Sammendrag:
Tema for studien er samarbeid mellom PP-rådgivere og barnehagelærere, og partenes opplevelse av dette, et samarbeid nedfelt i begges mandat og styringsdokumenter. Forskning om PPT sitt samarbeide har dreid seg om individrettet og systemrettet arbeid, og mer om skolen enn barnehage. Det kan være av betydning for fagfeltet å undersøke barnehagelæreres og PP-rådgiveres opplevelse av selve samarbeidsforholdet, noe som er et mål for denne studien. Søkelys rettes mot den delen av samarbeidet som omhandler enkeltbarn, og PP-tjenestens rådgivende rolle knyttet til det. Data er hentet inn gjennom en kvalitativ intervju-undersøkelse av barnehagelærere og PP-rådgivere i tre kommuner. Analysen presenteres i hovedkategoriene a) felles forståelse av mål og av selve samarbeidet b) samarbeidsrelasjonen og båndene mellom partene. Tidspress er med som en viktig faktor hos informantene. Resultatene belyses med Bordins (1983) teori om arbeidsalliansen. Hovedresultater er at partene ser ut til å ha en felles forståelse av målene for samarbeidet, og her er barnets beste sterkt vektlagt av begge parter. Det ser ut til å være et spenningsforhold hos PP-rådgivere mellom synlig bruk av teoretisk kompetanse på den ene side, og å fremstå mer uformelt for å bygge en symmetrisk samarbeidsrelasjon på den andre siden.

Nøkkelord: tverretatlig samarbeid, tverrfaglig samarbeid, samarbeid, PP-tjeneste, barnehage, anerkjennelse, arbeidsallianse, barnets beste

INTRODUKSJON
Som et bakteppe for denne undersøkelsen ligger satsingen, SEVU-PPT, Strategi for etter og videreutdanning i PP-tjenesten (Andrews, Lødding, Fylling og Hustad, 2018). Evalueringsrapport fra SEVU-PPT (Andrews m.fl., 2018) viser at PP-ledere og fagansatte har fått økt kompetanse innenfor områdene som gjelder systemrettet arbeid gjennom satsingen. Forfatter av denne artikkelen deltok kompetansehevingsprosjekter knyttet til flere PP-tjenester i sammenheng med SEVU-satsingen; kompetanseheving for PP-rådgivere i regi av Statped (Cyvin og Arnesen, 2017).

Betydning av samarbeid mellom PP-tjenesten og barnehagen fremheves i flere styringsdokumenter. PP-tjenesten skal bistå barnehagen både i arbeid med kompetanse- og organisasjonsutvikling og i arbeid rundt tilrettelegging for barn med spesielle behov (Barnehageloven, 2016, §19-c). Et av utdanningsdirektoratets kvalitetskriterier (Utdanningsdirektoratet, 2016) lyder: «PP-tjenesten er tilgjengelig og medvirker til helhet og sammenheng.» Utdypende kommentarer fokuserer på kompetanse, tilgjengelighet og gode rutiner for et samarbeid med skoler og barnehager, noe som kan være begrunnelser for å undersøke hvordan dette samarbeidet oppleves.

Andre grunner til å se nærmere på samarbeid kan være hvis det finnes utfordringer med å skape godt samarbeid. Midtlyngutvalget (NOU2009:18) pekte på mangler ved samordning og samarbeidskompetanse som et grunnleggende problem i tverretatlig samarbeid. Behov for bedring i det tverrfaglige samarbeidet rundt barn med spesielle behov er også bredt omhandlet i St.meld.nr.19 (Kunnskapsdepartementet, 2015-2016), Tid for lek og læring, og senere i St.meld. nr. 6 (Kunnskapsdepartementet, 2019-2020), Tett på- tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO. Slik sett kan styringsdokumenter peke på et behov for nærmere undersøkelse av samarbeidet, både ved at samarbeid fremheves som en viktig aktivitet, og at det finnes utfordringer ved samarbeidet.

St.meld. nr. 6 (Kunnskapsdepartementet, 2019-2020) betoner barnets behov som utgangspunkt for tverrfaglig samarbeid, det hevdes her at de ansatte i tjenestene må snakke godt sammen. Hva det innebærer helt konkret å snakke godt sammen, må arbeides videre med. Vi vet at samarbeidet mellom PP-rådgivere og barnehage fremheves i styringsdokumenter, men mindre om innholdet i samarbeidet og hvordan det oppleves og praktiseres. Behov for å undersøke PP-tjenestens rolle i samarbeid med barnehage understøttes av Omdal og Barsøe (2021) i deres undersøkelse av barnehagelæreres erfaringer med samarbeid omkring arbeidet med barn med spesielle behov.

For å undersøke samarbeidet nærmere, ble følgende problemstilling valgt: Hvordan opplever PP-rådgivere og barnehagelærere samarbeidet rundt tilrettelegging for barn med spesielle behov?

