Klarer du å samarbeide med løver og gullfisker?

En viktig oppgave for alle som jobber med barn og unge er å bidra til et godt foreldresamarbeid. Foreldre kommer i mange utgaver, på samme måte som alle barn er forskjellig er foreldre også forskjellig. Dette gjelder kanskje i enda større grad foreldre til barn med behov for ekstra støtte og tilrettelegging i sin hverdag. For oss blir det også flere samarbeidspartnere, samarbeidet blir tettere og det tar ikke alltid slutt selv om barna blir voksne.

I barnehagen til Mali var det de «vanlige ansatte» i tillegg til de ekstra ressursene som var sammen med datteren vår. Det var spesialpedagog, ergoterapeut, fysioterapeut, leger, spesialister og PPT. Etter hvert har det også blitt ansatte på avlastningsbolig, lærere og ansatte i SFO. For oss er målet for samarbeidet med alle disse menneskene at Mali, som er født med multifunksjonshemming, skal ha det så godt som mulig, både her og nå og i fremtiden. For vi kan ikke bare tenke her og nå. Vi må tenke fremover, sammen med dere. Vi må være ekstra tidlig ute med planlegging av overganger, og se behovet for utstyr som kommer. Ting tar tid, det vet foreldre til barn som trenger ekstra støtte og tilrettelegging.

Når samarbeidet innebærer løvebrøl og gullfiskhukommelse

Ting kommer sjelden av seg selv heller. Det må kjempes, løvemamma og løvepappa må trå til. Løvemammaer og løvepappaer er sett på som sterk. De kjemper for sine barns rettigheter. De sier ifra. De gir ikke opp. De setter hardt mot hardt. De brøler. Løvemamma og løvepappa heies frem av de rundt, barna er heldig som får slike gode løvemammaer og løvepappaer. Å være løvemamma og løvepappa er sett som positivt, i hvert fall fra utsiden. Men jeg vil ikke være en løvemamma. Å være løvemamma oppleves ikke som positivt. Jeg vil bare være en helt vanlig mamma. En pusemamma. Blid og medgjørlig. En mor der de som jobber i barnehage og skole kan si: «Hun er så koselig hun moren der, alltid fornøyd og hyggelig å snakke med». Jeg vil så gjerne være den moren. Ikke bare for min egen del, men for min datters del. For jeg har en bekymring hver gang løvemamma må trå til. Jeg er redd for å bli den vanskelige moren. Hun som aldri er fornøyd, der de ansatte sier: «Hun er så slitsom hun moren der. Bare klager og blir aldri fornøyd». Jeg vil være en mor som er helt eksemplarisk å samarbeide med, men det krever en del å være en slik mor. Det holder ikke bare å være koselig, blid og fornøyd heller.

Å være løvemamma oppleves ikke som positivt. Jeg vil bare være en helt vanlig mamma. En pusemamma.

Jeg er usikker på hvordan hukommelsen til den perfekte pusemamma er, men den pusemammaen jeg vil være er den der de ansatte sier: «Det er så greit med moren til Mali, hun har alt på stell og glemmer ingenting,». Jeg vil ikke være den moren der de ansatte sier: «Hun har ingen kontroll, glemmer alt mulig». For det gjør vi av og til, vi glemmer. Det er så mye å huske på, mange avtaler, mennesker å forholde seg til, mailer som skulle vært skrevet eller telefoner som skulle vært tatt. Noen ganger er jeg nok den moren der de ansatte sier: «Hun glemmer alt mulig, har ikke styr på noe, ingen kontroll, nesten som en gullfisk». Noen ganger er det ikke glemsel engang, jeg orker bare ikke å skrive den mailen eller ta den telefonen.

