Noe av det viktigste og mest strevsomme i livet er å skape og vedlikeholde sunne, friske og sterke relasjoner. Barn lærer gjennom å observere og kopiere sine omsorgspersoner. I denne artikkelen vil jeg snakke om det magiske ordet unnskyld, og om mikroreperasjoner. Jeg vil sette søkelyset på hva vi kan gjøre når barn-voksen relasjonen bryter sammen, og ha fokus på det emosjonelle klimaet i familien og i klasserommet, og hvordan vi påvirkes relasjonelt i menneskemøter. Jeg vil se på barn–voksen relasjonen gjennom anerkjennelse som overordnet prinsipp. For å belyse hvordan følelsene påvirker relasjonen, vil jeg snakke om hjernens utvikling og hormonenes plass.

Ifølge den tyske filosofen Hegel har vi alle et grunnleggende og universelt behov for anerkjennelse (1999). Andre må altså anerkjenne barnet for at det skal kunne utvikle seg som individ. Begrepet anerkjennelse rommer både vårt menneskesyn, de holdningene vi har til barn og de anerkjennende samværsformene vi har med barn (Schibby og Løvli, 2017). Det er barnets indre opplevelser og følelser vi skal anerkjenne, ikke prestasjonene (ibid). Ifølge Daniel Stern (2003) er det viktig at barn virkelig blir sett. Barn som ingen virkelig ser blir diffuse, både for seg selv og andre.

Det er ubalanse i maktforholdet i relasjonen mellom barn og voksne. Barna er underlegne og den voksne har ansvaret og bestemmelsesretten. Barn kan ofte oppleve at voksne bestemmer over dem. Ikke alle voksne er bevisste på hva barnet faktisk kan bestemme selv på ulike alderstrinn, og at barn som gruppe har rettigheter etter Barnekonvensjonen, hvor artikkel 12 stadfester at barn har rett til å uttale seg om forhold som angår dem, og at deres mening skal tillegges vekt når avgjørelser skal fattes. Barnekonvensjonen har gyldighet både i barnehager og på skole, og hjemme i familien.

Ny forståelse av barn
Mye av det vi tidligere har trodd var god og nødvendig oppdragelse, er nå sett på som direkte skadelig for barns selvfølelse. Et rådende syn før var at barndommen ikke har noen verdi i seg selv, altså at barn er becommings – og at barndommen ikke hadde noen verdi utenom å forberede til voksenlivet. Nyere forskning fra psykologi og relasjonsforskning viser at barn er beings, og at barndommen er verdifull i seg selv (Bae, 2007). Dette paradigmeskiftet i synet på barn flytter fokus fra å se barn som objekter som skal påvirkes og formes, til å se dem som subjekter helt fra begynnelsen av livet (ibid).

Barns selvfølelse handler om hvordan de ser på seg selv, og hvor mye de føler de er verdt. Når voksne omsorgsgivere gir barn opplevelse av å være god nok slik det er, blir det også lettere for barnet å like seg selv, med egne feil og mangler. 


I dag vet vi at barnet er kompetent, og det skal behandles og snakkes til likeverdig. Dette skal ikke forveksles med at vi er likestilte, for mor og far har makten og lederskapet. Men vi snakker til barn som vi snakker til voksne mennesker. (Hørby i Foreldre og barn, 2020)

Å behandle barn som likeverdige samtalepartnere, handler om å vise respekt for barnet som et selvstendig individ, og ved å vise barn samme respekt som en gjør med voksne anerkjenner man barns kompetanse. Selv om voksne og barn ikke kan beslutte det samme, bør voksne snakke med barn som likeverdige samtalepartnere, slik Hørby hevder.

Som omsorgsgivere har voksne et særlig ansvar for oppdragelsen av barnet. Det gjelder både i forhold til etikk, kultur, språk og familieliv. Dette handler mye godt om å få dannelse inn i den kulturen barnet skal være en del av. Derfor er foreldre og lærere som forbilder viktige for barn. Barn legger mer vekt på hva voksne faktisk gjør, enn det de sier.

Kroppens kjemi
Små barn har ikke et ordforråd som dekker alle følelsene de har, dermed oppstår det ofte frustrasjon over å ikke få uttrykt det de mener for å bli forstått. Da er det hjelpsomt at voksne rundt barna vet noe om hjernens struktur, utvikling og hormoner, slik at de kan forstå reaksjonene til barn på ulike utviklingsnivå.