Teoretisk perspektiv
Min forståelse av samarbeid knytter seg til det sosiokulturelle. Samarbeidsbegrepet må ses i sammenheng med læring og språk og læring i fellesskap. Moen (2012) setter samarbeid inn i en sosialkonstruktivistisk ramme, noe som innebærer at kunnskap utvikles og konstrueres i sosialt samarbeid. Både begrepet samarbeid og gjennomføring av samarbeidet, kan være komplekst, sier Melby & Bache (2021). Det som er felles for ulike former for samarbeid, og ulike begrep knyttet til samarbeid, er mer enn det som skiller. Selve fenomenet samarbeide eller selve samarbeidsprosessene er det de retter oppmerksomheten mot (ibid.). På samme måte har også denne undersøkelsen av PP-rådgivere og barnehagelæreres opplevelse oppmerksomhet på fenomenet samarbeid slik det oppleves og beskrives av informantene, og denne artikkelen tar ikke mål av seg å klargjøre nyanser av begrepet.

I tillegg til det sosialkonstruktivistiske og sosiokulturelle perspektiv, kan også kapasitetsbyggende læringsfellesskap være aktuelt å ha som teoretisk bakteppe. Det er snakk om å bygge et samarbeidende lag rundt barnet (Kunnskapsdepartementet 2019-2020, Hjelmbrekke, H. 2020, Wenger, 2004). Dette innebærer at også elementer fra systemperspektiv kan bidra inn i forståelsen av samarbeid.

Rammen og konteksten for studien som denne artikkelen bygger på, er samarbeidet omkring barn med behov for spesialpedagogisk hjelp, noe som kan innebære rådgivning som arbeidsmåte (SEVU-PPT Nett, u.å.). Flere hevder at spesialpedagogisk rådgivning bør ha preg av partnerskap (Davis, 1995, Lassen, 2014), noe som kan tale i retning av å se PP-tjenestens rådgivningsarbeid i sammenheng med teori om samarbeid.

Bordin (1983) sin teori om rådgivning som en samarbeidende relasjon, a working alliance, kan passe inn i dette teorilandskapet av rådgivning som sosialkonstruktivistisk og systemteoretisk samarbeid. I studien er Bordin (1983) valgt som teoretisk grunnlag for å analysere og utvikle kunnskap om samarbeidet mellom PP-rådgiverne og barnehagelærerne. I Bjørndal (2016) presenteres Bordins teori og begrepet arbeidsallianse og jeg vil bruke dette norske begrepet. Arbeidsalliansen består av kjernekvaliteter som bør være til stede i et samarbeid. To av kjernekvalitetene som må ligge til grunn er 1) gjensidige avtaler og enighet om mål, som handler om å utvikle felles forståelse og 2) båndene mellom partene (Bordin, 1983, Bjørndal, 2016).

Den andre kjernekvaliteten, båndene mellom partene, har stor betydning for hvor sterkt samarbeidet eller arbeidsalliansen blir (Bordin, 1983). Det kan derfor være viktig å se på kvaliteter i relasjonen som kan ha betydning for et vellykket rådgivningsarbeid og en sterk arbeidsallianse. Hva skaper sterke bånd i en samarbeidsrelasjon? Hva som skaper sterke bånd i en samarbeidsrelasjon, leder over mot begrepet og fenomenet personlig kompetanse i profesjonelt arbeid med mennesker, en kompetanse som ligger i skjæringspunktet mellom fag og person. Personlig kompetanse er i tillegg til teoretisk kunnskap og yrkesspesifikke ferdigheter en viktig del av profesjonaliteten, særlig i yrker hvor mennesker møtes og skal samarbeide (Skau, 2017).

Forskning
Forskning på PP-tjenestens arbeid i perioden 2000-2015 er beskrevet i en omfattende gjennomgang av Moen et.al. (2018). Blant annet presenteres funn som gjelder PP-tjenestens rolle i ulike samarbeidsforhold. Av 22 studier, er det i alt 8 som tar for seg samarbeid og brukerrelasjoner. Flere av studiene peker på viktighet av at PP-tjenesten er til stede og tilgjengelig for skolene. Funn i en av studiene sier at lærere vektlegger å bli lyttet til i samarbeid med PP-tjenesten. Alle studiene som omhandler samarbeid, er skolerelaterte, noe som underbygger relevansen av å studere barnehagens samarbeid med PP-tjenesten.

I en studie som omhandler rådgiverrollen i PP-tjenesten i samarbeidet med skolen, og hvordan denne forstås av PP-rådgiverne (Moen, et.al. 2020), er ett av funnene at PP-rådgiverne i høy grad fremhever betydningen av å samarbeide. Viktige forskningsbidrag på området tverretatlig samarbeide i barnehage, også med foreldrene, viser at samarbeidet kan innebære utfordringer med for eksempel manglende likeverdighet i samarbeidet (Cameron og Tveit, 2018). Cameron og Tveit (2021) om samarbeid i ansvarsgrupper omkring barn med nedsatt funksjonsevne i barnehagen, har også vist hvordan PPT kan oppfattes som en a) utydelig samarbeidspartner b) at samarbeidspartnere (foreldre og barnehageansatte) oppfatter PPT som distanserte og c) at det etterlyses mer tilstedeværelse fra PPT og mer samarbeid.

Moen (2019) utvider individ- og systemperspektivet når hun ser dette som to sider av samme sak, eller en helhet, noe som er et bidrag til å revurdere diskursen om systemrettet arbeid og individrettet arbeid og heller sette barnet i sentrum. Denne artikkelen støtter seg til en slik helhetlig tenkning, når samarbeidet mellom PP-rådgivere og barnehagelærere rundt tilrettelegging av barn med spesielle behov undersøkes.

