Professor emeritus Lars Smith ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo, har skrevet en oppdatert innføring i utviklingspsykologi. Lars Smith er forfatter av et betydelig antall publikasjoner i internasjonale fagtidsskrifter og har skrevet en rekke norske fagbøker. I denne boken, som utgis på Fagbokforlaget, redegjør han for, utdyper og drøfter viktige utviklingspsykologiske begreper, med følgende organisering av stoffet:

- Utviklingsbegrepet


- Overgangsperioder i barns liv

- Utviklingen av et emosjonelt liv


- Tidlig samspill, kommunikasjon og språk


- Utvikling av personen


- Utviklingspsykologi i praksis 

- Tilbakeblikk og overblikk


I innledningskapitlet presenterer forfatteren utviklingsbegrepet - om hvordan forståelse av endring og kontinuitet er vesentlig for å forstå de ulike retningene som barnet kan ta i utviklingen mot å fungere som et velintegrert individ. Et utviklingsmessig mønster kan være felles for mange barn, og utviklingsforløpet har betydning for senere funksjonsmåter. En utviklingsmessig sekvens er slik at en kapasitet A, må være på plass for kapasiteten B kan etableres.

Sti-metaforen (engelsk ”trajectory”) innebærer at selv om man fornemmer i hvilken retning utviklingen går, og hva som innvirker på den, er det vanskelig å forutsi utviklingsforløpet når barn viser tidlige tegn på skjevutvikling. Selv om sti-metaforen innebærer at individet bare kan følge én sti, er det likevel mulighet for at parallelle utviklingsprosesser kan forekomme. Et barn kan for eksempel ha en depressiv forstyrrelse, men kan likevel være skoleflink – to forhold som kan gi forskjellige utfall.

Forfatteren påpeker også at det ikke er grunn til å anta at tidlige barndomsopplevelser former alt som kommer senere i livet, men at ulike faktorer kan innvirke på forskjellige tidspunkter i utviklingen. Hvilke former for omsorg som er viktig for å fremme barns emosjonelle trygghet, kan være forskjellige på ulike alderstrinn. En utviklings-sti som kan føre til atferdsvansker, kan i mange tilfeller rettes opp igjen hvis barnet får gode sosiale erfaringer, eksempelvis på skolen. Kjønnsforskjeller når det gjelder antisosial atferd, er eksempel på at utviklingen ikke trenger å være universell; få jenter viser tidlige atferdsproblemer, mens tidlige debut av antisosial atferd hos gutter har dårligere prognose enn vansker som debuterer først i ungdomsalderen.

Kapitlet om overgangsperioder i barns utvikling dreier seg om overgangsperioder i den utviklingsmessige prosessen og innebærer et skifte til et nytt utviklingsstadium. Det første skiftet foregår rundt 2-månedersalderen, når barnet blir stadig mer opptatt av hva som skjer omkring det i omgivelsene. Mot slutten av det første leveåret finner det neste skiftet sted; barnet kan nå referere til noe som befinner seg utenfor seg selv eller i den mellommenneskelige relasjonen som de deltar i. Det tredje skiftet foregår i overgangen til 18-månedersalderen, når barnet begynner å bruke symbolske referanser. Det innebærer store forandringer som får betydning for utvikling av barnets språklige, kognitive og sosiale utvikling.

Når det gjelder den tidligste form for kommunikasjon, kan barnet alt i det første leveåret kommunisere med andre gjennom å dele informasjon og opplevelser; ved å koordinere oppmerksomheten mot objekter og hendelser med andre etableres en felles oppmerksomhet (”joint attention”). I 3- til 18-årmånedersalderen utvikler det forskjellige typer felles oppmerksomhet. En type, å respondere på felles oppmerksomhet, handler om barnets evne til å følge en annens blikkretning, hodevending og peking. En annen type, å initiere felles oppmerksomhet, innebærer at barnet spontant bruker øyekontakt, peker på noe eller viser noe - for å få til en felles oppmerksomhet sammen med en annen person. En instrumentell form for denne ferdigheten har man når barnet etablerer felles oppmerksomhet med det formål å oppnå hjelp fra en annen person for å få tak i noe eller få noe til å skje. Forekomsten av dette atferdsmønsteret innebærer at barnet kan koordinere oppmerksomhet mot person og objekt, og dette er en kvalitativ endring som innebærer at barnet nå kan foreta nye former for mentale prosesser.