I tillegg til at vi har en hjerne og en kropp, har kroppen en fabrikk som skiller ut hormoner. Det er noen hormoner som er gode for oss, og noen som skaper stress. Stresstilstander som vedvarer over tid er ikke noe kroppen liker. Den misliker å være i ubalanse, og søker etter balanse – og dermed etter en måte å kvitte seg med stress.

Hjernen skiller ut hormoner som hjelper til med å skape gode følelser (Ringereide og Torhildsen, 2019). Særlig relevante er hormonene dopamin, endorfin, oksytocin og serotonin. Oksytocin kalles for kjærlighetshormonet. Hormonet utskilles når vi kan slappe av sammen med andre som vil oss vel. Dette hormonet bidrar også til at vi kan koble oss på oss selv. Lærere kan legge til rette for utskillelse av dette hormonet i klasserommet ved å vise omsorg, smile og gi vennlig respons, og ved å jobbe med at klimaet mellom elevene er støttende (ibid). Serotonin er et hormon som er knyttet til følelsen av mestring og at det man bidrar med er verdifullt for andre. Lærerens oppgave blir dermed å jakte på mestringsarena for alle elevene. Mestring kan være knyttet til faglig gode prestasjoner - men også samspill med andre. Harmoni med seg selv og glede i å jobbe med fag er likså viktig som karakterer (Ibid).

Når voksenrollen bryter sammen
Som voksne har vi ofte store forventninger til oss selv om å være rolige og avbalanserte og ikke la barnas atferd vippe oss ut av likevekt. Kvaliteten på relasjonen mellom barnet og dets omsorgspersoner har stor betydning for barnets psykiske helse og er slått fast gjennom forskning de siste 30 årene. I forståelsesmodellen «Trygghetssirkelen» (Powell, Cooper, Hoffman &Marvin, 2015), beskrives den ideelle voksenrollen som større enn, sterkere enn og klokere enn barnet. Det betyr at den voksne forventes å ha kontroll over følelsene sine, og alltid oppmerksom på barnets signaler. Er barnet «oppe» på sirkelen og utforsker verden, eller er barnet «nede» på sirkelen og søker en trygg havn og en sikker base?

Foreldre kan bli “eksperter” på å tolke barnas signaler på om de trenger å hente energi, påfyll av kjærlighet og heiarop eller om de er trygge ute i verden og utforsker den. I klasserom kreves det enda mer, fordi læreren skal ha en god relasjon og oversikt over hvert enkelt barns reaksjonsmønster.

De to systemene som styrer adferden vår kan kalles for overlevelsessystemet og utforskningssystemet (Ringereide og Torhildsen, 2019). Det kan relateres til trygghetssirkelen med å være ute og utforske for så å søke hjem når verden oppleves utrygg alene der ute. Da søker barnet tilbake til de trygge voksne for å få trøst og påfyll av mot til igjen å utforske verden. Utforskningssystemet gjør at vi er nysgjerrige på hva som befinner seg rundt oss, og når det oppstår situasjoner som vi opplever skremmende eller overveldende, trer overlevelsessystemet frem. Da er den trygge basen god å ha.

Barn trenger voksne som kan tilpasse aktivitetene til deres utvikling og ikke minst å møte barn der det er. Evne til regulering av følelser er et eksempel på et område hvor dette er avgjørende. Både foreldrerollen og lærerrollen er krevende, og rollene utfordrer følelsene våre. Vi liker å tro av vi som voksne er styrt av tanker og fornuft. Det er vi ikke alltid. Vi er like mye styrt av følelser og hode-hjerte balanse er avhengige av hvor selvregulerte vi er.

Hjernens utvikling
Det skjer store ting i modning av både kropp og hjerne fra fødsel og til barnet er midt i tyveårene. Vi vil snakke om amygdala, hippokampus og den prefrontale korteks ,eller tenkehjernen, når vi belyser barnets utvikling fra uregulert spebarn – via samregulering til større grad av selvregulering. Når vi legger vekt på å forklare hva som skjer i hjernen, er det ut ifra at vi er vår hjerne (Nordengen, 2016), og at det derfor er viktig å kjenne til hvordan den virker.

I tillegg vil jeg belyse relasjonens betydning for at denne utviklingen, det er to sider av samme sak. Den første tilknytningen er sagt å være essensiell for hvordan barnet fortsetter å møte andre videre i livet. Derfor er det første tilknytningsmønstret essensielt for det nyfødte barnet (Bowlby, 1994). Ofte er det nyfødte barnet både elsket og etterlengtet fra unnfangelsen, og spebarnet får adekvate svar på sin hjelpeløse tilnærming til livet utenfor livmoren. De fleste barn har en trygg første tilknytning til foreldre, som hjelper dem fra dysregulert via samregulert til selvregulert. Det viktigste er at barnet har et tilknytningsmønster, om den er god eller dårlig.

