I skrivende stund er det snart 12. mars 2021. Samme dato i 2020 vil for alltid være en spesiell dag – etterfulgt av en veldig spesiell tid. Dagene før og rett etter var for meg, som psykolog og leder i en kommunal psykisk helsetjeneste, utrolig intense. I media dominerte skrekkbilder fra italienske sykehus, med overskrifter som bønnfalt verden om å våkne. Sentrale skikkelser i norsk helsevesen, autoriteter på krise- og katastrofefeltet, hentet fram utestemmen og formanet om at nå måtte Norge gå i lock down. Lokalt avholdt vi hyppige møter og drøftet strategier for å håndtere noe vi aldri hadde gjort før - det som raskt ble kategorisert som en global pandemi.

Tiden som fulgte var uvant, preget av digitale møter, telefonoppfølging av medarbeidere og brukere og veiledning av fagfolk via videolink. Fra kjøkkenet hjemme. Arbeid og fritid fløt inn i hverandre. Den vanlige strukturen opphørte. En ny rytme måtte etableres. Tre barn i skole og mann skulle også få sin hverdag til å fungere i denne boblen vi befant oss i. «Det er nå vi må vise hva vi er laget av», formidlet helselederen til lokalavisen. Et sterkt og viktig budskap.

Heldigvis gikk det ikke så mange dagene før vi fikk mer oversikt over situasjonen og den største uroen for selve smittesituasjonen og opplevelsen av å være i fare dempet seg rimelig raskt. Samtidig kjente jeg på et stort ansvar for å gjøre en innsats utover det vanlige. Bidra med kunnskap om psykisk helse når hele verden var inne i krisemodus. Vår kompetanse ble også etterspurt på nye måter. Vi måtte trå til raskt for å uttale oss i media, vi stilte på videointervjuer med informasjon om korona til foreldre og barn. Deltok på den lokale spørretimen med ordfører og smittevernoverlege og andre sentrale aktører i byen vår. Brukerne ble invitert inn på kontorene våre gjennom en youtube-kanal vi opprettet med egenproduserte filmer. Målet var å by på verktøy for å takle en hverdag snudd på hodet. Håndteringen av en pandemi er så mye mer enn smittevern. Det har det heldigvis blitt mer oppmerksomhet på ettersom ukene og månedene med inngripende tiltak i folks liv har gått.

Siden jeg bor og jobber i et område av Norge som til nå har hatt lave smittetall, har jeg etter hvert kjent på relativt lite stress for å bli smittet selv. Men livet med koronapandemien har krevd utrolig mye tid til vurderinger og drøftinger for å få utført psykisk helsearbeid i førstelinja. Det har vært så mange beslutninger å ta. Kan vi gjennomføre gruppetilbudene til barn, ungdom og foreldre? Hva er maksantallet nå? Har vi store nok rom? Det må være større pause mellom avtalene. Folk må ikke sitte på venterommet før timen. Vi må sprite og vaske og holde avstand.

Vi har tilpasset oss en ny hverdag. Der korona, karantene og kohort dominerer hverdagsspråket. Og måten vi lever på. Det er spesielt å være vitne til at tiltakene for å dempe spredningen av viruset – fysisk avstand, manglende kroppskontakt, begrensninger (til tider store) på hvor mange nære du får omgås, isolasjon av syke – er de tiltakene man ville frarådet hvis man skulle håndtert andre typer kriser. Når verden er skremmende er det jo nettopp sosial og følelsesmessig støtte som hjelper. Berøring som virker regulerende på en stresset kropp. Dette har vært nedskalert for å hindre at viruset sprer seg.

Det er nok mange som begynner å kjenne på koronaslitasje nå. Vi har vært utrolig tapre og har hatt lojalitet til retningslinjene vi har fått fra våre politiske ledere. Vi har vist hva vi er laget av. Jeg begynner å bli klar for å se målstreken nå.

Vi får tro vi nærmer oss. Vaksineringen er påbegynt. Samtidig kommer det nye bølger med oppblomstring av smitte. Mutasjoner har fått mye spalteplass etter jul. Vi må anerkjenne at dette året har kostet. På alle mulige måter. Konsekvensene av pandemien vil vi leve med i mange år framover. Det snakkes om en psykisk helsekrise. Det håper jeg at våre helsemyndigheter anerkjenner. Og bevilger ressurser til å håndtere – på lik linje med midlene man har stilt til rådighet for å bekjempe smitte og vaksinere befolkningen. For samtidig som det er håp om at det neste året av vårt liv kan gi en litt lettere hverdag for oss alle, ser vi nok bare starten på en annen bølge. En klar økning av barn, ungdom og voksne som trenger psykisk helsehjelp. Vi er klare, men vi er ikke mange i førstelinja. Vi bør bli flere de kommende årene, slik at vi kan gjøre en tidlig og god innsats og unngå lange etterdønninger etter året da verden endret seg over natten.