Jeg har akkurat kommet hjem fra nettverkssamling for kommunepsykologer i Nord-Norge. Et innholdsrikt lunsj til lunsj-møte med andre sjelsfrender i landsdelen. Og et kjærkomment treffpunkt etter nesten to år der alle slike aktiviteter har foregått via skjerm. Det slår meg at vi er så utrolig mange flere enn vi var for 14 år siden, da jeg startet min kommunekarriere. Det slår meg også at problemstillingene er akkurat de samme. Så jeg får både en følelse av fremdrift og stillstand. Jeg lander på at fremdriften virker størst, det er tross alt bare et år siden psykologkompetansen ble lovpålagt i landets kommuner.

Utfordringsbildet i kommuner med nyopprettede psykologstillinger
Hvordan skal man bygge opp stillingene slik at en knapp psykologressurs kommer flest brukere til gode? Hva slags tilskudd skal psykologen være, i et kommunalt system som ikke har lang tradisjon for å tilby denne typen kompetanse? Foruten enkelte PP-tjenester i landsdelen, og der er det ikke mange psykologer igjen. Forventningene til kommunepsykologene er gjerne mange og store, uten at de er spesielt tydelige. Mange av dem er den eneste av sitt slag i en liten kommune og de kjenner seg alene om å utforme mandatet. Flere kjenner på utilstrekkelighet og følelsen av å være «kjerringa mot strømmen». At det som typisk etterspørres er behandling av psykiske lidelser og så ønsker psykologen å svare med psykisk folkehelsearbeid eller forebyggende innsats.

Andre forteller om motstand i organisasjonen og fravær av forventninger. At de er overlatt til seg selv med de vanskelige sakene. På oppdrag som er veldig på siden av det de har blitt enige med lederen sin om. Det er utrolig mange unntak som sniker seg fram. I kommunen er man tett på og kan ikke gjemme seg unna. Rollepluralisme er en betegnelse som trekkes fram. På godt gir den muligheter til variasjon og bredde i arbeidet. På ondt gir den krysspress, rolleforvirring, en følelse av at man skal kunne mye mer enn man kan. Flere forteller om arbeidsdager med uforholdsmessig store krav til omstilling. Man løper fra klientsamtaler til prosjektmøter og tilbyr veiledning på vei til neste oppdrag – som kanskje er en undervisningsbolk om psykisk helse. Mange har ikke stillingsbeskrivelse og opplever at de må finne opp hjulet på nytt.

Har vi ikke kommet lengre? Hvorfor starter alle der – i 2021 – på samme måte som jeg gjorde det i 2007? Det er kanskje en uunngåelig del av forløpet, når kommuner får psykolog for første gang.

Jeg håper disse prosessene ikke tar motet fra mine nye kolleger. At de blir. Og at det blir bra. For dem og for kommunen. Det må jo ligge noen motivasjonsfaktorer i disse jobbene. På flyturen hjem tenkte jeg masse på akkurat det.

«Koffør årsk du»?
Hva er drivkreftene? Vi la inn en økt på nettverkssamlingen der vi drøftet hva som er meningsbærende med arbeidet. Er du spent på hva vi kom fram til? Først og fremst at arbeidet er meningsfullt. Vi får bruke faget og sette inn innsats vi har tro på. Vi er ikke bundet opp av finansielle ordninger som kveler alburommet vi trenger.

Noen trekker opp den korte veien det er til beslutningstakerne og at endringsprosesser faktisk kan gå rimelig fort. Vi har fleksible rammer og variasjon i oppgaver. Mange av oss er nok også mer drevet mot å bruke kompetansen vår på å bygge helse – framfor å reparere uhelse.

Samtidig kan den behandlingsrettede innsatsen settes inn tidligere og når den fungerer som best. I samarbeid med andre tjenester rundt oss. Gevinster med å tilhøre samme organisasjon som andre primære helse- og omsorgstjenester er tydelige. Nærhet til universelle arenaer som barnehage, skole og fritid. Disse er ofte innen rekkevidde. Denne samtidligheten er en god drivkraft. Det er inspirerende å se hjelpen fungere så raskt og før brukerne er behandlingstrøtte. De gangene vi får det til.

«Full circle»
Litt sånn tilbake til start-følelse har man jo innimellom. Avklaringsprosessene i dette feltet går ikke over. Mandat og oppgaver må revideres på nytt igjen. I takt med andre utviklingsområder og andre fagprofesjoner som kommer til, eller allerede fins, i denne interessante sektoren. Etter over fjorten år er vi ikke ferdig med denne jobbutformingen i min kommune. Selv om jeg kjenner at vi er kommet et langt stykke på vei. Med flere psykologer, som får jobbe sammen, ha en tilhørighet og et faglig nettverk. Og som har fått posisjonert seg på en god måte sammen med andre profesjoner i kommunen. Men mye gjenstår, både lokalt og på nasjonalt plan. Normtall, refusjonsordninger og forskrifter diskuteres. Modeller for psykologarbeid i ulike kommunale tjenester som PPT, barnevern og i folkehelsearbeidet. I tillegg til videreutvikling av rollen i kommunale helsetjenester. En veileder for psykisk helsearbeid er på trappene og barnevernsreformen trer i kraft fra nyttår. Det mangler ikke utviklingsområder. Og vi orker i grunnen ganske så mye – mens vi finner stor glede i små skritt mot en mer helhetlig innsats på psykisk helse.