Det er spennende å se og høre om den bratte læringskurven koronaviruset har ført til i hele samfunnet når det gjelder bruk av digitale plattformer. Møter foregår på Teams, Skype, google og andre plattformer, og lærere legger på ulike måter til rette for undervisning gjennom nettløsninger. Mange har klart overgangen bra, og vi ser etter hvert hvilke fordeler og begrensninger det ligger i slike løsninger.

En av begrensningene som har blitt tydeliggjort i media er risikoen for at barn og unge som lever i familier der det kan skje vold og overgrep får det vanskeligere når de ikke får den pausen en vanlig skolehverdag gir. Det er grunn til å spørre seg om vi som samfunn faktisk kjenner til at mange barn lever under slike forhold uten at vi gjør noe med det? Hvis lærere og politi vet at barn trenger skoletiden som en pausetid fra uholdbare omsorgssituasjoner burde de ha agert lenge før koronasituasjonen oppsto. Det samme gjelder for så vidt oss som jobber i PPT eller psykisk helse i kommunene.

Noen barn og unge lever trolig under hjemmeforhold som er slitsomme uten at det kan kalles alvorlig omsorgssvikt. Det kan for eksempel være familier der den interne kommunikasjonen er dårlig, det kan være barn som lever med foreldre som «smitter» dem med sine voksenvansker, og det kan være voksne som strever så mye med å ta vare på seg selv at det ikke er plass til omsorg for andre. I slike situasjoner er det lett å forstå at skole og barnehage kan være en «pauseplass» for barn og unge der de kan oppleve at trygge voksne tar voksenansvaret.

I avisene og på sosiale medier har det siden skolene stengte med ujevne mellomrom kommet innlegg om hvor strevsomt det er å være sammen med barn. Noen ganger med direkte utsagn om at en ikke forstår hvordan lærere og barnehagepersonell holder ut. Det er lett å forstå at det kan bli vanskelige prioriteringer når barnepass og hjemmekontor skal konkurrere om oppmerksomheten, men underlig når konklusjonen blir at barn er en plage. Kanskje gir det rom for en spennende samtale om forholdet mellom barn og foreldre når alt igjen normaliseres. Er det slik at ordningen med lange barnehage- og skoledager har gjort mange foreldre til «helgeforeldre», mens de i ukene bare ser barna noen timer om ettermiddagen foran skjerm eller på veg til og fra trening? Hva gjør det med omsorgsevnen til framtidige generasjoner?

Mange familier strever med en svært usikker økonomisk situasjon akkurat nå. Det øker utryggheten de voksne kjenner, og barn og unge vil helt sikkert legge merke til det. Hvordan kan vi da klare å formidle at dette er et voksenansvar som de vil kunne merke konsekvensene av, men som det er vi voksne som skal løse. Mange får hjelp av ulike offentlige støttetiltak, og de siste meningsmålingene forteller oss at folk flest har stor tillit til at styresmaktene er til å stole på. Den samme tilliten må vi håpe at barna kan gi uttrykk for når dette er over. Kan de fortelle at de la merke til at mamma og pappa hadde det vanskelig, men stolte på at de ville finne løsninger, da har vi gjort en god jobb som voksne.

Noen av oss har profesjonsroller som voksne. Vi skal hjelpe og støtte barn og unge og deres familier. Kanskje er en av våre viktige oppgaver nå nettopp å formidle noe av denne tryggheten til barn og foreldre, og hjelpe foreldre til å være trygge voksne også når livet rundt gjør oss redde og utrygge.