METODE
Vitenskapelig tilnærming, metodevalg og forskningsetiske hensyn
Forskningsdesignet er utformet med tanke på å innhente kunnskap om PP-rådgiveres og barnehagelæreres egen opplevelse av samarbeidet, og dermed ble semistrukturert intervju gjennomført (Kvale, Brinkmann, 2015). Utvalget er strategisk, med intervju av tre barnehagelærere og fem PP-rådgivere, i alt åtte intervjuer. I rekruttering ble leder på PP-kontor og barnehage kontaktet og det ble lagt vekt på å velge ulike kommuner, med hensyn til by og land og størrelse på kommunen. En mulig svakhet kan sies å være at kun de som var positive til å være med i studien, ble rekruttert. Rekrutteringsmetoden forsvares ved at informantenes opplevelse i dybden er målet. Studien har ikke generaliserbare funn som mål. Det er valgt PP-rådgivere og barnehagelærere som faktisk har et samarbeidsforhold til hverandre. Samtidig er dette ingen sammenlignende studie, men en dybdeundersøkelse av de aktuelles opplevelser.

Intervjuguide ble utformet med åpne spørsmål om opplevelse av samarbeidet, særlig i starten av intervjuet (Kvale, Brinkmann, 2015 og Blossing, et.al. 2018). Videre ble det stilt spørsmål fra temaområder som: Mål for samarbeidet, positive og negative opplevelser av samarbeid, opplevelse av samarbeid rundt arbeid med enkeltbarn, og metakommunikasjon. En atmosfære av tillit og trygghet er forsøkt skapt i intervjusituasjonen, med tanke på å få frem informantenes egne opplevelser og oppfatninger av samarbeidet, og intervjuer var åpen for opplevelser og fortellinger utenfor intervjuguidens rammer.

Intervjuene ble transkriberte og datamaterialet først kodet og kategorisert i tråd med en induktiv analyseprosess (Nilssen, 2012). Det vil si at analysen anvendte kategoriene felles forståelse av mål, og samarbeidsrelasjonen og båndene mellom partene. (Bordin, 1983). Analysemetoden som er benyttet, ligger også nær en abduktiv tilnærming (Alvesson og Sköldberg, 2018), hvor teorier og perspektiver, fra for eksempel rådgivningslitteratur og knyttet til personlig kompetanse (Bjørndal, 2016, Skau, 2017) er trukket inn i løpet av analysen. Det er i denne forbindelse hentet inspirasjon fra analysemetoden stegvis-deduktiv induksjon, (Tjora, 2018) hvor data først kodes, og senere analyseres i en trinnvis analyseprosess. Data ble bearbeidet og analysert begge veier, både ved å sammenligne data med teori (oppadgående), her ble Bordin (1983) brukt, og nedadgående, ved å anvende teori fra Skau (2017) og Bjørndal (2016) til å tolke og forstå dataene. Studien kunne vært styrket ved at flere enn kun forskeren, var med og analyserte data.

Etiske hensyn er tatt blant annet ved å svare åpent og oppriktig på spørsmål om prosjektet og bearbeiding av data, og skape trygghet ved å formidle at jeg ikke var interessert i å skrive om enkeltpersonene, først og fremst, men om fenomenet samarbeid mellom PP-tjeneste og barnehage. Under analyse, og gjengivelse av materialet fra intervjuene, ble det gjort etiske overveielser med tanke på presentasjon av informantenes utsagn både på en respektfull og sannferdig måte (Østrem, 2021), noe som innebar en viss bearbeiding der det var mange fyllord uten betydning for innholdet.

Personvern er ivaretatt gjennom søknad om godkjenning i NSD og anonymisering av data. Deltagerne er informert om formelle prosedyrer og rettigheter. Det ble innvilget godkjenning fra NSD for utvidet oppbevaring av data, i og med at dette prosjektet, har måttet vike for andre uforutsette oppgaver i koronapandemien.

PRESENTASJON OG DRØFTING AV FUNN
Her presenteres empiri fra analysen av intervjumaterialet. Funnene presenteres og drøftes i hovedkategoriene a) Opplevelser av felles forståelse av mål for samarbeidet b) samarbeidsrelasjonen og båndene mellom partene.

Opplevelser av felles forståelse av mål for samarbeidet
Et viktig funn som formuleres tydelig og fremheves av de fleste av informantene er at barnets beste ser ut til å være det viktigste felles målet for samarbeidet. En av PP-rådgiverne formulerer seg slik:

«Og så har vi det, liksom en sånn stor «B», barnets beste, ikke sant. Det er til syvende og sist det som teller.» (PP-rådgiver)

Alle barnehagelærerne forteller om sitt forhold til målet om barnets beste, og hos de fleste uten at jeg trenger å etterspørre det. En barnehagelærer sier dette:

«Målet er at barna skal ha en god dag her og nå, men og skal ha en utvikling og lære noe i det lange løp da. Ja, jeg regner med at begges mål er at barnet skal ha, ja, få en utvikling.» (Barnehagelærer)

I tråd med Bordin (1983) ser barnehagelærere og PP-rådgivere ut til å ha et felles mål for samarbeidet som en solid grunnmur, noe som er avgjørende for at det skal bli et godt samarbeid. Det felles målet barnets beste er lagt vekt på blant annet i Veilederen, spesialpedagogisk hjelp (Utdanningsdirektoratet, 2017) med henvisning til Grunnloven § 104, om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger og avgjørelser som berører barn. En studie som omhandler tverrfaglig samarbeid til barnets beste, (Cameron og Tveit, 2013) indikerer at en motstridende opplevelse av samarbeidet kan virke hemmende. Det er dermed godt grunnlag for å hevde at denne samstemmigheten mellom PP-rådgivere og barnehagelærere indikerer tegn på et godt samarbeid.

