Kontakt
Artikkelen fortsetter etter annonsen.
Av: Cathrine Hunstad-Ulriksen
Ingrid J. T. Skaar
Publisert: 03.04.2019 kl 12:40
Sist oppdatert: 01.12.2019 kl 13:26
2019 er året da pakkeforløpene for psykisk helse iverksettes i norske sykehus. De har vært omdiskutert i mange år allerede og mange har vært skeptiske til konseptet. Men nå er de implementert og vi som jobber i førstelinjen må følge med i timen. For det viser seg, logisk nok, at pakkeforløpene starter og slutter i kommunen.
Samarbeidet om tiltak rundt utsatte barn og unge er et evigvarende prosjekt. Barn og ungdom med psykiske helseutfordringer ivaretas av mange ulike hjelpeinstanser. Tradisjonelt sett har det på kommunalt nivå inkludert fastleger, helsesøstre (nå helsesykepleiere), PP-rådgivere, barnevern, lærere og barnehagelærere. De senere årene har vi opplevd en satsning på psykologer i norske kommuner, med et vidt mandat, der deler av oppdraget har vært å øke den kommunale kompetansen på psykisk helse og uhelse. I tillegg har en del kommuner ansatt øvrig fagpersonell med foreldreveilederkompetanse og/eller terapeutisk kompetanse. Mange kommuner har dermed et bredt tverrfaglig apparat som arbeider med de samme barna. Fagfolkene utfører imidlertid oppgaver regulert av ulike lovverk og er ofte organisert i ulike tjenester.
Ca. 5 % av barna er så psykisk syke at de kvalifiserer for behandling i psykisk helsevern for barn og unge. Fra et kommunalt ståsted fremstår det som en svært presset organisasjon. Vi har over tid sett at innsatsstyrt finansiering har avkrevd økt dokumentasjon, redusert fleksibilitet i arbeidshverdagen og en dreining i prioriteringer mot de alvorligst syke.
Barn som tidligere ble tatt inn med moderat symptomtrykk og funksjonsfall avvises nå, med tilbakemelding om at de må ivaretas på kommunalt nivå. Men, også barn og unge med alvorlig psykisk sykdom skrives ut hvis de ikke er motivert for behandling. Disse barna blir også kommunens ansvar.
Så er spørsmålet, har vi det som skal til for å løse disse oppgavene, som tidligere i stor grad ble ivaretatt av spesialisthelsetjenesten? Har vi rammene på plass for å sikre forsvarlighet? Hvis vi skal følge lovverket, er det tenkt at legene og et (i beste fall) knippe kommunepsykologer skal ha det formelle behandlingsansvaret? Vil PP-tjenesten utvide sitt mandat til å omfatte mer behandling enn det som er tilfelle mange steder i dag?
Og hvem skal være premissleverandørene når dette gapet mellom det vi har i dag - og det vi egentlig trenger - skal beskrives? I motsetning til spesialisthelsetjenesten, som har et samlet mottak av henvisninger og som derfor har nøyaktig statistikk på hvor mange barn som henvises, avslås og mottar helsehjelp, er kommunens psykiske helsearbeid uoversiktlig med hensyn til hvem som arbeider med hvilke barn og hvor mange man samlet sett henviser til spesialisthelsetjenesten. På dette området er vi avhengige av tilbakemeldinger fra spesialisthelsetjenesten for å få oversikt. Samtidig opplever jeg at vi som psykologer, på grunn av vår formalkompetanse og kjennskap til både kommunal- og spesialisthelsekontekst, kan være gode oversettere mellom de to tjenestenivåene. Kanskje er det her vi i større grad skal sette inn vår innsats de neste årene?
I gapet mellom forventede oppgaver og ressursene til å løse dem, er det lett at alle ser på hverandre og skyver ansvaret mellom seg. Ekspedisjonstankegangen er nok fortsatt rådende, det vil si ideen om at man sender et barn et sted og så fikses det.
Vi må videre. Vi må tenke annerledes om hva som forebygger, lindrer og muliggjør bedring. Vi må arbeide mer samtid(l)ig. Vi må også få større avklaringer på innholdet i det kommunale behandlingsansvaret, slik at forventningene til det vi kan og skal gjøre blir tydeligere. Men vi må også påse at de barna som faktisk har rett til psykisk helsehjelp i spesialisthelsetjenesten får det. Vi er sammen om oppdraget og det er et stykke igjen før vi kan si at vi får til sømløse tiltak for alle barn og unge som trenger det. Hvis det er sånn som noen av de mest optimistiske fagfolkene peker mot, at pakkeforløpene skal sikre mer koordinert, systematisk og tilpasset helsehjelp, er det håpefullt.
Kommentarfeltet er stengt.
Av: Styret
Av: Eli Å. Føleide
Av: Torgunn R. Malmo
Av: Ole Petter Eidjar
Av: Gørild Bothner Kanstad