Søskenkjærlighet
Kjærlighet og kommunikasjon i nære relasjoner er en vanskelig øvelse for mange. Hvert barn i en familie har sine fortellinger om egen oppvekst. Disse fortellingene kan være veldig forskjellige selv om det på utsiden tilsynelatende har vært like oppvekstsvilkår. Når søsken skal snakke om sin livsverden, kan det bli vanskelig. Da er det som de har levd i forskjellige verdener. Som lærere, veiledere, spesialpedagoger og terapeuter kan dette være et tema som berører barns læring, og derfor være verdt å ta med i betraktningen når vi snakker med barn og foreldre.

Det er kjent kunnskap at hvor hver av oss befinner oss i søskenflokken kan påvirke livene våre på ulikt vis. I tillegg spiller personlighet og temperament en stor rolle når foreldre skal oppdra barn. Vi er alle født med en gensignatur, som vi har fått fra våre foreldre. I møte mellom genetikk og miljø blir vi formet som mennesker.

Det gjenkjennbare
I det nyfødte barnet leter foreldre etter både ytre kjennetegn som viser at barnet ligner på dem, og på indre egenskaper som er gjenkjennelig for foreldrene. Signaturstyrkene i barnet (Seligman, 2009) blir raskt oppdaget, identifisert og beundret. Spedbarn som sover godt, gir god respons på ivrige foreldres higen etter kontakt og som ikke strever med mat eller fordøyelse, gir nybakte foreldre en optimal mulighet til å bli kjent med det nye familiemedlemmet. Barnet får fort merkelapper som knyttes til egenskaper i familien- han har farens sovehjerte og morens matlyst kan man for eksempel si. Disse barna der de basale behov er lett å tilfredsstille, er som regel også lett å regulere.

Er barnet irritabelt, skriker mye, er vanskelig å roe ned og derav ikke så kontaktsøkende, kan foreldre bli både bekymret- og utslitt i den første tiden de skal bli kjent. Utålmodighet, gråt og uro er ikke så lette å sette positive merkelapper på.

Psykolog og familieterapeut Hedvig Montgomery minner oss på at barnet er seg selv. Han eller hun er sin egen (Montgomery, 2018).

Om du leter i din egen historie; hvilke tidlige fortellinger finner du? Selv var jeg en baby som ikke sov stort om natta. Den første fortellingen om meg var foreldre som trillet barnevogn inne for å få babyen til å sove- og om en baby som åpnet øynene så snart vogna stoppet! Bak fortellingen ante jeg alltid slitet med å få meg regulert, i motsetning til min større bror som hadde godt sovehjerte. Allerede der var det sammenligning mellom søsken, og jeg forstod på måten historien ble fortalt da jeg var barn at det ikke var et positivt trekk med meg og at jeg helst burde vært som broren min. Slik kan vi vokse inn i verdier som forteller om hva omgivelsene ønsker av positive verdier, og hvordan det ligger en misnøye bak når et barn ikke oppfyller forventningene.

Normering er grunnlag for sjalusi
En skulle tro at i en søskenflokk ville det være plass for ulikheter og personligheter. Det er ikke alltid slik. Om foreldrene har et foretrukket barn, kanskje fordi det av temperament eller utseende ligner på dem, vil de andre søsknene raskt oppdage dette- selv om foreldrene med ord forteller at de er like glade i alle. Søsken oppfatter det i det usagte, i måten foreldre ser på barnet like mye som i verbal ros/ ris. Og det er viktig å legge til at foreldre ofte er ubevisst om det som skjer.

Denne opplevde forskjellsbehandlingen kan være grunnlag for sjalusi og misunnelse mellom søsken. Vi vil påstå at det både i familier og i skolen snakkes og jobbes lite med negative følelser hos barn. Barn kan tidlig i livet kjenne følelsen misunnelse og sjalusi uten å ha ord på dem.

Sjalusien kan ta mange veier. Misunnelse er beundring som har gått seg vill, sier Kathrine Aspaas (2013).

