Tittel: Bedringens sosiologi – Om potensialet i hverdagslig samhandling
Forfatter: Astrid Skatvedt
Utgitt: 2020 - Fagbokforlaget

Siden jeg ikke er sosiolog begynte jeg lesingen med et lite nettsøk. Ifølge Wikipedia er sosiologi «studiet av sosial adferd og sosiale fellesskap -deres opphav, utvikling, organisering, nettverk og institusjoner». Boken skal da handle om hvordan sosial adferd og sosiale fellesskap skaper bedring, slik jeg forstår det.

Det gjør den da også. Astrid Skatvedt har skrevet en interessant liten bok (150 sider) der hun prøver å beskrive hvordan det umerkelige og hverdagslige bidrar til bedring, i dette tilfellet mennesker innen psykiatri og rusomsorg. Boken er bygd opp med en teoridel og en del med empiri og refleksjon, i alt 11 kapitler. Empirien er basert på feltstudier på institusjoner innen rus og psykiatri.

Skatvedt skriver godt og lettfattelig, det er lett å henge med når hun presenterer sin teori. Innledningsvis oppleves boken noe repetetiv, da hun har en tendens til å gjenta at det hun skal beskrive er ubeskrivelig. Likevel får hun frem poenget. Jeg synes det var interessant å lese om de ulike sosiologiske teoriene, det gav meg som psykolog nye perspektiver. Boken beskriver hvordan mennesker innen (tung) psykiatri og rus faller utenfor samfunnet i stor grad, de er «stemplet» og tar ikke del i hverdagslivet til storsamfunnet. Derfor kan det ha stor effekt å nettopp bli invitert inn i hverdagslige samhandlinger, som en røykepause, å snakke om været, og andre små øyeblikk der man samhandler som likeverdige. Det som pasientene beskriver som å ikke snakke «sosiologisk» (eller psykologisk), men vanlig. Med vanlig stemme og tonefall, med noe i blikket eller ansiktet som gjør det til ekte, slik en snakker til kollegaer eller venner. Dette kaller hun hverdagsresponsivitet.

Det er mye interessant å reflektere over når en leser Bedringens sosiologi. Skatvedt skriver blant annet: «I mange lærebøker står det at vi skal utvikle et tillitsfullt forhold til pasienter og brukere, og møte dem med respekt og verdighet. Ja- men hvordan gjøres respekt og verdighet? Hvordan utvikles et tillitsfullt forhold, hvordan gjør vi det?» (s. 16). I følge Skatvedt kan det i mange tilfeller være gjennom nettopp det mest hverdagslige, slik at en blir en del av det alminnelige fellesskapet. En inviterer pasienter/brukere/klienter bak scenen, litt bort fra den formelle relasjonen, der en bare er to medmennesker som snakker om noe alminnelig. Eller ikke snakker, men bare er sammen. Det er snakk om små snutter og seanser, men kan ha stor betydning, noe som gir en følelsen av å være vanlig. Dette har jeg også sett selv, blant annet da jeg i en periode var frivillig i et ettervernstilbud. Mange som benyttet tilbudet kom fra fengsel, rus og psykiatri. En gang vi arrangerte julebord kom jeg i snakk med en nylig løslatt mann. Han var lykkelig, det var første gang han var på julebord, og nå kunne han også snakke med folk om det, opplevelsen av å være på julebord. Etter å ha lest Bedringens sosiologi opplever jeg å ha bedre forståelse for hvorfor denne typen opplevelser er så viktig, følelsen av å høre til det vanlige er såpass uvanlig for mange mennesker som er på utsiden. Boken er skrevet med utgangspunkt i rus og psykiatri, men jeg vil tro det er overføringsverdi til andre felt også. I mitt eget arbeid som PPT-psykolog tenker jeg boken er relevant i arbeidet med barn og ungdom med stort skolefravær, som også kan bli isolert og utenfor. Vi er alle mennesker som kan være mer eller mindre på utsiden og trenge hverdagslig samhandling med noen for å finne tilbake. Ikke minst kan det gjelde nå i koronaperioden, der så mange anledninger for å ha disse små øyeblikkene har forsvunnet.