En annen måte å skape felles forståelse i samarbeidet kan innebære en enighet om fordelingen av mål eller oppgaver i samarbeidet. Både PP-rådgivere og barnehagelærere sier de opplever et skille mellom barnehagens hovedansvar, som er det allmennpedagogiske, og PP-tjenesten som skal gi råd om det spesialpedagogiske. Barnehagelærerne uttrykker tilfredshet med den spesialpedagogiske kompetansen hos PP-rådgiverne, samtidig som de sier seg fornøyd med egen kompetanse innenfor det allmennpedagogiske.

Et annet interessant funn omkring felles mål, barnets beste, er at forskningsdeltagerne var opptatt av at barnehagelærer og PP-rådgiver skulle ha noenlunde lik oppfatning av barnet. En PP-rådgiver trekker fram som positivt at «vi ser det samme barnet», og barnehagelærere er opptatt av i hvilken grad de kan kjenne igjen barnet i sakkyndig vurdering og rapporter.

Den sakkyndige rapporten var kjempebra. Jeg ble litt overrasket fordi, PP-rådgiveren var ny og forstod likevel barnet. Prikken over i-en var at PP-rådgiver hadde skjønt hva problematikken var, og hva barnet trengte. (Barnehagelærer)

Lik oppfatning av barnet kan være en styrke for samarbeidet og for det felles målet å bedre barnets situasjon. Et legitimt spørsmål er om det å tilstrebe en for stor grad av harmonisering også kan virke hemmende eller tildekkende på utfordringer som burde vært løst. For å oppnå kunnskapsutvikling i et lærende profesjonelt fellesskap, bør det også være rom for å diskutere meningsforskjeller (Fasting, 2018). Et slikt perspektiv kunne vært med å styrke og utvide undersøkelsen, ved å undersøke på hvilken måte ulike meninger blir verdsatt i samarbeidet.

Samarbeidsrelasjonen og båndene mellom partene
Beskrivelse og drøfting av funn om samarbeidsrelasjonen er knyttet til flere kategorier. Disse er a) vektlegging av verdier i samarbeidsrelasjonen b) opplevelse av anerkjennelse og bekreftelse, c) bruk av metakommunikasjon og andre metoder for å understøtte samarbeidsrelasjonen og d) tid til samarbeidet. Et mer overgripende funn, opplevelse av symmetri i samarbeidsrelasjonen, trekkes frem og drøftes til slutt i denne delen.

Vektlegging av verdier i samarbeidsrelasjonen
PP-rådgiverne forteller om hvordan de selv legger vekt på å fremstå. Resultatene presenteres her i form av verdier de vektlegger i samarbeidsforholdet. Tabell 1 viser vektlegging av verdier:

PP-rådgiverne i denne undersøkelsen fremstår tydelig og konsistente på hvilke verdier de har for samarbeidet, og gjentar de samme verdiene når jeg etterspør dem senere i intervjuene, noe som styrker resultatet. Resultatene kan tyde på at PP-rådgiverne har et bevisst forhold til den delen av kompetansen som Skau (2017) har kalt den personlige kompetanse.

Opplevelse av anerkjennelse og bekreftelse
Barnehagelærerne trekker særlig frem anerkjennelse og bekreftelse som vesentlig for samarbeidsrelasjonen. Flere setter ord på hvilke kvaliteter ved PP-tjenesten, som gir en opplevelse av anerkjennelse. De er lyttende. De er anerkjennende, de er positive. De løfter en opp (Barnehagelærer). Barnehagelærerne sier det er godt å få en bekreftelse på at de gjør en god jobb av PP-rådgivere. En PP-rådgiver fremhever nettopp dette i sitt svar på hva som gjør at samarbeidet blir godt:

Jeg tror de føler at de får løftet en problematikk, de får sagt det høyt og de får tilbakemeldinger på om dette er noe de bør bekymre seg for. Og ofte så handler det mye om bekreftelser. Å bekrefte at de gjør ting riktig. (PP-rådgiver)

Anerkjennelse og bekreftelse ser altså ut til å være en felles verdi hos barnehagelærere og PP-rådgivere. Når PP-rådgivere og barnehagelærere fremhever og tilstreber en lyttende og anerkjennende holdning, er dette i tråd med prinsipper for godt samarbeidende rådgivningsarbeid (Rogers, 1980, Lassen, 2014). Opplevelsen av anerkjennelse kan også kobles til de andre verdiene PP-rådgiverne fremhever, og til sammen er dette verdier og væremåter som kan sies å ligge nær begrepet personlig kompetanse som Skau (2017) mener bør ligge som en grunnmur i en profesjonell rolle.

