Alle som har barn eller jobber med barn og unge ønsker at barna skal ha ett godt skole og oppvekstmiljø. Jeg tror at alle også er enige i at et godt hjem-skole samarbeid og et godt tverrfaglig samarbeid er viktig og nødvendig når et barn strever på skolen uavhengig av hva de strever med. Hvorfor er det da slik at jeg sitter her, etter å ha hatt barn i skolepliktig alder i 12 år, opplever det motsatte?

Jeg er en mamma til tre fine barn i alderen 10 år til 18 år, og jeg husker godt den første skoledagen til min eldste sønn. Det var en dag som både jeg og han hadde sett frem til lenge. Øynene til gutten var fylt med håp, glede, spenning og forventing, endelig var han så stor at han skulle starte på skolen. Dette håpet og gleden ble etter hvert byttet ut med gruing, mistillit og en hel del angst. Det triste er at dette gjelder begge mine eldste barn og jeg ser den samme utviklingen med datteren min. Akkurat nå kjemper jeg med nebb og klør for at datteren min skal få slippe de samme vonde erfaringene i skolen som storebrødrene, men jeg vet ikke om jeg klarer det slik skolesystemet vårt er i dag. Jeg ser ett mønster her. Det handler om holdninger, manglende evne fra skolens side til å sørge for ett godt og trygt skolemiljø og manglende tilrettelegging og lite kunnskap om hva barna trenger når skoen blir vanskelig. Det tverrfaglige samarbeid fungerer ikke godt nok.

Jeg vil nå prøve å sette ord på hva vi som familie har opplevd. Hvordan jeg som mamma opplever tverrfaglig samarbeid, når barna strever med noe på skolen og begynner å utvikle ufrivillig skolefravær.

Mine tre barn har ulike utfordringer og sitter med en bagasje av vonde opplevelser på skolen. For å nevne noe handler det om diagnoser som ADHD, epilepsi, depresjon og angst fra barneskolealder, konflikter med både lærere og elever, lærere som bidrar til utestengning og mobbing, rektor som bruker hersketekninger på barna. Derfor har blitt utallige timer i samarbeidsmøter med skolen og andre instanser for å forsøke å løse eller tilrettelegge slik at de skal ha det bra på skolen.

I første omgang så opplever jeg at barna ikke får de tilpassingene de har behov for, og det er ofte der det starter for de som utvikler ufrivillig skolefravær. Dette gjelder også mine barn og konsekvensen av dette er at to eldste mistet hele ungdomskolen fordi skolen ikke klarte å legge til rette for en god og trygg skolehverdag fra starten av. På ungdomskolen opplevde vi helt klart at skolen etter hvert gav litt opp og det kunne gå uker uten at vi ble kontaktet av skolen. Mitt inntrykk er at det nok var lettere for skolen at mine sønner ikke var til stede på skolen. Jeg ble med jevne mellomrom forsøkt overtalt til å søke om fritak for opplæringsplikten, noe jeg oppfatter som ren ansvarsfraskrivelse. Kort sagt har ikke skolen klart å gi ungene en trygg skolehverdag og deres rett til opplæring ble brutt. PPT og BUP har heller ikke klart å ivareta mine barns rettigheter på en god nok måte til tross for at jeg har mast, minnet på og vært i forkant. BUP ville knapt utrede og gi barna hjelp, og ville ikke være med på møter med skolen.

Også er det det tverrfaglige samarbeidet jeg skulle si noe om. I stortingsmelding 6 (2019- 2020) beskrives det noen mål for dette tverrfaglige samarbeidet:

1. Det skal sørge for at elever skal få rett hjelp tidlig nok (tidlig innsats og følge-med plikten), uavhengig av hvilke vansker eleven har.

2. Barn/unge og deres familier skal få en helhetlig oppfølging.

3. Barn og unge skal oppleve ett godt inkluderende oppvekst - læring og lekemiljø.

4. Flere skal gjennomføre vgs.

Fagfolkene omtaler hjelpen og støtteapparatet som «laget rundt eleven» og det kan bestå av skole/barnehage, PPT, BUP, skolehelsetjenesten, barnevern m.m. Min opplevelse er at dette tidvis heller kan kalles «laget mot eleven/foreldrene». Dessverre har det vært slik at når skolen mente de hadde forsøkt alle tiltak uten ønsket resultat, var den automatiske tanken at problemet ligger i hjemmet. Det gjør så utrolig vondt å måtte forsvare min egen omsorgsevne. Dette påvirker ikke bare det gode samarbeidet vi kunne hatt, men også min egen selvtillit som mamma.