Brene Brown (2016) legger stor vekt på verdien av tilknytning og velkjent er uttrykket: «Connection is why we are here». Vi er her for å knytte oss til hverandre og det gir livet hensikt og mening (Brown, 2017). I sin forskning har hun funnet kjennetegn på mennesker som er gode på tilknytning. De er helhjertede og lever ut fra en følelse av verdighet og tro på at de er verd tilknytning. De helhjertede preges av:

1) mot til å være genuine,

2) medfølelse med andre og seg selv,

3) skaper kontakt i relasjonene gjennom å være ekte og

4) omfavner sårbarhet som noe nødvendig.

De helhjertede fremholdt vilje til å være sårbar som den aller viktigste verdien. Kraften i sårbarhet bidrar til et bedre liv som katalysator for mot, medfølelse og tilknytning. Ved å anerkjenne sårbarheten fremmes tilknytning. Når mennesker opplever god tilknytning, blir de mer tydelige på hvem de er, både for seg selv og andre (Brown, 2016, 2017).

Sårbarhet er vanligvis noe vi skjuler for hverandre, og som vi grunner over når vi er alene. Barn kjenner også på sine sårbarheter, og tankeløse kommentarer som: -Slutt å være så nærtagende og sippete, kan trigge skam hos barn og følelsen av at det er noe feil med dem. Det motsatte vil være å få hjelp til å takle – og tåle de følelsene som velter opp i en og fører til sutring og tårer.

Vi vet at barn oppfatter voksnes kroppsspråk, og at disse er betraktningene de gjør seg overgår det vi sier. Så om barnet opplever den voksnes irritasjon, men den voksne, gjerne mellom innbitte tenner, sier at de ikke er sinte, så er det kroppsspråket som teller mest for barnets opplevelse.

Voksne kan tro at barna ikke oppfatter deres sinnstilstand, men barn er emosjonelt innstilt på å tolke voksnes humør. Det er hjemme barnet har sine første erfaringer med både å forstå egne følelser og forstå andres følelser. I dag vet vi også at det er viktig for barns tilknytning (Bowlby, 1994) at foreldrene er forutsigbare. Den første tilknytningen skaper forventninger til hvordan vi blir møtt av og møter andre mennesker videre i livet, og derfor er den viktig. Den første tilknytningen kan sies å bli til en motorvei i hjernen; alle andre nye tilknytninger må tråkkes opp som en sti ved siden av motorveien. Når stien er vandret på mange nok ganger, kan en oppleve en ny tilknytning som er tryggere enn den første dersom denne har vært utrygg. Hjernens plastisitet gjør dette mulig. Det er godt å tenke på at alle cellene i kroppen fornyer seg, også hjernecellene.

Minnene våre
I en liten sjøhestformet del av hjernen, som på latin heter hippocampus – etter formen sin, er våre minner lagret. Når følelsene våre aktiviseres fra amygdala, er det en forbindelse til hippocampus- som vil sjekke etter når vi har hatt tilsvarende erfaringer tidligere (Østby og Østby,2017). Vanskelige følelser som skam, sinne, sjalusi kan også vekke assosiasjoner til andre vanskelige erfaringer, og øke aktiveringen. Da kobles ikke tenkehjernen vår seg på, fordi vi er utenfor vårt eget toleransevindu. Vi har følelser som er så sterke at vi reagerer emosjonelt og ikke rasjonelt.

Hippokampus kan også hjelpe til med å sortere hva som reelt sett er farlig, ved at tidligere hendelser som ikke har vært farlige hentes fram. Sammen med prefrontal korteks, bidrar hippokampus da med å regulere ned stress og vonde følelser når hjernens alarmsentral – amygdala - er aktivert. Overaktivert amygdala vil på sikt føre til at hippokampus ikke kan gjøre jobben sin. Den kan da etter hvert minke i størrelse. Amygdala-hippokampus ubalanse setter prefrotal korteks på sidelinjen som «tilskuer» heller aktiv reguleringsmedhjelper (Ibid).

