Sammendrag
Forebygging av vold og overgrep er viktig fordi konsekvensene av å oppleve slike hendelser kan gi alvorlige helseproblemer. En viktig del av dette arbeidet er å lede endringsprosesser for å gi personer med utviklingshemming tilgang på effektive forebyggingsprogrammer. I denne kvalitative studien med mellomledere i ulike kommuner belyser vi deres erfaringer med å tilby og implementere VIP, et voldsforebyggende program for personer med utviklingshemming. Vi har analysert med en stegvis-deduktiv induktiv metode, og resultatene viser at ledelsesforankring er viktig for å kunne tilby og implementere VIP-kurset. Det er også viktig å ha et godt fagmiljø hvor det legges til rette for opplæring og utvikling, samtidig som man tilrettelegger kurset både innholdsmessig, praktisk og organisatorisk på en måte som ivaretar individuelle behov og likeverd.

Nøkkelord: forebygging, overgrep, utviklingshemming, vold

Innledning
Kommunale ledere som skal gi tjenester til personer med utviklingshemming, har ansvar for tjenesteutvikling og kompetanseheving og har samtidig en viktig rolle med å skape en kultur i arbeidet med tjenestene (Helsedirektoratet, 2022). For å forebygge vold og overgrep har ledere en sentral rolle fordi tjenesteytere har stort behov for kompetanseheving, og fordi det finnes svært få tilpassede forebyggingsprogrammer for utviklingshemmede (Araten-Bergman & Bigby, 2020; Lindberg et al., 2019). Personer med utviklingshemming har større risiko for å bli utsatt for vold og overgrep enn befolkningen for øvrig (Hughes et al., 2012; Nixon et al., 2017). I Norge er det gjort en bred innsats for å forebygge vold og overgrep, og særlig vold i nære relasjoner (Justis- og beredskapsdepartementet, 2013; Justis- og beredskapsdepartementet, 2021). Med bakgrunn i tydelige politiske føringer har det vært satset på kunnskapsutvikling og forebyggingsstrategier for å nå den politiske målsettingen fastsatt i handlingsplanene «Et liv uten vold» og «Frihet fra vold» (Justis- og beredskapsdepartementet, 2013; Justis- og beredskapsdepartementet, 2021). Slike overordnede forebyggende tiltak er viktige i arbeidet med å forhindre vold, men det trengs også mer målrettede tiltak tilpasset utviklingshemmede. Vi vet at de aller fleste har behov for tilrettelagt opplæring og undervisning om temaer som vold, overgrep og grensetting (Frawley & Anderson, 2014; Frawley & O’Shea, 2020). Et annet viktig grep for å ivareta utviklingshemmedes grunnleggende menneskerettigheter er å rette innsatsen for å forebygge vold og overgrep mot utviklingshemmede i enda større grad (Skarstad, 2019).

