I følge FN´s barnekonvensjon er det slik at: ”Ved alle handlinger som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn”. Videre heter det at ”Et funksjonshemmet barn har rett til særskilt omsorg”. Hensynet til barnets beste og rett til særskilt omsorg kan dermed tenkes å være styrende når overgang fra barnehage til skole skal planlegges og gjennomføres for et funksjonshemmet barn, men fungerer det slik i praksis?

Før jeg forteller om vår erfaring med overgang fra barnehage til skole vil jeg fortelle litt om Mali og hvorfor hennes overgang til skole krevde ekstra planlegging.

Mali er verdens skjønneste jente. Hun er født med en sjelden diagnose som gjør at hun ikke kan gå, snakke, sitte eller spise selv. Hun trenger hjelp til alt og det vil hun trenge i all fremtid. I tillegg til funksjonsnedsettelsene har hun blant annet en alvorlig og uforutsigbar epilepsi og diagnosene blir flere dess eldre hun blir.

En plan allerede i barnehagen
Mali hadde god oppfølging i barnehagen både av barnehagepersonalet, støttepedagog, spesialpedagog, musikkterapeut, ergoterapeut og fysioterapeut. Individuell plan var på plass før hun var 2 år og et av punktene som ble skrevet allerede da var: Mali skal begynne på skole. Så enkelt og selvsagt, men likevel helt nødvendig å skrive i planen. Hver gang vi hadde ansvarsgruppemøtet ble punktet nevnt og tanker delt. Vi visste at dette måtte planlegges i god tid og tanken på skolestart fylte oss foreldre med frykt og sorg. Mali skulle ikke på skolen for å lære å lese og skrive, hun skulle ikke på fritidsaktiviteter og jo eldre Mali ble dess større ble forskjellen til jevnaldrende. Egentlig syntes vi som foreldre at det hadde vært best om Mali bare kunne fortsatt i barnehagen, men det hadde kanskje sett rart ut med en tenåring i barnehagen. Så overgang til skole var uunngåelig.

Å finne den rette skolen
Når Mali var 4 år var det på tide å besøke skoler og se på hvilken alternativer vi hadde. For oss var det viktig at Mali skulle gå på skole i nærmiljøet sånn at hun skulle slippe å sitte i Taxi store deler av dagen og sånn at vi som foreldre var i nærheten dersom det skulle være noe. I tillegg ønsket vi at ikke hun skulle være alene. Vi ville ikke at hun skulle være den ene som var ”annerledes”. Den som de andre barna måtte bli med ut i et grupperom for å gjøre noe annet enn resten av klassen. Vi ville at hun skulle være en av flere. I et felleskap. På en skole med erfaring.

Vi besøkte flere skoler i denne fasen, blant annet nærskolen, en skole med spesialavdeling i en annen bydel og en skole med forsterket avdeling i vår egen bydel. Jeg velger å bruke de ordene skolene selv brukte, fordi jeg mener at ordene vi velger betyr noe.

Da vi besøkte skolene var støttepedagog og/eller spesialpedagog med, noe som var en god og viktig støtte for oss som foreldre i denne følelsesrike prosessen. På besøk til nærskolen var det også med en ansatt fra kommunen sin fagavdeling barnehage og skole.

Det var ikke grenser for hva de kunne gjøre med nærskolen slik at den skulle dekke Mali sine behov i forhold til hjelpemidler og fysisk tilpasning. Det var på nærskolen Mali hadde rett til å gå og det Mali hadde rett til var en gjenganger i dialog med kommunen. Vi som foreldre gjorde det vi kunne for at Mali sitt beste skulle være ledende og prøvde å argumenter for det. Vi følte ikke alltid at vi ble møtt med bekreftelse på at Mali sitt beste var det viktigste. Grunnen til at vi opplevde det slik var at vår argumentasjon stadig ble møtt med hva vi hadde rett til og hva som var lettest for kommunen (vår tolkning). Det var i hvert fall slik vi opplevde det.

Da vi besøkte skolen med spesialavdeling i en annen bydel var vi i utgangspunktet positivt innstilt på forhånd. Vi hadde hørt veldig gode ting om denne skolen. Spesialpedagogen på avdelingen viste oss rundt og fortalte engasjert om hva de gjorde i hverdagen. Etter en stund fortalte hun at her på skolen blandet de de retarderte barna med de andre barna på skolen. Jeg husker egentlig ikke hva som ble sagt etter dette, for jeg tenkte umiddelbart at her skal ikke min datter gå. Min datter er ikke retardert.

Dialogen med kommunen fortsatte mellom de ulike besøkene. Kommunen ønsket at Mali skulle starte på en skole i en bydel som var flere mil og syv tunneler unna. Der var det veldig fint, allerede tilpasset og de hadde ledig kapasitet. Flere mil i taxi daglig. Til og fra. I mørke tunneler. Med en alvorlig epilepsi. Hvor er barnets beste her? Og sikkerheten? Hvordan blir hun en del av nærmiljøet? I tillegg må det jo være ufattelig dyrt med skoletransport den lange veien. For de som tenker økonomi da, men de pengene kommer kanskje fra en annen penge-sekk enn kommunen sin?