Utvikling av selvbilde
Barn utvikler selvbildet sitt gjennom å speile seg i nærpersonenes blikk (Kløvfjell, 2017). Selv om barn ikke har verken språk eller bevisste tanker, så fornemmer de følelser. Den første kontakten mellom foreldre og barn er viktig og nødvendig for å få en sunn utvikling slik at hele det potensialet vi er født med, kan utvikles og komme til nytte. Daniel Stern (2007) snakker om inntoning til det nyfødte barnets behov. Foreldre er innstilt på å lære sitt barn å kjenne, og de lærer fort hva de ulike ytringene betyr; de skiller mellom gråt fordi barnet har mageknip, og gråt fordi barnet er sultent. Denne innstillingen til å hjelpe barnet til livet i den kulturen de skal opptre i er farget av det rådene synet i samfunnet på hva barn trenger (Bae, 2007) I Russland reives barn tett i en kokong av et klede fordi en tenker at det å være samlet kroppslig vil gi noe av den samme tryggheten som barnet hadde i livmoren. I vårt samfunn er vi fokusert på motorikk og bevegelsesfrihet, slik at vi ikke reiver barn. I tillegg til det rådende synet på barns oppdragelse, har foreldre både ulike forutsetninger og ulik grad av kjærlighet og varme å tilby sitt barn.

I den første tiden utvikles også tilknytningen (Bowlby, 1994) mellom barn og foreldre. Foreldre som er innstilt på å tone seg inn til sitt barn, øker sannsynligheten for at barnet vil få en trygg tilknytning. Det oppstår sterke bånd av kjærlighet, samhørighet og felleskap.

Inntoning, tilknytning og utvikling av speilnevroner skjer de første årene (Nordanger og Braarud, 2017).

I søskenflokken kan foreldre knytte seg i ulik grad til de ulike barna. Det kan være mange grunner til dette; sykdom og bekymringer for andre familiemedlemmer, økonomiske vansker, depresjon etter fødselen eller andre livshendelser som virker inn på samspillet med det nye barnet.

I en søskenflokk kan også eldre søsken få stor betydning for det yngste barnet fordi det tilbringer mye tid i lek og samvær med de andre barna i familien. Det kan knyttes sterke bånd mellom søsken, og utvikles stor kjærlighet om foreldrene er til stede og hjelper barna å tone seg inn på den yngste.

Nybakte foreldre har mange forventninger og drømmer til hvordan livet med et nytt barn skal bli. Om foreldre får et barn som har vanskelig for å roe seg, og krever mye omsorg på grunn av kroppslig ubehag kan dette påvirke den første relasjonsbyggingen.

Mangel på språk
I relasjoner mangler vi ofte språk for å sette ord på det vi opplever. I en søskenflokk der barna uttrykker sjalusi overfor hverandre, er barnet ofte ikke bevisst på at det ubehaget de føler er en følelse og at følelsen heter sjalusi. Å være sjalu bygger ofte på en følelse av at andre får det som tilkommer meg. Å få et søsken, og gjennom det oppleve at foreldrene får mangel på tid til deg, og at foreldrene uttrykker stolthet over det nye barnet, at besteforeldre- og andre kommer med gaver, krever både kløkt og klokskap for å inkludere de andre barna i det nye barnet.

I noen barn er følelsene sterke. Det er amygdala, en liten mandelformet del av hjernen, som bestemmer hvor mye vi skal reagere på følelser. Hos noen barn er det sterke følelsesutbrudd både av positive og negative følelser (Nordanger og Braarud, 2017). Disse barna er lett å lese, fordi de er så sterke i utbruddene sine; Ingen rundt dem er i tvil om de er glade, sinte eller triste; det både høres og ses.

Andre barn, som har en mer introvert karakter, og som har mer introverte følelser som ikke lar seg så lett tolke av omgivelsene, kan ha de samme følelsene og i like sterk styrke som de tydelige barna, men det vises ikke på dem. Da blir det vanskelig for foreldrene å skjønne barnets følelser (Kinge, 2014).