Forskning viser at forebygging rettet mot utviklingshemmede ofte handler om at den enkelte får mer kunnskap og lærer selvhevdelsesferdigheter, som det å kunne si nei (Brown et al., 2020). Det er mye som tyder på at å kombinere tilpasset undervisning og øvelser er effektivt for å gi dem mer kunnskap, og at personer med lett og moderat utviklingshemming kan ta i bruk ferdighetene også utenfor opplæringssituasjon (Araten-Bergman & Bigby, 2020; McCann et al., 2019). Nyere forskning har også vist verdien av å samle personer med utviklingshemming slik at de kan ha samtaler og dele erfaringer, fordi disse samtalene legger til rette for læring (Frawley & O’Shea, 2020). «Viktig Interessant Person» (VIP) er et strukturert, måltilpasset og gruppebasert kurs for personer med utviklingshemming. Det inneholder praktiske øvelser og undervisning i temaer som følelser, grensesetting, vold og overgrep. Kurset består av tolv moduler: introduksjon, følelser, forsvar, vold, risiko og valg, jeg som person, kommunikasjon, makt og maktesløshet, skyld og skam, verdier, grenser og sikkerhet, og forandringer (Likestillingssenteret, 2020). Deltagerne støttes til å utvikle høyere selvfølelse, verne om og få kunnskap om egen kropp, og de får hjelp til å ta riktige valg i vanskelige og farlige situasjoner (Lindberg et al., 2019). Målet med VIP er å gi deltagerne trygghet, kunnskap og forståelse om hva vold er, ferdigheter til å sette egne grenser samt et grunnlag for å forstå egne og andres følelser (Likestillingssenteret, 2020; Åker et al., 2021). VIP-programmet i Norge er oversatt fra et tilsvarende program i Sverige og tilpasset norske forhold (se mer informasjon om dette på Likestillingssenteret.no). VIP-programmet i Sverige har gjennomgått en evaluering, som viser positive effekter hos deltagerne. Kurset har gitt dem mer kunnskap om vold og overgrep og ført til positive endringer i holdninger og atferd, og enkelte deltagere har også uttrykt at de har bedre psykisk helse (Lindberg et al., 2019). VIP-programmet et av få voldsforebyggende programmer rettet mot utviklingshemmede som har gjennomgått en evaluering, noe som styrker tiltroen til programmet. Men å tilby og gjennomføre nye kurs- og opplæringstilbud som VIP krever ressurser og et kompetent fagmiljø (Ellingsen et al., 2020).

Forskning på å tilby og implementere nye tilbud, slik VIP kan sies å være, peker på at ulike faktorer påvirker implementeringsprosessen (Bertram et al., 2015), blant annet faktorer i organisasjonen, ledelsen og fagmiljøet. Organisasjonen må legge til rette for og gjøre nødvendige tilpasninger, som for eksempel å bevilge ressurser for å iverksette et nytt tilbud. Lederne må være villige til å ta nødvendige avgjørelser, som å endre turnusplaner for å lykkes med gjennomføringen. Videre må fagpersoner og fagmiljøet få tilstrekkelig kunnskap og kompetanse gjennom kurs og opplæring (Bertram et al., 2015; Størksen et al., 2021). Enkelte fagpersoner vil kanskje i tillegg ha en særskilt rolle når en organisasjon skal implementere nye tilbud, og være pådrivere overfor kollegaer og fagmiljøet i sin helhet (Brask & Brask, 2021). Slike faktorer er viktig å ha kjennskap til når nye tilbud skal iverksettes, og andres erfaringer kan være en verdifull kilde når nye tiltak skal implementeres i en organisasjon. Ledere er en viktig faktor i endringsarbeid (Ford et al., 2021), og lederes erfaringer med å implementere nye tiltak kan gi læring om muligheter, hindringer og adapsjon som kreves for å implementere et tiltak som VIP. En leder må ha kapasitet til å formidle endringsarbeidets visjon, strukturere arbeidet med implementering, støtte den sosiale integreringen knyttet til implementeringen og overvåke implementeringsprosessen (Ford et al., 2021).

VIP-pilotprosjekt i norske kommuner
VIP er et voldsforebyggende program for utviklingshemmede. Programmet skal bidra til å gi personer med utviklingshemming mer kunnskap om hva vold og overgrep er, og hvordan de kan sette grenser for seg selv og andre. Målet er at mer kunnskap vil bidra til å forebygge vold og overgrep (Lindberg et al., 2019). Likestillingssenteret og Nok. Hamar (tidligere SMISO, Støttesenteret mot incest og seksuelle overgrep) startet et pilotprosjekt i 2018 hvor ansatte fikk opplæring som kursinstruktører, og støtte og veiledning fra Likestillingssenteret for å implementere og gjennomføre VIP-kurs. Ti kommuner deltok i pilotprosjektet som ble støttet av Barne-ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir) og Sekretariatet for konfliktrådene. Pilotprosjektet ble etterfulgt av et følgeforskningsprosjekt, som denne studien er en del av, hvor målet er å få mer kunnskap om kommunenes arbeid med VIP-programmet.