Til slutt besøkte vi skolen med forsterket avdeling. Skolen som ligger i vår egen bydel, med et godt rykte og lang erfaring. Vi fikk omvisning fra avdelingsleder på forsterket avdeling og vi følte oss umiddelbart hjemme. Det var jo her vi ønsket at Mali skulle gå. Ingen tunneler, kort vei hjemmefra og i nærmiljøet. Avdelingslederen var veldig imøtekommende, forståelsesfull og empatisk. Han brukte ord som fikk oss til å føle at Mali var minst like viktig som alle de andre barna på skolen, og like velkommen. Det var ingen retarderte der, ikke barn med spesielle behov, de hadde en forsterket avdeling, tilpasset barnas ulike behov. Her ville Mali bli en av flere. En del av mangfoldet. Dessverre hadde de ikke plass til Mali det året hun skulle starte, det var først året etter de hadde det. Mali kommer nemlig med masse ekstrautstyr og det var dette utstyret skolen ikke hadde plass til nå.

Kampen mot systemet
Ja, da var det bare å brette opp ermene og starte den kampen som vi etter hvert kjenner så godt. Kampen mot systemet. Mali hadde ikke rett til å gå på denne skolen. Hun hadde visst heller ikke rett til utsatt skolestart. For å få utsatt skolestart må det være begrunnet med at barnet blir mer skolemoden i løpet av det året. Det kom jo ikke Mali til å bli. Hun kom ikke til å bli mer skolemoden noen gang. Vi ble fortalt at vi kunne søke, men det var ikke sikkert at vi fikk det gjennom. At kommunen ikke hadde et godt skolealternativ når Mali skulle starte var ikke god nok grunn til utsatt skolestart.

Dialogen med kommunen fortsatte, vi var tydelig på hva vi ønsket for Mali. Jeg prøvde å være så hyggelig jeg kunne i dialogen i frykt for at dersom jeg var vanskelig så ble de enda vanskeligere. Vi begrunnet med hva som var tryggest og best for Mali og oss som foreldre. Det var som å snakke til døve ører. De hadde jo denne fine skolen syv tunneler og flere mil unna, der var det ledig kapasitet. Vi mailet, snakket i telefonen, var på møte, vi kom ingen vei.

Men, en løvemammaen gir seg aldri og til slutt kom løsningen som en lyspære over hodet mitt. Det er jo ikke barnets beste som er viktigst. Det er hva barnet har rett til. Endelig forstod jeg hvilket språk jeg måtte bruke og neste samtale med kommunen sa jeg det. Hvis ikke vi får utsatt skolestart og plass på den skolen vi ønsker så flytter vi ”bare” nærmere den skolen. Det er ikke noe problem. Da blir det nærskolen til Mali og hun har rett til å gå der.

Vel, så ble det utsatt skolestart. Jeg forsikret meg selvsagt om å få det skriftlig. At Mali skulle få starte på den skolen vi ønsket, neste år når de hadde ledig plass. Du må alltid få ting skriftlig hadde jeg blitt fortalt og her tok vi ingen sjanser.

Så ble det et ekstra år i barnehagen, trygt, kjent og godt, med litt mindre bekymring for skolestart. Jeg glemmer likevel aldri den dagen hun egentlig skulle begynne på skolen. Vi gikk forbi nærskolen på vei til barnehagen, flagget var heist og stolte barn og foreldre stod ute på skoleplassen. Der skulle Mali stått, som en av de stolte jentene og vi som stolte foreldre. Misforstå meg rett, vi er utrolig stolt over Mali, men noen ganger blir sorgen større enn stoltheten og vi klarer ikke å gjemme den slik pleier. Den ligger liksom utenpå kroppen.

Overgangen til skole
Året gikk fort og plutselig var vi der. Overgangen gikk veldig fint, selv om den var følelsesmessig vanskelig for oss som foreldre. Noe av det som var vanskelig var tanken på at Mali ikke visste hva som skulle skje. Vi kunne ikke fortelle at hun snart skulle miste sine trygge omsorgspersoner, barna hun kjente så godt og de trygge kjente fysiske omgivelsene. Jeg kjente på en sorg som vokste jo nærmere skolestart vi kom selv om alt nå gikk på skinner med hjelpeapparatet rundt Mali. Barnehagen og skolen samarbeidet godt og delte informasjon. Støttepedagog og spesialpedagog var med på møter og de besøkte skolen sammen med Mali slik at Mali kunne bli kjent med det nye personalet med trygge voksne rundt seg. Alle var på samme lag og det var barnets beste som var i fokus.

Første skoledag
Ett år for sent startet Mali på SFO i begynnelsen av august, og to uker etter kom første skoledag. Også på denne skolen var det en høytidelig første skoledag, med heist flagg og alle førsteklassingene med foreldre. Vi valgte å ikke komme, ikke fordi vi ikke bryr oss eller er stolt over Mali. Første skoledag er en stor dag med mye følelser, men denne gangen klarte vi ikke å delta. Vi visste at Mali ikke ville merke noe til eller fra. Jeg visste at tårene ville bli mye større og vondere enn med søsknene til Mali og at vi og Mali ville bli veldig synlig. Vi var de som hadde et barn som skulle på forsterket avdeling. Vi valgte derfor en usynlig skolestart, for å skjerme oss selv og holde sorgen på innsiden.

Men, endelig var vi i mål. Det tok lang tid og lenger enn planlagt å begynne på skolen, men det viktigste er at det ble på den skolen som var best for Mali.