Bruk av metakommunikasjon og andre metoder for å understøtte samarbeidsrelasjonen
I intervjuet ble det spurt spesifikt om PP-rådgivere og barnehagelærere hadde erfaring med metakommunikasjon i samarbeidet. Et interessant funn, særlig tydelig hos PP-rådgiverne, er at metakommunikasjon ser ut til å brukes i liten grad:

For noen kan det sikkert være helt greit å stille spørsmålet: hvordan opplevde du denne samtalen? Men da føler jeg at det blir så kleint. Det passer ikke med sånn som jeg er. (PP-rådgiver)

Dette utsagnet kan stå som eksempel på en tydelig holdning fra PP-rådgiverne til at metakommunikasjon ikke oppleves som aktuelt virkemiddel for dem. En annen PP-rådgiver sier dette om metakommunikasjon:

Vi snakker ikke sånn veldig formelt, men vi snakker om det har hjulpet dem. Av og til spør jeg om det har gått greit, eller om de hadde ønsket seg og forventet noe annet og sånn, så jeg vet om vi tenker det samme. (PP-rådgiver)

Samtidig som metakommunikasjon er trukket frem som ett av de viktigste verktøy for bedre samtalekompetanse (Baltzersen, 2008, Bjørndal, 2009), kan PP-rådgiverne være inne på et punkt som også andre har vært opptatt av, nemlig at hyppig bruk av metakommunikasjon kan virke belastende på selve kommunikasjonen. (Luhmann, i Baltzersen 2008). Bjørndal (2009) viser også til nyanser i bruk av metakommunikasjon som virkemiddel i samtaler når han viser hvordan overdreven metakommunikasjon kan forstyrre oppmerksomheten på innholdet i samtalen.

Et annet funn hos PP-rådgiverne, er at de gir uttrykk for å bruke metoder fra rådgivningsteori i mindre grad. Som for eksempel denne PP-rådgiveren sier dette:

Rådgivningsteorien, altså fra da jeg studerte bruker jeg ikke så veldig. Jeg føler det blir litt kunstig. Og så tenker jeg at ved å bli for teoretisk kan vi sette oss selv i en sånn posisjon hvor vi virker veldig, mens de i barnehagen sitter der og tenker, «hva er det du snakker om? (PP-rådgiver)

Utsagnet kan forstås som at PP-rådgiveren ikke er opptatt av å bruke metoder og teori fra rådgivningsfaget, men mere stole på å være seg selv. Kompetansehevingsprogrammer som har vært gjennomført i PP-tjenesten, har hatt som målsetning å øke PP-rådgiveres profesjonelle kompetanse, altså ferdigheter og kunnskap på rådgivningsfeltet (SEVU-PPT Nett, u.å.). Samtidig ser det her ut til at PP-rådgiveren mener at det personlige aspektet er viktig i samarbeidet, i tråd med det Skau (2017) har beskrevet som personlig kompetanse.

Bjørndal (2016) henviser til omfattende forskning og drøfter empati opp mot bruken av metoder og strategier i hjelpesamtaler, hvor han viser at det er en overhengende fare for at metoder og strategier kan virke motsatt av intensjonen dersom hjelperen ikke når frem med sin empatiske holdning. Når PP-rådgiverne legger vekt på å være åpne og lyttende, mer enn å bruke metoder og teori fra rådgivningsfaget, er dette er i tråd med det Bjørndal (2016) skriver om empati i rådgivning som den viktigste faktoren for å være til reell hjelp.

PP-rådgiveren vil kanskje unngå unødvendig bruk av faguttrykk, i den hensikt å nå best mulig frem i samarbeidet og skape en symmetrisk relasjon. Selv om PP-rådgivere velger å bruke hverdagsspråk, kan en ikke utelukke at rådgivningsteoriene er med dem i bakgrunnen.

Dette funnet, som særlig har med PP-rådgivernes opplevelse av sin rolle i samarbeidet å gjøre, kan uttrykkes som at det er et spenningsforhold mellom a) å jobbe for symmetri i samarbeidsforholdet, gjennom å være litt uformell, være seg selv og b) å virke profesjonell, bruke sin rådgivningskompetanse, gjøre kompetansen synlig i samarbeidsforholdet. Bruk av fagspråk kan skape distanse til man skal samarbeide med. Uheldig markering av ulik kompetanse i profesjonelle samarbeid kan ha negative side knyttet til makt (Vågan & Grimen, 2008), men her virker maktforholdet knyttet til ulik kunnskap balansert. En fagperson kan gjennom sin kunnskap få språklig makt og definisjonsmakt; makt til å tolke og definere problemene (Jensen og Ulleberg, 2019).

Tettere på – tid til å være mer til stede
PP-rådgiverne sier at de kan få en samlebåndfølelse i arbeidet, og alle tar opp tidsnød som et problem som hindrer samarbeidet. Ønsket om mer tid til å kunne bygge opp gode relasjoner i samarbeid med hverandre kommer fram i undersøkelsen, både et ønske om flere møtepunkter og bedre tid til samtale når PP-rådgiver først er ute i barnehagen.