De barna som har sterke følelsesuttrykk kan trenge å dempe seg, slik at andre barn i familien kommer frem- og de med introverte tendenser trenger å lokkes frem til å vise følelser. Her har foreldrene en stor jobb i å se hvert enkelt barn.

Epler som faller langt fra stammen
Noen barn både opplever seg, og er annerledes enn sine foreldre. Det er som om eplet har falt langt fra stammen. En opplevelse med mismatch med foreldre kan utløse mange funderinger hos barn (Bradshaw, 2018). Noen tror de er stjålet fra sin virkelige familie, og drømmer om hvor fint det skal bli når de blir funnet.

Vi har fundert på om det er fornemmelsen av at andre søsken blir favorisert som utløser denne følelsen av å være født i feil familie. Barn fornemmer hva foreldrene liker av adferd fra barna, og greier ikke et barn å innfri disse forventningene, tror jeg det er grobunn for slik barnlig tenking (Spilde, 2015).

Noen ganger er barn født med talenter som ikke blir verdsatt av foreldre, fordi de ikke innehar dem selv; det være seg gode læringsforutsetninger, kunstneriske kvaliteter eller talent for en idrettsgren. Da er det viktig at andre i omgivelsene gjør foreldre oppmerksom på det de ser i barnet. I barnehagen viser signaturstyrken til hvert enkelt barn seg raskt. En kan for eksempel se omsorg for andre i veldig små barn, der de tilbyr trøst eller smokken sin til jevnaldrende små. Disse signaturstyrkene er ikke lett å få øye på for mange foreldre, om man ikke gjenkjenner dem i seg selv (Seligman, 2009). Dersom søsken er veldig forskjellig, vil foreldre ubevisst kunne komme til å foretrekke de barna som ligner mest på dem, enten i utseende, fakter eller signaturstyrker.

Om å framelske foretrukne egenskaper
Det er forståelig at foreldre ønsker seg barn som er lett å oppdra. I en søskenflokk kan det være store variasjoner på temperament, lynne og hvor føyelig og formbare barna er til foreldrenes oppdragermetodikk. Da er det lett at foreldrene ubevisst fremelsker de egenskapene de foretrekker. Om foreldre liker fysisk aktive barn, vil de gjerne ut i helgene på ski og gåturer, og det barnet som liker å tegne og filosofere vil for eksempel ikke være like motivert til fysiske aktiviteter som de andre i familien. Uten å ville det kan foreldre således gi ubevisste signaler om hva som er å foretrekke av interesser, temperament og reaksjonsmønster.

Det er naturlig og helt vanlig at foreldre foretrekker at barna ligner dem selv, at de har samme lynne og de samme interesser (Montgomery, 2018, s 16).

Nå er det et asymmetrisk forhold mellom foreldre og barn, og barna er avhengig av foreldrene til de er voksne, slik at det å få være den man er i familien, på godt og vondt, og ubetinget bli elsket for den man er av sine nærmeste er viktig. Derfor trenger mange foreldre å tenke gjennom hvordan de oppdrar barna sine.

Sammenligning mellom søsken
Det er ofte lett for foreldre å sammenligne barna sine, der det går frem hvilke egenskaper som er å foretrekke. Barn i en søskenflokk er svært forskjellige, og de kan derfor trenge svært ulik oppmerksomhet fra sine foreldre. Det blir derfor urettferdig for barna om foreldrene behandler dem helt likt.

Vi har erfart at sammenligning av søsken derfor kan være grobunn for sjalusi mellom søsken, og er det noe foreldre ikke ønsker så er det akkurat det. Mange søsken har et nært og godt forhold også når de blir voksne nettopp fordi de har en lang og god historie sammen, tuftet på ekte interesse for hverandre og for en felles oppvekst.

Akkurat derfor trenger foreldre å jobbe med søskenrelasjonen, og å se hvert enkelt barn i søskenflokken som den unike personen det er, med sine styrker og svakheter. Vi legger grunnlaget for andre varige relasjoner på grunnlag av de erfaringer vi gjør oss i familien. Derfor er det både viktig og nødvendig å snakke med foreldre om nettopp søskenrelasjonene i foreldresamtaler både i barnehage og skole.