Denne studien tar utgangspunkt i politiske føringer, kunnskap om utviklingshemmedes behov for kompetanse og opplæring om vold og overgrep. Den har som hensikt å formidle relevante erfaringer som kan være nyttige for kommuner som ønsker å tilby VIP-kurs. Studien belyser den følgende problemstillingen: Hvilke erfaringer har mellomledere i ulike kommuner med å tilby og gjennomføre kurs i det voldsforebyggende programmet VIP?

Metode
Design
Studiet har et kvalitativ design med semistrukturerte intervjuer med mellomledere fra ulike kommuner som har deltatt i et VIP-pilotprosjekt. Vi har valgt semistrukturerte intervjuer for å gi lederne mulighet til å reflektere og utdype sine erfaringer i arbeidet med VIP-kursene. Videre er semistrukturerte intervjuer anbefalt for å få frem dypere refleksjoner rundt spesifikke temaer (Tjora, 2021). I et fagfelt hvor det finnes lite forskning, kan et slikt design bidra til å utvikle en mer generell teoretisk forståelse av implementering og gjennomføring av forebyggende arbeid rettet mot personer med kognitive funksjonsnedsettelser.

Rekruttering
Det ble sendt invitasjon på e-post til seks mellomledere i seks ulike kommuner som deltok i pilotprosjektet. I alt var det ti kommuner som deltok i pilotprosjektet, men fire kommuner hadde ikke gjennomført VIP-kurs på grunn av covid-19-pandemien. Invitasjonen til å delta i studien ble derfor sendt til de seks kommunene og respektive seks mellomlederne som hadde gjennomført VIP-kurs. Med begrepet mellomledere mener vi i denne sammenhengen ledere som har administrativt og faglig ansvar for tjenester til personer med funksjonsnedsettelser i kommunen de arbeider i. Førsteforfatter THÅ, i samarbeid med Likestillingssenteret, sendte invitasjonen sammen med kort informasjon om studien. Én deltager takket nei til å delta, én svarte ikke på henvendelsen, og fire takket ja – skriftlig og muntlig – til å delta i studien. Informantene hadde ulik profesjonell bakgrunn og representerte kommuner med ulik befolkningsstørrelse (tabell 1).

Prosedyre
To av intervjuene ble gjennomført i samarbeid mellom førsteforfatter THÅ og andreforfatter HK, og to intervjuer ble gjennomført av andreforfatter HK. Intervjuene foregikk digitalt med lyd og bilde via Teams eller Zoom og varte mellom 30 og 60 minutter. Det ble brukt en intervjuguide med forhåndsdefinerte spørsmål, og det var også lagt til rette for oppfølgingsspørsmål og innspill underveis i intervjuet. I etterkant ble intervjuene transkribert ord for ord, men pauser og uttrykk som «mmh», «ahh» og lignende ble utelatt i transkripsjonen.

Koding og analyse
Stegvis-deduktiv induktiv metode (SDI) er en induktiv og trinnvis prosess (Tjora, 2021). Metoden starter med å innhente rådata, også kalt empiriske data, og ender i en diskusjon av konsepter. Selv om metoden beskrives som en trinnvis prosess, vil det hele tiden være en veksling mellom de ulike trinnene, som for eksempel mellom den empirinære kodingen og teori. HK utarbeidet empirinære koder og kodegrupper, som senere ble gjennomgått og drøftet med THÅ. Kodene ble navngitt med utdrag eller fraser fra teksten og gitt et nummer. En kode ble slik: «Har kursene på et hyggelig kurslokale». En annen kunne være: «Viktig å ha med ildsjeler» eller «VIP må ikke bare bli et ord». Det ble utviklet 261 koder som deretter ble gruppert i fem ulike kodegrupper og navngitt slik: 1) kommunale styringsmodeller og organisatoriske grep, 2) instruktører og koordinatorrolle, 3) spre informasjon og rekruttering, 4) et brukerverktøy, og 5) restgruppe. Den femte kodegruppen inneholder informasjon om informantenes stilling og fagbakgrunn og ble ikke tatt med i det videre analysearbeidet. Videre ble kodegruppe 1 og 3, som var beslektet, samlet under et tema, mens kodegruppe 2 og 4 dannet egne temaer.