Ja altså, det var jo det som var før, at vi spurte om PPT kunne komme og observere, men de kom jo aldri. Fordi, enten så var de sykemeldt, eller ... (Barnehagelærer)

Før kom de aldri, det var opplevelsen til denne barnehagelæreren. Dette var en kommune hvor de gjennomgående hadde arbeidet med å bedre PP-rådgivernes tilgjengelighet for barnehagene, noe som var forankret i ledelsen for PPT. Også barnehagelærer oppga at de hadde merket forbedring fra tidligere.

Det kommer frem som et klart ønske, at PP-tjenesten skal bruke mer tid ute i barnehagene, både i Stortingsmelding 6 (Kunnskapsdepartementet, 2019-2020), som omhandler tidlig innsats og inkluderende fellesskap og fra informantene i denne undersøkelsen. Regjeringen vil at PP-tjenesten skal være mer til stede i barnehagene, og at PP-rådgivere skal arbeide tettere på barna for å bidra til økt kvalitet i både det spesialpedagogiske og det ordinære tilbudet (ibid.). At PP-rådgivere opplever tidspress er dokumentert i forskning (Cameron et al., 2011) og det er derfor ingen overraskelse at alle PP-rådgiverne i denne undersøkelsen trekker fram tidsnød i ulike former som en hindring for å gjøre et godt arbeid ute i barnehagene.

Tidspress kom frem hos alle i intervjuene, uten at spørsmål i intervjuguide hadde fokus spesielt på dette. En av PP-rådgiverne forteller at hun opplever å ha nok tid til samarbeid i barnehagene. Hun planlegger tiden sin nøye, sier hun. Noen hevdet at effektiv planlegging og bruk av tiden er et personlig anliggende for den enkelte medarbeider, og til en viss grad kan det være noe å hente på å jobbe med den enkelte medarbeiders effektive tidsbruk både i PP-tjeneste og barnehage og i samarbeidet mellom dem eller en bedre organisering.

En av PP-tjenestene oppgir at de har jobbet systematisk med organisering på systemnivå ved for eksempel å samle ansatte fra alle barnehagene i regionen til en konferansedag hvor de tok opp forventningsavklaringer dem imellom. Intervjumaterialet i denne kommunen skilte seg litt ut ved at de opplevde mindre tidspress og at barnehagene opplevde god tilgjengelighet. Mange kommuner har opprettet ulike former for ressursteam for førskolebarn. Ressursteam er en organiseringsform som alle deltagerne trekker fram som positivt og en mulig bedring av problemet, men kanskje ikke nok for å løse problemet med å skape gode samarbeidsrelasjoner mellom PP-rådgiver og barnehagelærer i tilrettelegging for barn med spesielle behov.

PP-rådgivere ser ut til å lykkes med å skape en symmetrisk relasjon
Avslutningsvis vil jeg trekke frem et funn som viser at barnehagelærere og PP-rådgivere ser ut til å oppleve en symmetrisk samarbeidsrelasjon. I denne undersøkelsen nevner noen asymmetri som noe de kjenner til kan være problem i samarbeidsforhold, samtidig hevder mange at de ikke opplever dette selv. Så det er ikke sånn her, den asymmetrien at «de er her og vi er der», det opplever jeg overhodet ikke. (Barnehagelærer). Om ulik kompetanse sier en barnehagelærer: Jeg føler meg ikke underlegen, eller at – nei deg gidder vi ikke å høre på, for du har ikke spesialpedagogikk. Det har jeg aldri hatt følelsen av. (Barnehagelærer). Disse barnehagelærerne ser ikke ut til å oppleve PP-rådgivernes kunnskap som negativt. Funnet er interessant, og kan ses i sammenheng med de andre undersøkelsens andre funn om selve samarbeidsrelasjonen. På den ene side tyder studien på at PP-rådgiverne jobber for symmetri i relasjonen ved å fremstå med verdier som for eksempel åpenhet, og respekt. Særlig er anerkjennelse og bekreftelse fremhevet som viktig av informantene. I og med at både PP-rådgivere og barnehagelærere vektlegger at de opplever høy grad av symmetri tyder det på at PP-rådgiverne lykkes med å skape en symmetrisk relasjon i tråd med vektlegging på relasjon fra anvendt teori om samarbeidsrelasjon (Bordin, 1983, Bjørndal, 2016).

På den andre side, kan det nevnes at metakommunikasjon brukes i liten grad, og funn tyder på at det legges mindre vekt på å være synlig med metoder og kompetanse innen rådgivning. PP-rådgiverne ser ut til å vektlegge personlig kompetanse (Skau, 2017) altså at de legger vekt på å være seg selv mer enn å fremstå synlig med sin rådgivnings-kompetanse. Det kan tenkes at disse to perspektivene skaper et spenningsforhold i slike samarbeidsrelasjoner, mellom på den ene side, å jobbe for symmetri, ved å være seg selv, og dette med å fremstå profesjonelt, eller å benytte seg av profesjonelle verktøy, som for eksempel metakommunikasjon.

KONKLUSJONER OG KOMMENTARER
Formål med studien var å belyse PP-rådgiveres og barnehagelæreres opplevelse av samarbeid rundt barn med spesielle behov. Resultat og drøfting av funn viser at begge har en opplevelse av felles forståelse rundt samarbeidet i tråd med Bordin (1983), og studien kan konkludere med at felles forståelse av målet for begge parter i denne undersøkelsen, er å samarbeide for barnets beste.

