentarfeltet er stengt.