Etikk
Studien er gjennomført i tråd med de forskningsetiske retningslinjene for samfunnsvitenskapen, og det foreligger vurdering og anbefaling fra NSD (509154). Det er innhentet informert samtykke fra alle deltagerne skriftlig og muntlig, og lyd- og bildeopptak fra intervjuene er lagret på en sikker forskerserver driftet av Høgskolen på Vestlandet. Lyd- og bildeopptak slettes når prosjektet avsluttes våren 2023.

Resultater
Tematisering av kodegruppene ga grunnlag for tre temaer: 1) organisering og ledelsesforankring, 2) faglig miljø og samarbeid mellom instruktører og koordinatorer, 3) å tilrettelegge for gjennomføring av VIP-kurs. Disse presenteres med en kort beskrivelse og et utvalg av empiri, som direkte sitat fra intervjuene med VIP-lederne.

Organisering og ledelsesforankring
VIP-programmet er gjennomført i kommuner med ulik organisering, og informantene beskriver ulike styringsmodeller som påvirker kommunens arbeid med å forebygge vold og overgrep mot utviklingshemmede. De beskriver at handlingsplaner og kompetanseplaner vurderes som viktige i arbeidet med VIP. Det følgende sitatet illustrerer hvordan kommuner benytter handlingsplaner for å forankre arbeidet med VIP-programmet:

«Hele kommunen har jo en handlingsplan i forhold til dette med vold i nære relasjoner. Så har vel vi hele tiden tenkt at vi bør ha noe som er retta mot den brukergruppen, et av satsingsområdene våre i kompetanseplanen er utviklingshemning og seksualitet, hvor også dette VIP-voldsprogrammet egentlig passer veldig bra inn, da. At det faktisk er et kurs som brukerne også skal igjennom, at det ikke bare er noe som de ansatte skal få et kompetanseløft på, men det er faktisk brukerne som går igjennom noen kurs.» (informant A)

Videre kommer det frem at det er nødvendig at kommunens ledergrupper selv ønsker å jobbe med VIP. Det ser ut til å ha stor betydning at lederen er med i gjennomføringen av slike prosjekter, spesielt med tanke på å drifte VIP-kursene videre etter den avgrensede prosjektperioden.

«Vi har jo sett at hvis det ikke er noen avdelingsleder, så er det veldig lett at de prosjektene strander. Så det å ta med seg inn en leder i prosjektet var viktig for å greie å drifte det videre, da. Så det var bakgrunnen for at jeg var så heldig og fikk være med.» (informant C)

Samtlige deltagere har et stort engasjement for å drifte VIP videre, og de er opptatt av å forankre arbeidet i kommunenes løpende arbeid med forebygging. Informant A sier dette om hva de tenker om videre planer:

«Vår kommune har alltid hatt noe som de kaller […], hvor de har hatt forskjellige temaer som seksualitet, vold og overgrep og så videre. Vårt innslag til [dette arrangementet] er info om VIP. Likestillingssenteret har en kort film. Jeg skal lage en liten sånn kort filmsnutt om hva det vil bety for kommunen. Så vil vi lage en info til tjenestemottakerne.» (informant A)

Faglig miljø og samarbeid mellom instruktører og koordinatorer
Kursinstruktørene har ansvar for å tilrettelegge, tilpasse kursmateriell og gjennomføre VIP-kursene. Sammen med koordinatorene har kursinstruktørene derfor en sentral rolle i gjennomføringen av VIP-kursene. Instruktørene og koordinatorene har ulik fagbakgrunn: Ni er vernepleiere, to sykepleiere, en sosionom, en ergoterapeut, fem helsefagarbeidere og en i spesialisthelsetjenesten. Flere har mange års erfaring innenfor helse og omsorg og har ulike videreutdanninger. Flere av dem understreker at det er viktig at instruktørene har mulighet til faglig utvikling og til å samarbeide på tvers av kommunegrensene. Deltagerne mener det kan styrke det fremtidige arbeidet med VIP. I tillegg uttrykker de et ønske og et behov for et nasjonalt og levende VIP-miljø. Det illustreres i de følgende sitatene:

«Det som også har vært veldig fint, er at fagmiljøet har fått mulighet til å bli enda større, for vi har vært to kommuner som har fått lov til å delta på instruktørutdanningen samtidig. Og den gjengen har satt seg samme mål, så det er veldig fint å være på kurs og utvikle seg sammen med alle disse menneskene.» (informant C)

Videre karakteriseres instruktørene som ildsjeler med en særlig interesse og engasjement for fagfeltet, slik informant B forteller:

«Vi går jo sikkert igjen … litt sånn type ildsjel, hvem har kapasitet, og hvem har interesse og engasjement.» (informant B)

Å tilrettelegge for gjennomføring av VIP-kurs
Hvordan kommunene velger å gjennomføre kurset med tanke på tid på dagen, kurslokaler og servering, ser ut til å ha betydning for dem som deltok på VIP-kursene. Det å ha kurset på dagtid i et hyggelig kurslokale og å tilby servering skapte en god ramme som kursdeltagerne uttrykte at de satte pris på, slik dette utsagnet illustrerer:

«Vi har fått tilbakemeldinger fra de som har vært med på kurs. [De sier] jo at de føler at de får tilbud om et kurs på lik linje med alle andre. De får permisjon fra jobben sin med lønn for å gå på kurs … Vi alle er der på lik linje, uansett om du er der som instruktør eller ikke. Vi var likestilte. De følte at de var på lik linje.» (informant D)

Kursinnholdet er laget slik at det går an å tilpasse med tanke på blant annet språk. Slike tilpasninger tas på alvor ved at man bruker tid på å kartlegge ulike behov i forkant av kursene. Også i løpet av kursene bruker man tid på å sikre at alle får best mulig utbytte av kurset, slik det følgende sitatet også understreker:

«Det vært viktig for oss å bruke god tid, og så bygge tillitten. Vi brukte det innad i grupperegler at alle er velkommen uansett hvilket funksjonsnivå … hvor du er, og så det å få forståelsen, da. Det er vel kanskje det morsomste, å se forståelsen av hverandre, og det å ivareta hverandre.» (informant D)

Diskusjon
Resultatene viser at i de kommunene som tilbyr VIP-kurs, er det oppmerksomhet på å forebygge vold og overgrep, og informantene fremhever at det er viktig å forankre dette i overordnede handlingsplaner og kompetanseplaner. Funnene viser også at fagpersoner som er opptatt av temaet, har et personlig engasjement. Ofte er det personer med et spesielt engasjement som koordinerer arbeidet. Instruktørene som gjennomfører kursene, har også et brennende engasjement for temaet og brukergruppen. Resultatene viser at instruktører og koordinatorer ønsker seg et fagmiljø som kan bidra til fagutvikling og til å videreutvikle arbeidet, gjerne på tvers av kommuner og tjenestesteder. Videre fremhever de at den praktiske gjennomføringen, blant annet det å ha servering på kurset, er betydningsfull for deltagerne. Funnene fra denne studien viser til at ledere har positive erfaringer med å tilby og gjennomføre VIP-kurs. De positive erfaringene med å gjennomføre VIP-kurs gjelder både for kommunen som organisasjon, fagpersonene som er involvert, og deltagerne på kurset. Videre gjenspeiler de positive erfaringene funnene fra den svenske evalueringen, særlig når det gjelder deltagernes utbytte av kurset (Lindberg et al., 2019).