Basert på både PP-rådgiverne og barnehagelærernes uttalelse, kan et viktig funn oppsummeres til å gjelde opplevelsen av symmetri, og en drøfting av funnene peker på et spenningsforhold mellom på den ene side å være bevisst verdier som fremmer symmetri i samarbeidsrelasjonen, og på den annen side å fremstå med tydelige rådgivningsmetoder, noe PP-rådgiverne i liten grad oppgir å gjøre.

Tidspress ser ut til å være en utfordring for samarbeidsrelasjonen. Funn tyder på at tidsklemma søkes løst gjennom å organisere tjenestene bedre og annerledes, og i denne studien trekker alle deltagerne frem organisering av ressursteam som positivt. Ressursteam kan langt på vei være en løsning. Et spørsmål som kan reises på bakgrunn av denne studien, kan være om problemet med for lite tid til samarbeid kan løses uten å tilføre økte ressurser. Stortingsmelding 6 (Kunnskapsdepartementet, 2019) vektlegger at PP-tjenesten skal mer ut i barnehagen, altså tettere på, noe som kanskje kan være vanskelig å realisere uten å tilføre ekstra midler til tjenesten.

Noen svakheter og begrensninger ved studien skal nevnes. En begrensning er at foreldrestemmen er fraværende. Foreldrene er en viktig part i samarbeidet rundt barnet, og det ville styrket studien å få frem deres syn på samarbeidet, særlig foreldrenes oppfattelse av mål for samarbeidet. Tveit og Cameron (2018) har intervjuet foreldre i sin studie om tverretatlig samarbeid rundt barn med nedsatt funksjonsevne i barnehagen og viser til kommunikasjonsutfordringer knyttet til ledelse av ansvarsgruppemøter. Et annet perspektiv som kunne gitt studien mer dybde, var å undersøke nærmere, gjerne gjennom fokusgruppeintervju, der det er meningsforskjeller mellom barnehagelærere og PP-rådgivere.

I en kvalitativ undersøkelse som dette, er en begrensning at resultatene ikke er generaliserbare. På tross av at det ikke går an å overføre resultater fra studien til andre kommuner, mener jeg drøftingen av resultatene kan ha overføringsverdi og bidra til refleksjon over samarbeidsforhold også for andre PP-tjenester og barnehager.

På tross av disse begrensninger, kan en implikasjon for praksisfeltet være bruk av resultater og drøfting fra denne studien til refleksjon. En stadig refleksjon kan skape økt bevissthet omkring egen rolle i samarbeid (Skau, 2017). Særlig gjelder dette betydningen av felles forståelse rundt mål for samarbeidet (Bordin, 1983) og bevissthet omkring symmetri-asymmetri, og faktorer som kan fremme en symmetrisk relasjon. På denne måten er det et håp at artikkelen kan bidra til kunnskapsutvikling og økt forståelse av tverrfaglige samarbeidsrelasjoner mellom barnehage og PP-tjenesten.

Litteratur:
Alvesson, M., Sköldberg, K. (2018). Reflexive Methodology. New Vistas for Qualitative Research. (Third Edition) London: Sage.

Andrews, T., Lødding, B., Fylling, I. og Hustad B-C. (2018). Evaluering av etter- og videreutdanning i Pedagogisk- psykologisk tjeneste (SEVU-PPT) (NF-rapport nr 7, 2018) Hentet fra: https://www.udir.no/tall-og-forskning/finn-forskning/rapporter/evaluering-av-etter--og-videreutdanning-i-pp-tjenesten/

Balzersen, R.K. (2008). Å samtale om samtalen. Veiledning og metakommunikasjon. Bergen: Fagbokforlaget.

Barnehageloven (2016). Lov om barnehagen (LOV-2016-06-17-65) fra 17.06.2017) Hentet fra: https://lovdata.no/dokument/LTI/lov/2016-06-17-65

Blossing, U., Roland, P. og Sølvik, R. M (2018). Capturing Sense-Made School Practice. The Activities of the Interviewer. Scandinavian Journal of Educational research. Hentet fra: https://doi.rog/10.1080/00313831.2018.1476404

Bjørndal, C.R.P. (2009). Hvordan forbedre veiledningssamtalen? Ni empirisk funderte anbefalinger. I M. Brekke og K. Søndenå (red.) Veiledningskvalitet. (s.174-196). Oslo: Universitetsforlaget.

Bjørndal, C.R.P. (2016). Konstruktive hjelpesamtaler. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Bordin, E.S. (1983). A working alliance baced model of supervision. Counseling Psychologist, 11(1), 35-42.

Cameron, D.L. et.al (2011). En undersøkelse om PP-tjenestens arbeid med barnehagen. Skriftserien, UiA, nr. 155. Kristiansand: Universitetet i Agder.

Cameron, D.L. og Tveit, A.D. (2013). Profesjonsutøvelse i tverrfaglig samarbeid rundt et barn med spesielle behov i barnehagen. Tidsskriftet FoU i praksis, 7 (1), 9-26.

Cameron, D.L. og Tveit, A.D. (2018). Kommunikasjonsutfordringer i tverretatlig samarbeid om barn med nedsatt funksjonsevne i barnehagen. I H. Omdal & R. Thygesen (red.) Å falle mellom to stoler. Samarbeid til barnets beste i barnehage og skole. Oslo: Universitetsforlaget.