Løver og gullfisker trenger støtte og tålmodighet

Det er nok en uoppnåelig drøm å bli den pusemammaen med super hukommelse som er en fryd å samarbeide med. Noen ganger er vi så sliten at vi blir slike gullfiskforeldre, glemmer alt mulig og mister kontroll. Andre ganger må vi brette opp ermene, løvemamma og løvepappa må trå til. Pusemamma funker liksom ikke når det er viktige kamper å kjempe. For det har vært noen kamper. Det har vært episoder der vi som foreldre har måtte gi beskjed når ting ikke har vært optimalt. Der Mali ikke har fått det hun trenger og har krav på. Eller der vi som foreldre ikke har fått det vi trenger for å stå i den jobben det er å ha et barn med store omsorgsbehov, langt utover det «vanlige» barn har. Det er alltid like kjipt å gi beskjed og ta kampene. Om det er en stor eller liten ting vi gir beskjed om har ikke så mye å si, det er like kjipt uansett.

Jeg prøver alltid å gi beskjed og stille krav så hyggelig som mulig. Jeg er så redd for at du ikke skal like meg som mor. For jeg tenker at hvis du liker meg som mor så behandler du kanskje barnet mitt ekstra fint. Gjør det lille ekstra. Viser den beste omsorgen, og ser det beste i barnet mitt. Jeg har en frykt for hvordan Mali blir behandlet dersom du ikke liker meg som mor. Går det utover henne? Blir hun behandlet dårligere? Overfører du negative følelser for meg som forelder over på barnet mitt?

Jeg håper ikke det er slik, men det er vanskelig å legge fra seg bekymringen. Nylig fikk jeg også en kommentar som styrket min bekymring. En pedagog som jobber i barnehage, sa at det kunne være vanskelig å ikke la en negativ relasjon til foreldrene påvirke relasjonen til barna. Min streben etter å være en pusemamma styrkes: Jeg må være hyggelig, smile, ikke klage for mye og huske viktige ting. Vi må vise at vi setter pris på at alle de som hjelper oss å ta vare på Mali gjør jobben sin.

Et profesjonelt ansvar for relasjonen

Mali er nå blitt 13 år. Det har vært 13 år med ulike samarbeidspartnere, dyktige folk, viktige for oss som foreldre og ikke minst for Mali. Noen kommer og noen går, noen få har bestått hele veien. Det kommer stadig nye samarbeidspartnere til, i tillegg til de nevnte vil det etter hvert forhåpentligvis bli ansatte i bolig og på dagsenter. Dersom Mali er så heldig å få bolig og plass på dagsenter. Jeg kan tenke meg at løvemamma og løvepappa må ta noen skikkelige kamper før bolig og dagsenter kommer på plass. Men den kampen er ikke enda. Vi må vente litt med den. Samle litt styrke først.

Med så mange samarbeidspartnere er det nesten umulig å komme overens med alle, foreldresamarbeidet vil noen ganger være utfordrende. Alle relasjoner kan ikke være like gode. I perioder er vi foreldre så sliten at vi blir både gullfisk og løve om hverandre. Kanskje løven trer frem over bagateller og gullfisken er der når viktige ting skal huskes. I slike situasjoner trenger vi ekstra forståelse fra dere som er våre samarbeidspartnere. Vi trenger at dere ser forbi løven og gullfisken. At dere ser at vi er sliten. At vi prøver så godt vi kan. At følelsene noen ganger er utenpå kroppen og løvebrølet umulig å kontrollere, selv om vi prøver å være hyggelig. Noen ganger klarer vi bare ikke å være så god i samarbeidet som vi ønsker. Noen ganger har vi det ekstra vanskelig, vi er ikke vanskelig, vi har det vanskelig.

Det er kanskje like vanskelig for deg å være den perfekte samarbeidspartner som det er for meg. Jeg har kjent det på kroppen, både som mor og som pedagog i barnehage. Å samarbeide med løver og gullfisker kan være frustrerende til tider, men som fagperson har vi et profesjonelt ansvar for å skape et godt samarbeid også når foreldre utfordrer eller trigger oss. Jeg håper at du klarer å samarbeide med både løven og gullfisken, slik de fleste av våre samarbeidspartnere har klart. Jeg håper også dere visker heiarop i øret, selv om dere kanskje bryter lojaliteten til arbeidsgiver. Dine heiarop kan være akkurat det som trengs for at løvemamma og løvepappa klarer den siste innspurten i kampen for sitt barns beste. For meg har nettopp slike heiarop vært det jeg trengte for å komme i mål, og tre tilbake til den rollen jeg liker best: som pusemamma.