På systemnivå i kommunene viser resultatene fra denne studien at det er viktig å forankre forebyggingsarbeidet på øverste ledernivå og i kommunens handlingsplaner og kompetanseplaner. En slik forankring og tydeliggjøring i styringsdokumenter støttes i teori om implementering (Ford et al., 2021) og anses ofte som helt sentralt for å lykkes med å etablere nye tilbud, slik som VIP (Størksen et al., 2021). Forankring på ledelsesnivå er i tråd med implementeringsrammeverket som beskrives av Bertram et al. (2015), og kan ifølge rammeverket bidra til en vellykket implementering av VIP. Videre tyder funnene på at koordinatorene i kommunen har både en sentral rolle overfor ledelsen og et overordnet ansvar for VIP. De er også bindeleddet mellom ledere og kursinstruktører, og funnene viser at det å ha en aktiv og engasjert koordinator kan være avgjørende for å oppnå gode erfaringer med å gjennomføre VIP i de ulike kommunene. Koordinatoren og kursinstruktørene kan beskrives som et fagmiljø i kommunene innenfor vold og seksuelle overgrep rettet mot personer med utviklingshemming. Dette fagmiljøet fremheves som viktig for muligheten til den enkeltes fagutvikling og for utvikling av VIP-programmet. Et godt fagmiljø og muligheten for fagutvikling er ofte avgjørende for å videreutvikle og opprettholde et høyt faglig nivå hos de ansatte (Ellingsen et al., 2020). Det er ikke bare samarbeidet og fagmiljøet innad i den enkelte kommune som er viktig. Funnene viser også at det kan være hensiktsmessig å samarbeide på tvers av kommuner. Å skape sterke og robuste fagmiljøer anses som en forutsetning for å yte tjenester med god kvalitet (Ellingsen et al., 2020). Mange tjenester for utviklingshemmede mangler slike fagmiljøer (Fellesorganisasjonen & Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming, 2020), og de har derfor et ønske om og behov for å samarbeide på tvers av kommunale grenser. Et slikt tverrkommunalt samarbeid vil også bidra til å dekke behovet for økt kompetanse generelt, og særlig spisskompetanse om forebygging av vold og overgrep mot utviklingshemmede (Araten-Bergman & Bigby, 2020; Frawley & Anderson, 2014).

Et annet funn i studien er at fagpersonene betegnes som ildsjeler med et særlig engasjement for fagfeltet. Engasjementet bidrar til at de påtar seg en pådriverrolle ved å fremme utviklingshemmedes rett til og behov for kunnskap og ferdigheter om vold og overgrep (Brask & Brask, 2021). Koordinatoren er en pådriver på systemnivå. Vedkommende informerer ledere om hvilke ressurser som trengs for å gjennomføre tiltakene som ifølge handlingsplaner og overordnede føringer skal prioriteres (Brask & Brask, 2021). I tillegg er koordinatoren en pådriver overfor ansatte og kollegaer med tanke på faglig utvikling og veiledning. Funnene kan også tyde på at kursinstruktørene har en pådriverrolle overfor andre kollegaer som ikke har det samme brennende engasjementet for dette fagfeltet. Instruktørene utøver denne rollen ved å informere og formidle erfaringer og kunnskap fra kursene. Handlekraft blir beskrevet som viktig i denne rollen, og rollen som pådriver kan forstås som avgjørende når nye tiltak, som VIP, skal prøves ut og implementeres (Bertram et al., 2015).

Et siste funn i analysen handler om hvordan kurset blir organisert, gjennomført og tilpasset. Resultatene viser at deltagerne opplever å være på et kurs på lik linje med alle andre, noe som illustreres med et utsagn der en av informantene viser til en deltagers uttalelse: «de serverte til og med kaffe og frukt». En slik uttalelse viser hvor viktig det er at gjennomføringen er i tråd med en allmenn forståelse av, og kanskje også kursdeltagernes forståelse av, hva det betyr å delta på et kurs. Videre kommer det frem at nettopp det å legge til rette for å gjennomføre kurset på en måte som ligner hvordan andre kurs generelt gjennomføres, har vært et ønske og en målsetting i arbeidet med å organisere og legge til rette for VIP. Dette målet kan sees i lys av teori om likeverd og deltagelse, som er et grunnleggende prinsipp i konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (Skarstad, 2019). Å tilby og å gjennomføre kurs i VIP bidrar til å gi deltagerne nødvendig kunnskap om vold og overgrep, og det gir kommunen en anledning til å følge opp samfunnsmessige og politiske føringer om retten til likeverdige tjenester (Barne- og likestillingsdepartementet, 2016; Skarstad, 2019). Retten til likeverdige tjenester handler også om kursinstruktørenes kompetanse, kunnskap og vilje til å tilpasse kurset til deltagernes funksjonsnivå. Forskning har vist at det generelt er lav kompetanse blant ansatte som jobber i tjenestene som tilbys (Ellingsen et al., 2020) til utviklingshemmede, noe som kan ha betydning for hvordan VIP-kurset tilpasses den enkelte deltager. Resultatene viser likevel at individuelle tilpasninger var nødvendig, men krevende. Videre tyder funnene på at kursinstruktørene brukte tid og ressurser på dette. Det kan bety at retten til likeverdige tjenester utøves i praksis gjennom dette kurset.

