Forfatter: Edvard Befring
Forlag: Universitetsforlaget 2018

Gjennom denne boken retter Befring kritikk mot praksisen rundt spesialundervisningen og skolen generelt.

Det sentrale i boken er at elevene ikke får tatt ut hele sitt læringspotensiale. Vi har en teoritung skole som ikke er tilpasset alle, og hvor erfaringslæring og læring gjennom det praktiske ikke er nok vektlagt. Presset på elevene i forhold til å prestere i forhold til skole er stort, og kanskje er vi i ferd med å passere en grense til et uforsvarlig nivå der flere og flere elever sliter med psykiske plager og ulyst i forhold til skolens omseggripende krav. Befring peker også på at den administrative detaljstyringen av skolen er blitt alt for omfattende, og at lærerne må gis rom til å utløse elevenes store læringspotensiale. I denne sammenheng peker Befring på flere «nøkler» som skolen må ta i bruk for å lykkes med vårt oppdrag som skolefolk. Hovednøkkelen er lærerens evne til å se og forstå elevene og deres behov. Og samlet skal nøklene gi livsmestrende læring og realisering av en mer elevtilpasset og rettferdig skole.

Det pekes på noen grunnleggende pedagogiske kvaliteter som må innarbeides i skolens møte med elevene:

• Ha fokus på barns løfterike muligheter
• Møte elevene med positive forventninger
• Bidra til lærings- og mestringsglede
• Gi inspirasjon og oppmuntring
• Gi opplevelser av å være verdsatt.

Dette som en motsats til å teste og finne feil og avvik hos barn og elever. Elever trenger å bli møtt med positive forventninger for å utvikle tillit til seg selv og sine framtidsmuligheter.

I lys av ny lov angående krenkelser/trygt skolemiljø, så peker Befring på det betenkelige i at skolen i sitt vesen kan virke krenkende og diskriminerende for mange barn rent generelt. Skolen setter opp omfattende krav og målsettinger som er uoppnåelige for mange. Skolen har fått et konkurransepreg over seg, der noen aldri vinner og der det gis sterke signaler om at elever først og fremst verdsettes gjennom sine faglige prestasjoner. Befring hevder at den systematiske diskrimineringen i stor grad gjelder elever som har en sterkere praktisk orientering enn teoretisk. Og at skolen derfor frarøver mange unge mulighetene til å oppleve de positive sidene av seg selv. Ingen elever skal oppleve å forlate skolen med bøyd nakke som følge av skolens prestasjonspress, opplevelse av mindreverd og «legale» krenkelser.

I god spesialpedagogisk ånd retter Befring fokus mot at spesialpedagogikkens kjerne er å behandle ulikt for å skape likhet og at dette er det som preger en skole der rettferdigheten råder.

Boken gir også en god gjennomgang og repetisjon av pedagogiske ideer fra opplæringens lange historie.

Dette er en bok som bør leses av både skolefolk og skolepolitikere.