Annonse
Tidsskriftet: Psykologi i kommunen

Innspill fra forum

Kohorter, uteskole og «godt nok». Noen nyttige erfaringer i pandemitid.

Psykologi i kommunen nr. 6 2020

Av: Gørild Bothner Kanstad

Publisert:

Er det lov å snakke om nyttige «bivirkninger» av pandemien som fortsatt henger over oss? Jeg mener ikke å forherlige de vanskene som mange rammes av, med permitteringer, livsverk som går tapt, helsepersonell som er så slitne at de vakler rundt, alvorlige sykdomsforløp hos noen og tap av liv. Jeg tenker mer på de små og store erfaringene som også har blitt muliggjort som følge av hverdagen nå. Som at kohorter og uteskole viser seg å være et godt grep for mange barn i barnehage og skole. Ser vi bort fra effekten stenging av skoler og barnehager har hatt for mange barn som sårt trenger den «frisona» i livene sine som barnehage eller skole kan utgjøre, eller de som trenger et spesielt tilrettelagt tilbud i barnehage og skole, så hører jeg likevel mange som forteller om gode dager for barna når barnehagen og skolen åpnet igjen.

Jeg møter barn som fortsatt vil holde på «kohorten sin» selv når det har vært åpnet for mer samdrift, som fortsatt vil ha regler om å stå i kø før de skal inn i klasserommet sitt, stå på rekke for å vaske hender, gå sammen med flokken sin til sitt sted i friminuttene. Jeg hører både foreldre, barn og lærere fortelle at barna har virket gladere, roligere og har fått bedre samhold og bedre lek som følge av de smittereduserende tiltaka som er innført. Hver kohort har hatt sine få utvalgte voksne. Lærere har gitt tilbakemeldinger på at det har vært godt å få lov til å ha så mye tid med elevene sine, bli ordentlig kjent med dem. Underlig nok har det vært lite krangling fra elever om viktigheten av å overholde reglene, selv lærere som vanligvis har slitt med struktur i klassen sin har stort sett lykkes bra med å få på plass nye rutiner. Som en elev sa det, han var tilmeldt PPT for uro og stadig tøying av grenser: «Kongen har bestemt det». Han så ingen grunn til å trasse på noe som var så opplagt bestemt av sjefen i landet. Når både mamma, pappa, vennene hans, læreren hans og Kongen sa at slik skal det være, så var det greit. Tydelig voksenledelse, klare forventninger og kollektive løsninger ga trygghet og forutsigbarhet for han.

Flere av skolene jeg har kontakt med formidler at uteskole har gitt en god læringsarena for barn med kropper som har lyst til å bevege seg mer enn hva tradisjonell klasseromsundervisning legger opp til. Det har vært godt for mange av de barna som har kropper som sitter helt stille og har lyst til være usynlig i klasserommet. Det har vært bra for mange av de barna som har kropper som helt fint klarer klasseromsundervisninga, men som syns det er godt å få løpe, klatre, rusle, finne pinner, tenne bål med klassa si, spikke, samle rare ting. Å få være ute, bevege seg, høre, lukte, se, puste. Få regulere nærhet og avstand ved naturlig forflytning, få brukt hele seg både muskulært og sansemessig. I tråd med den voksende entusiasmen for fysisk aktivitet og lek som viktige døråpnere for læring er jo dette helt forståelig. Det gode har vært at nå fikk denne tilnærminga drahjelp av smittevernstiltak. Plutselig måtte barna være ute. Mange av de barna som har vært krevende å inkludere i klasserommet fikk vist seg fram som hjelpsomme praktikere på skogstur, rundt bålet. For andre var det selve naturen, det å rusle ved siden av hverandre på tur, som ga ro og trygghet til å by på seg selv. Jeg hører lærere fortelle om barn som for første gang får til vennskap med medelever, fordi de har faste små grupper, faste voksne, og mange uteskoledager med rom for utforskning og fellesskap på andre premisser enn hva et klasserom og en tett befolka skolegård gir rom for.

Selve maratonopplevelsen av å leve underveis i en pandemi gir jo også noen nye erfaringer. Selv har jeg blitt veldig oppmerksom på betydninga av grepet «godt nok». Pandemi setter litt premisser, det viktigste må gis prioritet. Annet må vike. Det er kanskje like greit? I mitt samarbeid med skoler, barnehager og som kollega i en liten distrikts-PPT, har jeg måttet gripe grundig fatt i «godt nok» som overordna mål for ambisjoner på jobb. Plutselig er det karantene og ut/innreiseforbud hist og her, plutselig er sentrale foreldre, pedagoger og elever fraværende når det er satt opp testing og møter. Og personalet i barnehager og skoler er i økende grad slitne av å drive god opplæring med stadig frafall grunnet sykdom eller karantene. De fleste er jo vant til å møte på sykdom og uforutsette små endringer i ukeplanen, men nå skal vi ha mye av det, og over lang tid. Fram til sommer 2021 i hvert fall. Da må det lages en ramme som ivaretar at sånn er det nå. Det som før var unntak fra «business as usual», som man bare løste ved å doble hastigheta når ting var tilbake i gjenge igjen, avvik fra normalen er den nye normalen nå. I den nye normalen er det et poeng at både jeg, mine kollegaer, de vi møter ute på skoler og barnehager «holder koken» og har overskudd til å ivareta smittevernhensyn både hjemme og ute. Det krever mentalt overskudd. Da kan vi ikke levere perfekt, vi må tåle både selv å levere «godt nok», og tåle at andre gjør det samme. Min erfaring er at det har gitt et etterlengta fristed for gode refleksjoner; hva er egentlig «godt nok»? God nok opplæring? God nok utredning? God nok sakkyndig? Hva kan det at vi tør å senke skuldre, tør å stole på verdien og viktigheta av «godt nok» gi av positive ringvirkninger andre steder? Dette året handler det om pandemi. I nær framtida vil vi trenge massivt «mentalt overskudd» til å gjøre den nødvendige tilpasninga til et levesett som sikrer kollektiv overlevelse for livet på planeten vår. Det vil ikke kreve mindre av oss enn hva vi står i nå, heller tvert om. Evne til mentalisering, endring av tanke og handling i praksis er krevende, og da er det greit å ikke svi av all energi på å være perfeksjonistisk på mindre viktige områder. Livet kan bli godt for voksne og barn selv når barnehagen og skolen drives «godt nok», når vi som bistår barn, barnehager og skoler også anerkjenner verdien av «godt nok» i vårt eget arbeid.

Litt naivt kanskje, slike strøtanker, men jeg mener å ha mange med meg i mine ønsker om en enklere hverdag . Med rom for lek, for felleskap, for å ha tilgang på en natur som slipper oss fri. Et liv der det er greit nok å være «god nok». For voksne og barn. En «ny normal».

Kommentarfeltet er stengt.