Felles oppmerksomhet er en evne man kan registrere hvorvidt barnet har eller ikke har, og fravær av eller atypisk felles oppmerksomhet er oftest et tegn på en eller annen form for utviklingsforstyrrelse, som for eksempel autisme.

Den neste store forandringen som forfatteren tar for seg, foregår ved 5-7-årsalderen, der kognitive, sosiale og emosjonelle overganger inntrer. Det dreier seg også om et kulturelt skifte, som påvirker barnet og overgangen til skolen. Overgangen til pubertetsalderen skjer rundt 11-årsalderen og har blant annet betydning for personens psykologiske vekst.

Som påpekt i boken, er mennesket er et sosialt vesen; sosialt samspill, kommunikasjon og språk er grunnleggende for alle menneskelige funksjoner. Barnets betydelige hjernekapasitet gjør at det helt fra fødselen av kan fungere som et sosialt vesen; ved ettårsalderen kan det forstå mye av det andre mennesker sier. Selv om språkapparatet er en medfødt disposisjon, trenger barnet input for å lære å skille mellom språklydene i morsmålet og hvordan det skal fange opp språklyder til meningsfulle språkenheter. Forfatteren påpeker at barnets utvikling mot en kognitivt integrert personlighet er et komplisert tema, og det finnes ikke enkle årsaksforklaringer.

Forfatteren ligger imidlertid mindre vekt på utviklingsmessige hypoteser og teorier som forklaring på barnets kognitive utvikling. Han påpeker at Piagets utviklingspsykologi har møtt mye motbør de senere årene - etter at hans tanker på 1960 og 70-årene rådet grunnen innenfor pedagogisk teori og praksis. Piaget var den ledende figuren i pedagogikkfaget på høgskoler og universiteter på den tiden, og forfatteren mer enn antyder at Piagets tenkning i dag er passé; verden har gått videre siden Piagets dager, og store mengder utviklings-psykologisk forskning har kommet til de seneste tiårene.

I kapitlet om utvikling av et emosjonelt liv påpeker forfatteren at barn besitter et emosjonelt aksjonsmønster allerede når det kommer til verden – som frykt, glede og tristhet. Andre emosjoner som skam, skyld, stolthet og sjalusi viser seg noe senere i utviklingen. Disse atferdsmønstrene påvirker foreldrenes omsorgsatferd og letter samspillet lenge før barnet har noen bevisst forståelse av hvordan de emosjonelle uttrykksformene kan innvirke på og påvirke andre. Det er hovedsakelig i samspill med andre mennesker at barn reagerer med emosjonelle atferdsmønstre. Det som utløser skam, skyld og andre emosjoner, er betinget av barnets erfaringer i den sosiale verden det vokser opp i.

Når barnet gradvis utvikler en bevissthet om mentale representasjoner, har det stor betydning for den videre utviklingen mot en teori om sinnet (ToM), som viser at det har kunnskap både om egne og andres mentale tilstander. Det er flere nivåer i denne utviklingen; når barnet er 3-5-år gammelt, har det kunnskap om egne og andres mentale tilstander og kan ta andres konseptuelle perspektiv.