Jeg har erfart at de ulike profesjonene, som tilsynelatende er eksperter på sitt felt, ikke snakker sammen. Det er som en slags maktkamp mellom instansene, hvor de ikke er enige om hvem som har ansvar for hva. Eller at de dytter ansvar over på hverandre. Resultatet blir mange lite konstruktive og overflatiske samarbeidsmøter. Følelsen av at alle blikk er på meg som mamma hvor fagpersonene vil at jeg skal komme med løsningen. «Du kjenner barnet ditt best», sier de. Men når det kommer til stykket, så skjer det faktisk ikke noe annet enn at de skriver ned noen tiltak som ikke blir fulgt opp godt nok. Ironien er jo at de sender en bekymring til barnevernet i «samme øyeblikk», det var kanskje ikke jeg som kjente barnet best likevel.

Det er en utrolig krevende øvelse å skulle holde i alle trådene som mamma. Sørge for at møter blir fulgt opp, referater blir skrevet riktig (siden referatene ofte er veldig ensidige med store mangler), og er det blitt henvist til BUP eller PPT? Så er det alle møtene man skal på med de ulike instansene i tillegg til at man skal holde hjemmet i gang og prøve å puste litt inni mellom slagene. Til slutt overtar dette hele hverdagen, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å gi opp.

Skolen og laget rundt barna, hva savner jeg? Jeg savner at instansene kan være åpne for å lære om seg selv. Lære av oss foreldre, som står i dette hver dag. De ulike instansene må begynne å snakke sammen. Aller viktigst er det jo at de må lytte til barna og de på alvor. Min største feil da min eldste begynte på skolen var at jeg stolte på skolen og de som skulle hjelpe.

Foreldreperspektivet er viktig. Det er viktig fordi jeg som mor kan bidra med noen ting i forhold til hva barna mine trenger. De bør ha en holdning i bunn som sier at vi foreldre gjør den jobben vi skal på hjemmebane. Jeg vil at de som jobber rundt mine barn skal være mer sensitive, for de jobber med en familie som har stått i et press over lang tid med ufrivillig skolefravær som resultat. Bagasjen begynner å bli for tung å bære! Jeg er skuffet og sliten etter mange års kamp for at mine barn skal få riktig hjelp, sliten av anklager som en dårlig mamma. Alt for lenge har jeg følt meg mislykket som mamma fordi barnet ikke har en hverdag med skole, fritidsaktiviteter og venner slik som «alle de andre». Når jeg over lang tid har opplevd tillitsbrudd og forventingsbrudd, så svekket dette samarbeidet mellom de som skal hjelpe og meg som mamma. Det er også det de eldste barna mine forteller nå som de er ferdig med grunnskolen, at de ikke klarer å stole på de voksne på skolen lenger.

Jeg trenger ikke pekefinger eller en barnevernsmelding fordi skolen tenker at barnevernet skal ordne opp. Barna mine trenger ikke en skole som tenker at barnet bare må endre seg eller fikses på. Jeg trenger forståelse, respekt og en holdning som sier: «vi vet du gjør så godt du kan, dette skal vi finne ut sammen». Jeg trenger at skolene, PPT, BUP oppdaterer kunnskapsbasen sin når det kommer til ufrivillig skolefravær. Jeg nevner ikke barnevernet her, fordi etter min erfaring så er det kun barnevernet jeg har faktisk fått god nok hjelp og støtte av. Da snakker jeg ikke om den hjelpen skolene mener jeg trenger, men hjelp i form av støtte til å stå i kampen for at barna skal få det de trenger på skolen.

Siden det handler om ulike vansker, personligheter og situasjoner så tenker jeg at det er desto viktigere å ha et system som fanger opp alle aspektene tidlig. Det trengs gode rutiner, men aller mest gode relasjoner mellom voksne og barn på skolen. Det må være god kommunikasjon instansene seg imellom og foreldrene. Om jeg skal vise tilbake på den listen med mål for et godt tverrfaglig samarbeid, så opplever jeg at det er langt igjen til at instansene kan si at dette får de til.

Kilder:
https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2020071048599

Kunnskapsdepartementet. (2019, november 8). Meld. St. 6 (2019–2020) [Stortingsmelding]. Regjeringen.no; regjeringen.no. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.- 6-20192020/id2677025/