Studien belyser hvilke erfaringer ulike ledere i kommuner har med å gjennomføre og implementere VIP. Funnene er basert på analyser av intervjudata med fire deltagere fra ulike kommuner, hvor alle kommunene deltok i et pilotprosjekt og fikk opplæring, veiledning og oppfølging fra Likestillingssenteret. En slik oppfølging vil kunne ha betydning for de enkelte kommunenes opplevelse av å lykkes med gjennomføringen, og det må tas i betraktning i tolkningen av funnene. Videre kan det hende at de som takket ja til å delta i studien, er de kommunene som har en opplevelse av å ha lykkes med dette arbeidet. Mer negative erfaringer med VIP vil av den grunn kanskje ikke komme til syne i denne studien. Funnene er likevel interessante da studiens målsetting var å belyse erfaringer og bidra med kunnskap som kan være relevant for andre kommuner som ønsker å tilby voldsforebyggende programmer for utviklingshemmede.

Konklusjon
Erfaringene til lederne i kommunene som deltok i studien, viser at det er behov for en koordinator som fremhever behovet for VIP-kurs overfor den kommunale ledelsen. I tillegg er koordinatorens rolle viktig for å skape et fagfellesskap blant kursinstruktørene. Koordinatoren og kursinstruktørene danner et fagmiljø som er sentralt i fagutviklingen både for den enkelte arbeidstager og for kursdeltagerne. Avslutningsvis fremheves kurset som et eksempel på hvordan kommunene kan tilby et likeverdig tjenestetilbud i form av kurs og opplæring til personer med utviklingshemming.

Referanser
Araten-Bergman, T. & Bigby, C. (2020). Violence Prevention Strategies for People with Intellectual Disabilities: A Scoping Review. Australian Social Work, 1–16. https://doi.org/10.1080/0312407x.2020.1777315

Barne- og likestillingsdepartementet. (2016). På lik linje. Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming. https://www.regjeringen.no/contentassets/b0baf226586543ada7c530b4482678b8/no/pdfs/nou201620160017000dddpdfs.pdf

Bertram, R. M., Blase, K. A. & Fixsen, D. L. (2015). Improving Programs and Outcomes. Research on Social Work Practice, 25(4), 477–487. https://doi.org/10.1177/1049731514537687

Brask, O. D. & Brask, O. D. (2021). Den profesjonelle hjelperrollen : en refleksjonshåndbok for studenter og utøvere innen helse- og sosialfag (1. utgave). Fagbokforlaget.

Brown, M., McCann, E., Truesdale, M., Linden, M. & Marsh, L. (2020). The Design, Content and Delivery of Relationship and Sexuality Education Programmes for People with Intellectual Disabilities: A Systematic Review of the International Evidence. International Journal of Environmental Research and Public Health, 17(20), 7568. https://doi.org/10.3390/ijerph17207568

Ellingsen, K. E., Isaksen, M. S. & Lungwitz, D. (2020). Lav kompetanse og utstrakt bruk av deltid truer faglig forsvarlige tjenester til personer med utviklingshemming. Fontene Forskning, 13, 18–312. https://fontene.no/forskning/lav-kompetanse-og-utstrakt-bruk-av-deltid-truer-faglig-forsvarlige-tjenester-til-personer-med-utviklingshemming-6.584.876655.c7c2c0b2e8