Reaksjonsmønstre dannes i de første leveårene og påvirkes av i hvilken grad barnets omsorgspersoner har klart å møte dets behov følelsesmessig. Positivt utfall fører til utvikling av tilknytning og tilhørighet og dermed et godt grunnlag for evne til selvregulering. Dermed vil barnet utvikle evne til å navigere i relasjoner og få egne følelsesmessige behov dekket (Nordanger og Braarud, 2017, Ringereide og Thorkildsen, 2019, Heide og Sylthe, 2019). Alle har vi en bagasje med oss av opplevelser – både på godt og på vondt. Når hippocampus aktives og vi får innsyn i våre tidligere negative erfaringer, kan dette sette hjernen i skikkelig alarmberedskap. Følelsene overvelder oss og vi har ikke i denne tilstanden tilgang på pre-frontal korteks. Dermed lar vi ofte følelsene «snakke» og de kan si utrolig sterke følelsesladede ting til andre. De kan både være klossete formulert, og på toppen av det hele kan vi i affekt si sårende ting vi slett ikke står inne for når vi er i balanse med oss selv, og fornuften får tale.

Å mestre følelser i oppdragelsen av barn
Erare humanum est- det er menneskelig å feile, er et latinsk ordtak. Som foreldre eller lærer vil du bli vippet ut av balanse selv om du aldri så gjerne ønsker å være - og har bestemt deg for å være balansert. Når ungdommen har tatt bilen uten lov, og ikke er kommet hjem klokka to om natta, har engstelse trolig holdt foreldrene våkne. Forestillinger om potensielle scenarioer har kjørt karusell med foreldrene. Når ungdommen endelig dukker opp, er amygdala så aktivert foreldrene ikke møter den angrende synder i tenkehjernen, men med sin egen redsel- som både roper og skriker. Når vi som voksne gjør feil, er det bare en ting som teller; at vi reparerer relasjonen som er brutt sammen. Det er alltid den voksnes ansvar å reparere relasjon mellom seg og barnet.

Skamtriggere
Skam trenger ikke å være noe negativt. Det er en naturlig følelse vi er født med. Naturlig skam over å gjøre noe du vet er galt kan være sunt, men når skammen blir påført barn utenfra er den usunn. Derfor er det å snakke om skam viktig (Brown, 2017). Den usunne skammen er knyttet til å føle seg utenfor - at det er noe feil med en som person. Denne skammen kan ha sin rot i nedlatende ord, rynking på nesen, foraktfullt kroppsspråk, og enda verre trusler, å bli oversett og mobbing. Dette er skamtriggere som voksne bør unngå å utsette barn for. Det betyr også at om andre i familien opptrer på måter som trigger barnets skam over seg selv, er det foreldrene/lærernes oppgave å stoppe slik respektløs behandling enten den skjer i vennekretsen, i familien eller fra personalet i barnehage/ skole.

Å be om unnskyldning
Siden barn er sensitive, vil de alltid legge merke til om vi er oppriktige når vi ber om unnskyldning. Derfor kan det være lurt å tenke gjennom hva vi skal si, og hvordan vi skal si det. Unnskyldningen må være tilpasset barnets alder og modenhet.

En unnskyldning kan høres slik ut:

– Unnskyld at jeg ble sint på deg i natt. Jeg var så utrolig redd for at noe hadde hendt deg, og hodet mitt kjørte kollisjonsfilmer, og jeg så deg ligge bevisstløs på asfalten. Jeg bare ventet at presten skulle ringe på. Jeg er så utrolig glad i deg, og så redd for at noe skal hende deg. Kan du tilgi at jeg kjeftet på deg? Jeg hadde mest lyst å gi deg en klem da du kom, men så var det så mange følelser inni meg. Jeg kan ikke tro jeg kalte deg for en umoden drittunge, før det falt ut av munnen min. Jeg mener det ikke engang. Jeg vet at du er sint på meg, men jeg ber om tilgivelse.

Når vi ber et barn om tilgivelse, skal vi ikke være sikker på at vi får den, tilgivelsen. Det er opp til den som blir bedt om å tilgi, om å kjenne på om det er mulig.

I de fleste tilfeller vil barn si at de aksepterer unnskyldningen, og de vil kanskje sette noen premisser; - Ikke kall meg for umoden drittunge flere ganger, for da skammer jeg meg over meg selv - kan være et eksempel på en premiss.

Mikroreperasjoner
Er man kommet skjevt ut i en relasjon, kan den repareres gjennom mikroreperasjoner. Å be om unnskyldning, er en av de tingene voksne kan gjøre for å reparere en brutt relasjon.