Kjærlighetens mange språk
Kjærligheten har flere språk, og den uttrykkes på forskjellige måter. Kjærligheten fra foreldre kan også fortone seg på forskjellige måter(Chapman, 2013). Anerkjennelse fra foreldre er en måte å vise kjærlighet på. Det å bli sett og at det gis tilbakemelding på det. Hvor mange ganger har du kommet hjem og fått anerkjennelse for noe du har gjort bra på skolen?

Det å ha tid til hverandre kan være en måte å vise kjærlighet på. Barn og foreldre trenger å være sammen, og at det settes av tid til dette i en relasjon mellom dem er viktig. Tenk deg at du er mor til en ungdom. Denne ungdommen vil ha behov for egentid sammen med deg for å knytte og beholde sin relasjon til deg- og det må være kvalitet på denne tiden.

Noen bli glad for oppmerksomhet gjennom at de får gaver. De føler seg bekreftet, verdsatt og sett gjennom at noen husker på dem gjennom å gi gaver. De gleder seg også over å gi gaver. Fysisk berøring er en måte å kommunisere emosjonell kjærlighet og omsorg på. Det å få en klem, et stryk over håret, stryk på kinnet eller sitte på et fang, ses på som en måte å vise kjærlighet på. Se for deg 3-åringen som kommer imot deg i døren når du kommer hjem etter å ha vært på jobb, eller ute et ærend. 3-åringen vil bli møtt med en klem eller at du tar han opp i armene dine.

Kan vi snakke med barn om kjærlighetens språk?
Vi kan snakke med barn og sette ord på det meste i livet deres. Å snakke om følelser mener vi er viktig for å sette ord på ting, og avklare misforståelser. I en søskenflokk vil det kunne tenkes at det er ulike måter å føle seg verdsatt og elsket på. Her tenker vi det er naturlig å snakke om forskjellene for å motta kjærlighetserklæringer fra foreldrene.

Når vi løfter frem og setter ord på følelser og selvsagt anerkjenner disse mener vi at det større muligheter for å forebygge søskensjalusi.

Matching mellom foreldre og barn er også et tema som er interessant å se nærmere på. Med matching mener vi at foreldre kan se likhetstrekk av seg selv i barnet, og dermed lettere kunne uttrykke kjærligheten til barnet. Å kunne se seg selv som foreldre i relasjonen til barnet og reflektere over om en som forelder favoriserer på noen slags måte vil være lurt.

Vi tenker at barn trenger å bli elsket for dem de er fremfor å bli elsket for hva de gjør. I en søskenflokk kan det oppstå rivalisering om å bli sett for hva de først og fremst gjør.

Kjærlighetens kraft
Kjærlighet er en uendelig sterk kraft som gir farger til tilværelsen og danner sterke bånd. Følelsen av å høre til blir bygget av kjærlighet. Foreldre elsker sine barn ubetinget. Det at barn møtes på sine behov for kjærlighet, gjør at de også kan bli raus i sin kjærlighet til søsken.

De gode følelser springer ut av kjærlighet. Kjærlighet gjør oss empatisk og tålmodig. Kjærlighet er en kraft som hjelper foreldre å oppdra barna sine. I kjærlighet ligger et arsenal av omsorg.

Likevel snakker vi foreldre lite til barna om kjærlighet. Det er ikke et tema vi løfter frem foran kjøttkakemiddagen. Kanskje vi skulle dristet oss til å snakke om kjærlighet med ungene? Kanskje det kunne blitt noen spennende samtaler.