Fra barnet er i 2- til 6-månedersalderen deltar det i ansikt til-ansikt-samspill og kan vise stor emosjonell dybde, selv om det ennå ikke har dannet tilknytning til noen bestemt omsorgsperson. Tidlig samspill, kommunikasjon og språk dreier seg om dette, og på denne tiden ser man de første tegnene på utvikling av kommunikasjon, og samspillet vil etter hvert danne grunnlaget for utviklingen av en relasjon mellom barnet og dets mest stabile omsorgsperson(er). I det andre leveåret dannes noen grunnelementer i den kommunikative og språklige utviklingen. Referansefunksjoner og bruk av symboler kommer på plass, og barnet utvikler et første språk. Den første språkutviklingen skjer raskt, tilsynelatende uten større anstrengelser. Forfatteren påpeker at det har vært utfordrende for fagfolk å finne ut hva som egentlig skjer i prosessen med å forstå og produsere noen få ord i ettårsalderen til å bli små, kompetente medlemmer i et språkfellesskap bare et par år senere.

I kapitlet om utvikling av personen påpeker forfatteren at våre ideer om barn kanskje ikke er så velbegrunnede og kan stå i motsetning til tanker folk gjør seg i andre steder i verden. Han påpeker at det er vanskelig å forutsi kognitive prestasjoner i fremtiden ut fra familiebakgrunn. God tilpasning i ungdomsalderen har i stor grad sammenheng med følelsen av å være selvstendig, og betydningen av å ha en bestevenn og kvaliteten på relasjonen, er av særlig stor betydning. Hva slags kjæresteforhold tenåringer har, er relatert til tidligere tilknytningshistorikk.

Utviklingspsykologien har også praktiske implikasjoner. I kapitlet om utviklingspsykologi i praksis understreker forfatteren at mulige årsaksforklaringer kan spores tidlig i livet. En forståelse av omsorgsutøvelse må ta utgangspunkt i erkjennelsen av påvirkningen mellom foreldre og barn går begge veier, og at barnet derfor aktivt er med på å forme sitt eget miljø. Hvis voksne ikke anerkjenner og respekterer barnas grunnleggende psykososiale og utviklingsmessige behov, er det snakk om omsorg som ikke fungerer godt nok. Emosjonell mishandling er den formen for omsorgssvikt som sannsynligvis forekommer oftest og er minst kjent.

Tilbakeblikk og oversikt utgjør et siste kapitel i boken. Her oppsummerer forfatteren sentrale punkter i boken og skriver blant annet at boken jevner over motsetningen mellom arv og miljø, som så ofte har preget diskursen om barns utvikling. Denne myten har vært seiglivet og vanskelige å bli kvitt, særlig i en del høgskolemiljøer. Det er ikke spørsmål om hvorvidt vi «er sånn eller blir sånn», ettersom vi på en og samme tid både er og blir. Arv og miljø representerer begge årsaker som virker sammen når det gjelder den underliggende biologien, samspillet med andre og personens sosiale nettverk.

Utviklingspsykologien selv er i kontinuerlig endring. Å forstå sinnets utvikling og funksjon har alltid vært og er en utfordring, men teknologiske nyvinninger har gitt oss en innsikt når det gjelder relasjonen mellom hjerneprosesser og psykologiske funksjoner. Denne teknologien gjør det mulig å bedre forstå utviklingsstier, forandring og kontinuitet.

Dette er en viktig bok, ikke minst fordi den er basert på den nyeste forskning på barns kognitive utvikling. En oppsummering av innholdet som avslutning på hvert kapittel gjør det lettere for leseren å holde oversikten. Boken er også godt utstyrt med figurer, tabeller, rammer og et stikkordsregister, alt for å gjøre stoffet lettere tilgjengelig for leseren. Den er på rundt 150 sider, men er svært innholdsrik, og mange vil kunne bruke den som verdifull oppslagsbok. Målgruppen er studenter i psykologi, barnevern, vernepleie, sykepleie og i førskolelærerutdanningen. For mange studenter vil denne boken være av verdi, som en moderne og oppdatert innføring i barnets kognitive, sosiale og kommunikative utvikling. Også de som forsker på kognitiv utvikling vil ha glede av å lese denne fagboken, skrevet av en av de fremste eksperter på barns tidlige utvikling.