Det kan i mange tilfeller være nyttig at den voksne tar på seg skylden for det som har skjedd. Presten Karsten Isacksen sa at «det er det samme for skylden hvem som har den». Når voksne har opptrådt uklokt, eller ikke tatt barnet på alvor, kan det være en lur manøver å ta på seg skylden.

- Jeg så at du var lei deg, og likevel maste jeg om at du skulle ha satt støvlene på plass. Jeg skulle ikke ha mast på deg. Det vet jeg fungerer dårlig når du er lei deg.

Å ta på seg skylden, avlaster barn for skyldfølelse, og det kan bidra til å bedre forholdet til barnet på sikt.

Når en lærer har gått over streken med en klasse, kan samme metode brukes. Barn vil da lære at voksne er feilbarlig og at de også ber om tilgivelse. Da blir voksne gode og trygge forbilder for barn på at brutte relasjoner kan repareres.

De små bruddene - og mulighetene som ligger der
Alle vil vi snuble og gjøre feil. Det er hva vi gjør med den brutte relasjonen som teller. En god tommelfingerregel er å begynne med å snakke seg gjennom det som skjedde. Da er det lurt å si akkurat hva en har gjort; kjeftet, eller brukt en irritert tone, og så avslutte med å spørre hvordan det har vært for barnet (Bufdir 2020). Den voksne må ofte jobbe med seg selv for å avlære seg mønster de er oppdratt i, slik at de kjenner signalene i seg selv og kan avverge utbrudd (ibid).

Grunnen til at reparasjon er viktig er at man som voksen da innrømmer å ha gjort noe dumt. Som vi nevne tidligere, er forholdet mellom voksne og barn asymmetrisk, derfor har voksne stor definisjonsmakt.

Heine Steinkoft sier: Det positive med å drite seg ut ovenfor noen, er at man får sjansen til å reparere. Det er da vi kan koble oss på og komme sammen igjen. Det er i dette øyeblikket relasjonen styrkes. (RTVS,2020)

Steinkopf jobber i Regionalt ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS). Han sier videre at de ser i økende grad voksnes uvilje, ubehag og ulyst til å ha det vondt sammen med noen. Spesielt med barn. Vi ønsker derfor å hjelpe barna – og oss selv – vekk fra den vanskelige følelsen så fort som mulig. Men det gjelder å orke å stå i det, for begge parters skyld.

– Stort sett, i disse situasjonene, sitter man med en følelse av å være dum og mislykket. Det vil man kjenne på, også som voksen. Så hvorfor ikke bruke denne følelsen som informasjon for å reparere forholdet til den andre (ibid).

Steinkopf sier at har aldri har møtt et barn som ikke tar imot en ektefølt unnskyldning. Og at det beste med det er at når du gjør dette, så lærer de også å si unnskyld.

Lykkelige barn
Foreldre har vanligvis ett eneste ønske for barnet sitt; og det er at barnet skal bli en lykkelig voksen. Lykkelig blir ofte barn som har fått utviklet en solid selvfølelse og som er blitt behandlet med respekt, og snakket ordentlig med.

Barn har som sagt tidligere, rett til å bli hørt i alle forhold som angår dem etter Barnekonvensjonen. Barnevernsloven har også vedtatt at barn har rett til kjærlighet gjennom oppveksten sin, fordi kjærlighet er en kraft til vekst. (Barnevernsloven, 2019) i formålet står det: Loven skal bidra til at barn og unge møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse og at alle barn og unge får gode og trygge oppvekstvilkår.

Vi trenger en heiagjeng
Lege Per Fuggeli gjorde oss oppmerksom på at vi alle trenger en flokk (Fuggeli, 2017). Jeg vil også si at barn trenger en heiagjeng bestående av familie, venner, skole og fritidsaktiviteter. Hovedaktiviteten til heiagjengen er å komme med oppmuntrende heiarop til dem som strever seg mot målstreken, enten det gjelder å ta sertifikat, få 3 i matematikk, spille solo i et orkester eller spille fotball. Der skal det komme oppmuntring som gjør at de siste krefter settes inn slik at barnet lykkes i det han ønsker. Vi trenger alle en slik heiagjeng - egentlig, for det eneste som virkelig teller i menneskenes liv er å være et barn som er elsket uten forbehold, at andre elsker deg akkurat for den du er med dine feil og mangler like mye som for dine sterke sider. En heiagjeng som er der og fanger deg opp når du snubler, og som trøster og tilbyr plaster, en skulder å gråte mot og en ny sjanse. Vi tror at disse signalene om hvilken retning skolen skal jobbe i, gir føringer om å anerkjenne barn på en ny og annerledes måte i skolen – for å skape lykkelige barn som blir trygge voksne. Men det er ofte langt fra ord til handling. Det er opp til utøverne av lovtekstene å sette dem ut i handling. Dette vil bli spennende å følge videre, da det gir håp for å anerkjenne barndommen som en viktig verdi for hele samfunnet.