Foreldrenes rolle
Foreldrenes oppgave er å gi hvert barn oppdragelse etter sin karakter. Et barn trenger å bli elsket for det barnet er og ikke sine ferdigheter. Et barn som gråter mye og krever foreldrene har like stort behov for å bli elsket som et barn som er mindre krevende. Det mindre krevende barnet trenger å komme mere frem, og øve seg på å si ifra om sine behov. Å snakke om følelser hos barn, både negative og positive kan være lurt. Å sette ord på det som er vanskelig og det som er bra hjelper barnet til å forstå sammenhenger og se seg selv utenfra. Når en ser at barnet er sjalu på en liten bror eller søster kan en sette ord på at «Jeg ser at det er vanskelig for deg, og jeg vil gjerne hjelpe deg». Det motsatte kunne vært og sagt til barnet «Du er sjalu og det er ikke bra». Foreldrene må være bevisst at de fordeler goder og tid til hvert enkelt barn på en rettferdig måte. Med det mener vi at de ikke må forfordele den ene eller den andre. Dette må være tema hos foreldrene gjennom barnas oppvekst- og det er særlig viktig om foreldrene har delt omsorg. Når barn ligner den ene forelderen av utseende og væremåte- i sinn og skinn- kan det være lett og sammenligne barnet med seg selv, og falle for fristelsen for å forfordele. Per Fugelli minner oss på hvor viktig det er å ha en flokk, og ta vare på den. Vi trenger alle å være ettall og ha betydning for andre.

Nøkkelen for et godt kjærlighetsspråk, noe som tar bort det meste av sjalusi, ligger i barnas eget kjærlighetsspråk. Ved at foreldrene ser på hvordan barna uttrykker kjærlighet overfor hverandre.

Blinde flekker
I kjærlighetsrelasjoner kan man fort gå inn i mønster der man ikke ser hele relasjonen, fordi en er så nært. Alle mennesker har blinde flekker og for å oppdage dem trenger en å bli bevisstgjort dem av andre i omgivelsene. Det å ta innspill fra andre som naboer, skole, barnehage eller andre er viktig. Hvis en ikke får innspill kan en be om det selv.

Hvorvidt plassering i søskenflokken er avgjørende for hvem vi blir som voksne strides det om. Det som imidlertid er klart er at det er nødvendig å se hvert enkelt barn i søskenflokken for hvem de er.

Til slutt vil vi minne om Hedvig Montgomerys kloke ord: Alt handler ikke om planene du har i ditt eget hode. Barnet ditt er annerledes enn deg. Du må bli kjent med det. (...) Barnet er seg selv, sånn er det bare. Og sammen skal dere være en familie (Montgomery, 2018 s 17).

Litteraturliste:
Aspaas, K. (2013). Raushetens tid. Oslo: Aschehoug forlag.

Bae, B: (2007, 10. januar). Å se barn som subjekt - noen konsekvenser for pedagogisk arbeid i barnehage. Hentet 27.05.2020 fra https://www.regjeringen.no/no/tema/familie-og-barn/barnehager/artikler/a-se-barn-som-subjekt---noen-konsekvense/id440489/

Bowlby, J. (1994). Sikker base. Det lille forlag

Bradshaw, J. (2018): Som å komme hjem. Oslo: Arneberg Forlag.

Chapman, G. (2013). Kjærlighetens fem språk. Oslo: Lunde Forlag.

Fuggeli, P. (2013). Journalen. Oslo: Universitetsforlaget.

Kinge, E. (2014). Empati - nærvær eller metode? Oslo: Gyldendal Akademisk.

Kløvfjell, K. H. (2010, 4. mai). Nevroserien. Speilnevronene. Del 3 [Blogginnlegg]. Hentet 27.05.2020 fra: https://www.psykologibloggen.no/?p=2622

Montgomery, H. (2018). Foreldremagi, Oslo: Pilar forlag.

Nordanger, D.Ø og Braarud, H.C (2017) Utviklingstraumer. Bergen: Fagbokforlaget.

Seligman, M. (2009). Ekte lykke. Oslo: Universitetsforlaget.

Spilde, I. (2015, 20.oktober). Hvor mye betyr plassen i søskenflokken? Hentet 27.05.2020: https://forskning.no/psykologi/hvor-mye-betyr-plassen-i-soskenflokken/464348

Stern, D. (2007). Her og nå. Oslo: Abstrakt Forlag.