Fellesorganisasjonen & Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming. (2020). Ingen tid å miste. https://www.fo.no/aktuelle-brosjyrer/ingen-tid-a-miste-en-kartlegging-av-kompetansesituasjonen-i-tjenester-til-personer-med-utviklingshemming

Ford, J., Ford, L. & Polin, B. (2021). Leadership in the Implementation of Change: Functions, Sources, and Requisite Variety. Journal of Change Management, 21(1), 87–119. https://doi.org/10.1080/14697017.2021.1861697

Frawley, P. & Anderson, S. (2014). Adopting mainstream approaches: taking account of and including people with an intellectual disability in violence and abuse prevention. La Trobe University. https://doi.org/10.13140/RG.2.1.3134.5047

Frawley, P. & O’Shea, A. (2020). ‘Nothing about us without us’: sex education by and for people with intellectual disability in Australia. Sex Education, 20(4), 413–424. https://doi.org/10.1080/14681811.2019.1668759

Helsedirektoratet. (2022). Kompetanseløftet 2025. Hentet 29. juni 2022 fra https://www.helsedirektoratet.no/tema/kompetanseloft-2025

Hughes, K., Bellis, M. A., Jones, L., Wood, S., Bates, G., Eckley, L., McCoy, E., Mikton, C., Shakespeare, T. & Officer, A. (2012). Prevalence and risk of violence against adults with disabilities: a systematic review and meta-analysis of observational studies. The Lancet, 379(9826), 1621–1629. https://doi.org/https://doi.org/10.1016/S0140-6736(11)61851-5

Justis- og beredskapsdepartementet (2013). Et liv uten vold : handlingsplan mot vold i nære relasjoner 2014–2017. https://www.regjeringen.no/contentassets/97cdeb59ffd44a9f820d5992d0fab9d5/hplan-2014-2017_et-liv-uten-vold.pdf

Justis- og beredskapsdepartementet. (2021). Frihet fra vold. Regjeringens handlingsplan for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/regjeringens-handlingsplan-for-a-forebygge-og-bekjempe-vold-i-nare-relasjoner-20212024/id2868714/

Likestillingssenteret. (2020). VIP. Hentet 3. september 2020 fra https://likestillingssenteret.no/vip-viktig-interessant-person/

Lindberg, D., Kullberg, C. & Dag, M. (2019). Viktig Intressant Person (VIP) i användning. Mälärdalen högskola.

McCann, E., Marsh, L. & Brown, M. (2019). People with intellectual disabilities, relationship and sex education programmes: A systematic review. Health Education Journal, 78(8), 885–900. https://doi.org/10.1177/0017896919856047

Nixon, M., Thomas, S. D. M., Daffern, M. & Ogloff, J. R. P. (2017). Estimating the risk of crime and victimisation in people with intellectual disability: a data-linkage study. Social Psychiatry and Psychiatric Epidemiology, 52(5), 617–626. https://doi.org/10.1007/s00127-017-1371-3

Skarstad, K. (2019). Funksjonshemmedes menneskerettigheter : fra prinsipper til praksis. Universitetsforlaget.

Størksen, I., Ertesvåg, S. K. & Rege, M. (2021). Implementing implementation science in a randomized controlled trial in Norwegian early childhood education and care. International Journal of Educational Research, 108, 101782. https://doi.org/https://doi.org/10.1016/j.ijer.2021.101782

Tjora, A. H. (2021). Kvalitative forskningsmetoder i praksis (4. utgave). Gyldendal.

Åker, T. H., Josefsson, K. A. & Solberg, A. (2021, 24. februar). Personer med utviklingshemming trenger kunnskap om seksuell helse, vold og overgrep. https://fontene.no/fagartikler/personer-med-utviklingshemming-trenger-kunnskap-om-seksuell-helse-vold-og-overgrep-6.47.769469.c0801bd621