Oppsumering
Når kommunikasjonen brister er det alltid en mulighet til å reparere den. Denne reparasjon er det den voksne, enten foreldre eller lærer som må stå for. Det å be om unnskyldning til et barn er en handling som barn kan akseptere. Kunnskap om barns utvikling, både hjernens utvikling og betydningen av relasjoner og tilknytning kan gjøre det lettere å møte - og ikke minst forstå barns ulike reaksjoner. Det er altså aldri for sent å angre seg, og be om unnskyldning.

Litteraturliste:
Bae,B.(2007): Å se barn som subjekt - noen konsekvenser for pedagogisk arbeid i barnehage. Hentet 22.08.2021 fra https://www.regjeringen.no/no/tema/familie-og-barn/barnehager/artikler/a-se-barn-som-subjekt---noen-konsekvense/id440489/

Brown, B. (2016): Uperfekt. Våg å vise hvem du er. Oslo: Cappelen Damm
 


Brown, B. (2017): Reis deg med ny styrke. Oslo: Cappelen Damm

Bowlby,J.( 1994) En sikker base , Det lille Forlag, Danmark

Bufdir: Når du blir sint på barn Hentet 22.04.20 fra: https://bufdir.no/Foreldrehverdag/korona/nar_du_blir_sint_pa_barna/?fbclid=IwAR1toodmDHVmxmWw3-jBoz1dlo9KhWBjPD3fY7wU4hsRHbJa2lN5wF7Uh_k

Foreldre & Barn: Slik setter du tydelige grenser for barnet ditt.
Hentet 22.04.2020 fra:
https://www.klikk.no/foreldre/barn/barneoppdragelse/slik-setter-du-tydelige-grenser-for-barnet-ditt-6900221?fbclid=IwAR1toodmDHVmxmWw3-jBoz1dlo9KhWBjPD3fY7wU4hsRHbJa2lN5wF7Uh_k

Fugelli, P. (2017): Mennesket og de 7 flokkene. Lastet ned 20. april 2017 fra
https://folk.uio.no/pfugelli/bokkap/mennesket_7_flokkene.pdf

Hegel, G.W.F.(1999) Åndens fenomenologi. Oversatt av Jon Elster et al. Oslo 1999.


Heide. B. & Sylthe. M. (2019). Fortell meg hvem du omgås ... Psykologi i kommunen, nr. 2, s. 47–59. Hentet 09.09.19. fra: https://psykisk-kommune.no/fagartikkel/fortell-meg-hvem-du-omgas/19.89

Heide B. & Sylthe M. (2020): Hvordan kan Barnekonvensjonen anvendes i arbeidet med sakkyndig vurdering? I Statped Antologi om inkludering.

Lov om Barnevern(2019) hentet 21.06 fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1992-07-17-100

Nordanger, D.Ø. & Braarud, H.C. (2017). Utviklingstraumer. Regulering som nøkkelbegrep i en ny traumepsykologi. Bergen: Fagbokforlaget.

Nordengen.K.(2016)Hjernen er stjernen.Kaggr Forlag

Norges offentlige utredning 2019:23 Ny opplæringslov

Powell, B, Cooper, G.,Hoffman, K.& Marvin,B.(2015)Trygghetssirkelen - en tilknytningsbasert intervensjon - om å fremme tilknytningen i tidlige foreldre-barn-forhold, Gyldendal Akademiske

Ringereide, K. og Torhildsen,S.L. (2019) Folkehelse og Livsmestring , Pedlex

RTVS: Reperasjonens kraft , hentet 2204.2020 fra:
https://rvtssor.no/aktuelt/262/reparasjonens-kraft/?fbclid=IwAR23IrOiMYoVNM9AvWxPH89Cs2qoJmeSTHkv-M_aTdSvJ634xuuaQkSfvvI

Schibby, A-L og Løvli, E,(2017): Du og barnet, Om å skape gode relasjoner med barn Universitetsforlaget

Stern, D. N. (2003): Spedbarns interpersonlige verden. Oslo: Gyldendal Akademiske

Østby, H. og Østby, Y(2017) Å dykke etter sjøhester, Cappelen Damm)