Relasjonene våre er som livliner til verden. Mennesket er et sosialt dyr og vi trives best i sammenhenger der vår stemme høres, teller og blir tatt på alvor. Det gir oss kraft og bemyndiger oss slik at vi blir aktive deltakere i våre egne liv. Å bli sett, hørt og forstått i den konteksten vi befinner oss i styrker. Hvordan kan vi tilrettelegge for mer deltakelse gjennom relasjonell tenking?

Både lederforskning og skoleforskning fremmer relasjonens betydning i arbeid og læring. Når vi sitter sammen med kollegaer i uformelle samtaler rundt et måltid, kan vi få relasjonelle gaver. Det er fortellinger fra deres liv som berører oss som mennesker. Det kan være små, tilsynelatende tilforlatelige historier, men som forteller om deres relasjon til verden. Jeg vil påstå at historiefortelling er en undervurdert ressurs for å bygge relasjoner. De historiene vi forteller, forteller vi ofte fordi de berører oss. Å få en fortelling fra livet er å få en relasjonell gave.

Denne gaven gjør noe med meg. Jeg kjenner at det å få innblikk i andres liv gjør at jeg blir mer vennlig stemt mot dem. Det åpner opp for en annerledes forståelse av min kollega. Det er som en finmasket vev, der hver relasjonell gave blir til en syltynn tråd som binder meg til personen. Det øker min forståelse for min kollega, og det gjør at jeg bruker denne, min nye kunnskap i de neste møtene. Det er som det popper opp en annerledes og utvidet forståelse når jeg tenker på personen, sett i lys av det nye jeg har lært om han.

Historiene vi forteller, forteller vi gjerne nettopp fordi de berører følelser. Det hører vi på stemmen til den som forteller. Vi hører glede gjennom latter, og sorg gjennom pust og tårer. Vi hører ettertenksomhet gjennom pausene. Disse små navigasjonsstrengene gir oss en annen forståelse av den som forteller historien Vi ser, hører og forstår følelsene bak ordene.

I vår vestlige verden har vi en overdreven tro på at vi kan løse alt med tankene, altså i cortex. Slik er det ikke. Vi er mye mer styrt av følelsene enn det vi antar.

Historier vi forteller, forteller vi med følelsene; med en amygdala som lar følelser skinne gjennom fortellingen. Som lyttere forstår vi at fortelleren er berørt med følelser og da blir også vi som tilhører berørt. Det er like mye kroppsspråket og følelsene som berører oss, som ordene. Vi berører med følelsene, og det skaper bånd til historiefortelleren. Derfor er det å gi rom til fortellinger som berører viktig. Og for meg er det altså en gave. Slik fortellinger gjør inntrykk på meg og de skaper et filter jeg forstår personen gjennom.

Jeg ser historiefortelleren i et mye mer vennlig perspektiv. Jeg tenker på at han våget å dele sin fortelling med meg, og det gjør meg både stolt og glad. Og ikke minst vil historien ha laget et spor i meg, som gjør at jeg kan ta den frem og gjenfortelle den for meg selv, og fundere videre på den. Det er mye livsvisdom i slike personlige fortellinger. Vi får del i den andres filosofi, deres moral og deres livsvisdom. Det er i alle fall en sjelden gave.

Tillittsbrudd
For at en person skal kunne gi oss en gave, må vi være i stand til å ta imot. Det er ikke alltid vi skjønner at det er en gave vi har fått. Og fortellinger, det er dyrebare biter av livet vårt, som vi tar sjansen på å dele med noen vi er trygg på.

Denne gaven må ikke misbrukes. Da blir det et brudd på tillitten, en tillitt som er skjør når man har lagt en bit av livet sitt i hendene på den andre. Det betyr at vi må fare varsomt med det vi har hørt. Vi må verne det som den skatten det er. Derfor er det viktig å ikke bruke fortellingen mot giveren. Det innerste budskapet i slike livsfortellinger kan være en sårbarhet hos fortelleren. Når vi vet noe viktig om den andre, bærer vi også en bit av hjertet deres i hendene våre. Da må vi fare varsomt.

Å være glad i mennesker
De som er relasjonelt rettet, er glade i mennesker. Der andre samler penger, heder og ære eller krushunder, samler de på relasjoner. Det gjeveste er å ha en god samtaler. Det er som funklende skatter i skattekista. Den gode samtaler kan vi ta frem senere, på regnvåte dager når verden fortoner seg grå, og gjenoppleve. Kjæle for den vendingen samtalen fikk og forundres over at det noen ganger er så lett å forstå hverandre.

I hverdagen er det mer kvist i kommunikasjonen. Der kan følelsen av å ikke lykkes være dominerende, og jeg kan rive meg i håret for at det er en jeg vil så gjerne få til å snakke med, men der samtalen alltid strander. Der jeg ikke finner døren inn, eller skal jeg heller si vi, ettersom det alltid er to parter i en samtale?

Den felles forståelsen har ofte røttene dypt i en felles anerkjennelse av følelser. Og så må man være villig til å dele makt; til å være likeverdige. Det er en utfordring om man har et arbeid som omhandler å hjelpe andre. Da kan jeg fort oppfattes som en bedreviter, en som tror han forstår mer av den hjelpesøkende enn han selv gjør.

