Det er i mellomrommene det skjer, tenkte Martin, mens han prøvde å få igjen pusten etter å ha gått turen opp til Rundtua uten pause. Hverdagen hadde glidd av han i den siste kneika. Nå trakk han pusten og lot utsikten bergta han. -180 grader horisont mumlet han for seg selv mens han lot blikket følge horisontlinja. Langt der ute så han lysene fra båtene. Det var enda innsig av skrei. Båtene lå som et perlekjede på eggakanten, med ulike fargenyanser på lanternene. Det var et kjært syn. Det gjorde ham godt. - Fisken er vårt brød, mumlet han for seg selv og trakk lua enda bedre ned på ørene. Det blåste friskt her oppe på 700 meter. Han var blitt avhengig av turene opp på Rundtua. De skapte mellomrommene han så sårt trengte i livet sitt. I alt jaget og kravene i jobb og hjemme. I dag hadde han tatt turen rett etter jobb. Det var tusen oppgaver der, og han kom sjelden helt i mål. Det skapte en kløe inni han, en kløe han ikke fikk bort. Den skapte en følelse av å være utilstrekkelig. Det var en følelse han hadde eid så lenge han kunne huske; og han hatet den.

Martin strakte armene over hodet, og så opp mot den blekblå vinterhimmelen. Sola stod lavt enda, og den bar ingen varme. Fargene var ubeskrivelige. Fra den skjøre periwinkelblå til en nyanse mot kongeblått han ikke hadde ord for. Ute mot horisonten lå det silte lyset fra sola og kastet rosa og oransje toner opp mot skjæringspunktet mellom hav og himmel. – Som om hun er redd for å bli glemt i det lange fraværet, mumlet Martin tenksom til seg selv. Vinden var gjennomtrengende og huden nuppet seg under alle lagene med klær. Likevel nølte Martin. Vidsynet han fikk inni seg var stort her oppe på toppen. Han ville at øyeblikket skulle strekke seg inn i ettermiddagens krav til tilstedeværelse, middagslaging, kjøring av unger til trening og så det politiske møtet før kvelden la seg under dyna.

Martin trakk pusten. Han trodde han kjente en tåre i øyekroken, men det var nok bare vinden. Tårer var en luksus han ikke unte seg på disse turene. Han holdt det vanskelige unna nettopp ved å gå hit. Til Rundtua for å få styrke. For å få mot. Livet under iskanten var tøft. Vintrene lange. Han innrømmet det, selv om han elsket dager som denne. Og somrene ustadig som en elskerinne. Ikke helt til å stole på, men en ufattelig glede når det først kom en sommerdag.

Et raskt blikk på klokka fikk ham til å sette fart nedover - mot kravene. Dette mellomrommet hadde vart for lenge allerede. Han danset nedover den bratte lia. Stien var hardtråkket og gleden over å kjenne at kroppen virket fylte ham. Den boblet i ham, den ustyrlige gleden over å være til. Snart stod han andpusten ved bilen. På veien hjem planla han middagen. Fisken var tatt opp og lå til tining på benken, poteter og gulrøtter stod klar i kasserollen. Etterpå skulle han….Nei, han skjøv fra seg tanken. Det måtte bli en ting om gangen. Ett eneste fokus.

Ettermiddagen gikk i en koveling. Ungene skulle på henholdsvis håndball og fotball. Det manglet treningstrøye og fotballsko akkurat da de stod og fikk på seg skoene. Han sukket, og smilte. Mellomrommet gjorde han raus med distraherte tenåringer.

Da ungene var levert, så han at han rakk det i dag også. Sykehuset lå som en klump i magen. Oppe i syvende etasje var det sterilt stille. Hun lå der med slanger og overvåkingsutstyr. Hun som bar hjertet hans. Han hadde utstyrt seg med et eplekjekt smil allerede i heisen. Martin kjente at det falmet da han gikk helt bort til senga, bøyde seg ned og kysset kona på pannen. Hun så på han med smertetunge øyne. Hjertet hans blødde mens han fortalte om sin dag. Alt annet enn dette ene; Hun må bli frisk, skrek inni han. Han orket ikke tanken på et liv uten henne. Hun smilte blekt, og mumlet noe om behandling. Han så at hun hadde gitt opp, men han nektet å ta det inn over seg. Hun, så skjør og vakker. Hun var limet i livet. Nå holdt limet på å gå i oppløsing.

På veien tilbake for å plukke opp ungene kom en tanke fra ingen steder: Som din styrke er, skal dine dager være. Han skjøv den unna til et «senere». Ungene var satt av heime. Sakslista på partimøtet levde sitt liv langt utenfor ham. Det var som om sakene ikke angikk ham. Som om han satt i et parallelt univers og ikke fikk kontakt med de andre. For sitt indre blikk så han henne. Der i sykesenga. Og erkjente for seg selv at hun kom til å dø. Hun kom til å forlate livet hans. Tanken var så overveldende at han reiste seg, mumlet noe om at han ikke følte seg bra og gikk hjem. I bilen la han hodet på rattet og gråt. Den var hard og voldsom. Innestengt.

Livet fløt sammen. Det var ingen mellomrom. Verden føyde seg sammen i en sammenhengende tidslinje. Hans liv. Nå var det bare smerte. - Som din styrke er skal dine dager være, mumlet han for seg selv og kjørte mot sykehuset. Nå var det slutt på feigheten, unnvikelsene, håpet. Igjen stod bare den harde og ubarmhjertige sannheten. Det var ingen tid å miste. De hadde mye å snakke om; han og hun. Kona og mannen. De som elsket hverandre uten store fakter og ord. De to skulle snakke. Han ville kjøre spettet under sin egen feighet, og blottlegge sin redsel. Og hun skulle få lov til å være døende i all sin gru. Sammen skulle de møte døden. – Livet er ikke for amatører, sa han halvhøyt til seg selv da han parkerte, så opp mot syvende etasje og visste hva han måtte gjøre. Han måtte være ærlig.