Cameron, D.L. og Tveit, A.D. (2021). PPT`s bidrag i ansvarsgrupper omkring barn med nedsatt funksjonsevne i barnehagen. Psykologi i kommunen, 3. Hentet fra: https://psykisk-kommune.no/fagartikkel/ppts-bidrag-i-ansvarsgrupper-omkring-barn-med-nedsatt-funksjonsevne-i-barnehagen/19.152

Cyvin, M. & Arnesen, A. (2017). Sakkyndighet i et inkluderingsperspektiv. Bedre skole. 2017/1 (29) 63-67.

Davis, H. (1995). Rådgivning til foreldre med kronisk syke og funksjonshemmede barn. Oslo: Ad Notam Gyldendal.

Fasting, R.B. (2018). Tolkningsfellesskap. I Fasting, R.B. (red.) Pedagogisk systemarbeid. Endringsarbeid og organisasjonsutvikling i skolen og i PP-tjenesten. (s. 62-70) Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Hjelmbrekke, H. (2020). Laget rundt barnet. Samarbeid til barnets beste. Oslo: Universitetsforlaget.

Jensen, P. og Ulleberg, I. (2019). Mellom ordene. Kommunikasjon i profesjonell praksis.2.utgave. Oslo: Gyldendal.

Kunnskapsdepartementet. (2015-2016). Tid for lek og læring- bedre innhold i barnehagen. St.meld.nr.19 (2015-2016). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-19-20152016/id2479078/

Kunnskapsdepartementet. (2019-2020). Tett på- tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO. St.meld. nr. 6 (2019-2020). Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-6-20192020/id2677025/

Kvale, S. og Brinkmann, S. (2015). Det kvalitative forskningsintervju. (3.utgave) Oslo: Gyldendal Akademisk.

Lassen, L.M. (2014). Rådgivning. Kunsten å hjelpe og sikre vekstfremmende prosesser. Oslo: Universitetsforlaget.

Melby, K. L. og Bachke, CC. (2021). På jakt etter samarbeidets kjennetegn. I H. Omdal & Thorød, A.B. (Red.), Ulike profesjoner, felles mål: Barn og unge i risiko. (s. 127-141). Oslo: Universitetsforlaget.

Moen, T. (2012). Faglig samarbeid: Teoretisk forankring, forskning og implikasjoner. I T. Moen & A. Tveit (red.), Samhandling mellom PP-rådgivere og lærere. Trondheim, Akademika forlag.

Moen, T., Rismark, M, Samuelsen, A.S. og Sølvberg A. M. (2018). The Norwegian educational psychological service: A systematic review og research from the period 2000-2015. Nordic Studies in Education, 2, 101-112. Hentet fra: https://www.idunn.no/np/2018/02/the_norwegian_educational_psychological_service

Moen, T. (2019). Fra en todelt til en helhetlig fortolkning av PPT`s mandat. I M. Bjerklund, B. Groven og I. Åmot (red.) PPTs systemrettede arbeid i barnehagen. (s. 34-43) Oslo: Universitetsforlaget.

Moen, T., Rismark, M., og Sølvberg, A.M. (2020). Rådgiverrollen i pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT): Hvordan blir den forstått av PP-rådgivere? Psykologi i kommunen, nr2.

Nilssen, V. (2012) Analyse i kvalitative studier. Den skrivende forskeren. Oslo: Universitetsforlaget.

NOU 2009:18 (2009). Rett til læring. Oslo: Kunnskapsdepartementet.

Omdal, H. og Barsøe, L. (2021). Samarbeid om barn med spesielle behov i barnehagen. I H. Omdal & Thorød, A.B. (Red.), Ulike profesjoner, felles mål: Barn og unge i risiko. (s. 67-84). Oslo: Universitetsforlaget.

Rogers, C (1980). A way of Being. Boston: Houghton Mifflin company.
SEVU-PPT Nett (u.å.) Nettbasert læringsressurs for PP-tjenesten, Modul 1: Rådgivning og veiledning. Hentet fra: https://www.sevuppt.no/modul-1-radgivning-og-veiledning/

Skau, G.M. (2017). Gode fagfolk vokser. (5.utgave) Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Tjora, A. (2018). Viten skapt. Kvalitativ analyse og teoriutvikling. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Utdanningsdirektoratet (2016). Kvalitetskriterium i PP-tenesta. Hentet fra https://www.udir.no/kvalitet-og-kompetanse/samarbeid/pp-tjenesten/kvalitetskriterium-i-pp-tenesta/.

Utdanningsdirektoratet (2017). Veilederen Spesialpedagogisk hjelp. Hentet fra: https://www.udir.no/laring-og-trivsel/sarskilte-behov/spesialpedagogisk-hjelp/Spesialpedagogisk-hjelp/

Vågan, A. og Grimen, H. (2008). Profesjoner i maktteoretisk perspektiv. I A. Molander. og L.I. Terum (red.) Profesjonsstudier. (s. 411-428) Oslo: Universitetsforlaget.

Østrem, S. (2021). Å skrive akademisk. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Wenger, E. (2004). Praksisfællesskaber. København: Hans Reitzels Forlag