Det å ha kjærlighet til mennesket, er en fordel. Da vil en lete etter det positive i mennesket; Det en kan si noe pent om. Det som kan forstørres og danne grunnlag for en samtale.

Å være aktiv lyttende
Jeg vil våge meg på en påstand om at en god relasjon handler om å være en god lytter. For å være det, må jeg være villig til å dele rampelyset med den jeg snakker med. Jeg må holde mine egne fortellinger tilbake, gi rom for pauser og tåle stillheten. Det er da magien oppstår. Da kaster gjerne den andre seg frempå. Ofte kommer det en fortelling, en slik gave som jeg velger å se på det som.

Når vi sammen har fått fundert over det som er sagt, ja da kan det være rom for en fortelling fra mitt liv, - kanskje. Men ofte opplever jeg at det må vente. Det må vente fordi jeg er så fylt av den andres fortelling. Jeg trenger å la fortellingen synke ned i meg. Jeg trenger å riktig gi den rom, å suge på den- som en god karamell som gir fra seg litt smak ad gangen.

Evnen til å lytte handler også om å legge merke til den andre. Å se gester, lytte etter følelser og prøve å gi delene mening i en helhet. Å lytte er ofte en evne som må øves opp. Ofte har jeg det så travelt med å ause ut av meg mine egne ting at jeg ikke har tid til å ta inn den andres behov.

Å øve seg på å lytte, gjør oss til bedre lyttere.

Å gi tilbakemelding
Når vi har gått en fortelling i gave, så fordrer det at vi forteller at vi vet vi har fått noe verdifullt. Det fordrer at vi takker. At vi berømmer motet til historiefortelleren. Det fordrer også at vi tør kommentere det vi har hørt. At vi tør samtale om det.

Ofte blir jeg overveldet av følelser når jeg hører sterke historier. Da trenger jeg litt tid for å roe følelsene ned før jeg greier å si noe. Den gode tausheten, den er ikke farlig. Vi trenger ikke komme med kontant tilbakemelding.

Noen ganger er det så sterke følelser som settes i sving at jeg må ta opp samtalen på et senere tidspunkt. Det går alltid greit, og gjerne om jeg begynner med å si:

- Det du fortalte sist vi møttes gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg gråt av historien din da jeg tenkte på den etterpå. Og siden da har jeg tenkt på deg, og nå lurer jeg på om vi kan snakke om fortellingen.

De fleste vil det. De tør det. Og i samtalen kommer det ofte frem at de har ventet på å få snakke om det de har fortalt.

Å bli tatt på alvor
Når vi deler viktige livsfortellinger med andre, tenker vi kanskje ikke over at vi ønsker å bli tatt på alvor. Når vi forteller ønsker vi at publikum skal være stille, lyttende og til stede. Dette er mer et implisitt og ofte uuttalt ønske. Det er noe som følger med fortellerrollen.

Når fortellingene våre blir bekreftet av andre, så føler vi oss ofte verdsatt og sett.

Noen ganger når vi kommer med fortellingene våre, blir de slett ikke tatt imot. Vi blir avbrutt eller oversett. Slike opplevelser er smertefulle. Publikum devaluerer oss og det gjør noe med selvbildet. Det skal mye mot til, relasjonelt mot altså, til å fortsette å fortelle til noen som avviser fortellingen din som irrelevant, løgnaktig eller feil. Saken er den at det finnes ingen fasit når det kommer til vår egen forståelse av det vi opplever. Opplevelser en søskenflokk har sammen kan gi helt ulike fortellinger. I familiesettinger kan det da ofte bli en kamp om å ha rett; og det i en setting der det ikke finnes noe rett og galt- nettopp fordi opplevelser setter ulike spor i oss mennesker.

Selv når vi forteller en historie ingen vil ha, er det viktig å fortelle. Det er viktig for oss selv å stå opp for våre fortellinger. Vi blir selv tilhører til vår egen fortelling når vi lytter til den i samvær med andre. Det gir oss mulighet til å slipe den, pusse den - og gjøre den enda tydeligere.

Du husker sikkert en fortelling som har gjort inntrykk på deg; og da er det kanskje den foredlingen som skjer med en fortelling når den er fortalt mange ganger du husker. Det er like mye pausene som ordene, like mye kroppsspråket som fortellingen og like mye følelsene og innlevelsen som tema.

Å høre til
Til syvende og sist handler kanskje de fortellingene vi forteller til andre viktigere for oss enn vi selv ser? For fortellingene våre de handler om vår tilhørighet, eller mangel på det. Alle mennesker er født som 1 tall sier Per Fuggeli. Vi er født til å være noe for noen. Det å høre til i en flokk, i sin flokk, er viktig for vekst og utvikling – enten vi er to år eller sytti år.

Derfor bør vi kanskje lage gode arena på skolen og på jobben slik at alle inviteres til å fortelle. Til å spinne tråder av relasjon til andre. Med gode relasjoner blir vi både mykere og snillere.

Å fortelle om sin uperfekthet gjør oss til mer tydelige mennesker. Vi har en tendens til å ville sole oss i glansen på det vi får til, men er mer tilbakeholden til det vi ikke får til, det vi strever med. Et helt menneske har både en rettside og en vrangside. Ved å løfte opp fortellinger om det vonde, det smertefulle blir vi helere i andres øyne.