Abstract
Det er norsk Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) og dansk Pedagogisk Psykologisk Rådgivning (PPR) som danner konteksten for denne studien. Utgangspunktet er intervju med 6 PP-rådgivere, tre i Norge og tre i Danmark, hvor de ble spurt om å reflektere over sitt arbeid i PPT/PPR. I disse intervjuene kom samtlige inn på forhold knyttet til utenfrastyring. Studiens problemstilling er dermed ”Hva innebærer det utenfrastyrte, og hvordan erfarer PP-rådgivere i Norge og Danmark forventninger og krav som ligger i utenfrastyringen?”. Analysen av datamaterialet som resulterte i kategoriene nasjonal utenfrastyring, kommunal utenfrastyring og brukerutenfrastyring, viser både likheter og forskjeller hva angår erfaringer og refleksjoner knyttet til ”nivåene” av utenfrastyring. I diskusjonen berøres flere forhold som inngår i utenfrastyringen og hvordan disse kan påvirke jobben PP-rådgiveren skal gjøre. Samtidig som det argumenteres for økt kunnskap om disse forholdene, ikke minst fordi PPT/PPR ellers kan risikere å havne i en reparativ og/eller en affirmativ tilnærming til pedagogisk-psykologisk rådgivning, advares det mot å se PPT/PPRs utfordringer isolert og uavhengig av konteksten nasjonale og kommunale myndigheter samt brukere representerer.

I nordiske land er de aller fleste offentlige tjenester opprettet og etablerte med den hensikt at de skal bistå og støtte mennesker som har bruk for hjelpen de aktuelle tjenestene kan tilby. Det er i dette tjenestene har sin legitimitet, og slik kan de også beskrives å være ”intet i seg selv” (Szulevicz & Tanggaard, 2015). De blir tvert imot til i møtet med sine ”brukere,” som de må forholde seg til med tanke på adekvat hjelp og støtte. I tillegg til at tjenestene må ta hensyn til brukerne, skal de også forholde seg til krav og forventninger til dem uttrykt i lovverk og andre offentlige styringsdokumeter. Norsk Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT), og dansk Pædagogisk Psykologisk Rådgivning (PPR) er eksempler på offentlige tjenester, og det er disse som danner konteksten for denne studien.

Fra å være en tjeneste som hovedsaklig har arbeidet med utgangspunkt i henvisninger av enkeltbarn og -unge, har nasjonale myndigheter i begge land over lengre tid ønsket å bevege PPT/PPR mot mer systemrettet og konsultativt arbeid. Dette innebærer blant annet at tjenestene skal bistå barnehager og skoler med utvikling av gode og inkluderende leke- og læringsmiljøer hvor det er rom for alle, også de med spesielle behov, og hvor færrest mulig blir segregert og ekskludert fra fellesskapet. Tanken er også at gode leke- og læringsmiljøer vil føre til at færre barn og unge får behov for spesialpedagogisk hjelp og spesialundervisning. Parallelt med systemrettet og konsultativt arbeid forventer myndighetene i begge land at PPT/PPR fortsatt skal foreta individuelle vurderinger og sakkyndige utredninger av barn og unge som er henvist fra barnehager, skoler og/eller foreldre. I Norge snakker man i den forbindelse om PPTs «todelte» (se for eksempel Hustad, Lødding, Fylling & Ulriksen, 2016), eller «doble» mandat (Tveit, Kovac & Cameron, 2012), mens man i Danmark snakker om at PPR «går på to ben,» (Nielsen, 2019).

Selv om PP-rådgivere i både Norge (Idsoe, Hagtvet, Bru, Midthassel & Knardahl, 2008; Moen, Rismark & Sølvberg, 2020) og Danmark (Szulevicz, 2021; Borring, 2021) støtter myndighetenes forventning om mer systemrettet og konsultativt arbeid, og også uttrykker ønske om å jobbe med dette, synes det fortsatt å være slik at de i all hovedsak blir kontaktet dersom det er bekymringer knyttet til enkeltbarn eller enkeltelever (Szulevicz & Moen, 2021). I Norge handler det eksempelvis om barn og unge som blir henvist på grunn av bekymringsfullt atferdsuttrykk og/eller ulike typer lærevansker. I Danmark kan det være skolen som henviser og forventer at PPR kan sikre en annen skoleplassering av et barn. Det kan også være foreldre som ønsker en diagnose på barnet sitt eller det kan være barne- og ungdomspsykiatrien (BUP), som krever tester før eventuelt videre utredning og/eller behandling. Det er faglig utforderende for PP-rådgivere å navigere mellom disse forventningene. Mer konkret er det utfordrende å skulle veilede i både det allmenne og spesielle, eller å bidra med pedagogisk-psykologisk rådgivning i kollektive problemstillinger, og samtidig være ”ekspert” på individuelle utfordringer knyttet til enkeltbarn og enkeltelever (Kureer, 2021).

I 2020 ble 6 PP-rådgivere, tre i Norge og tre i Danmark intervjuet med tanke på å løfte frem opplevelser og erfaringer med deres arbeid i PPT/PPR. Intervjuene var semistrukturerte, og åpnet slik for tema informantene selv var opptatt av. I analysen av datamaterialet kom det blant annet frem at informantene reflekterte mye over tjenestens todelte mandat, opplevelser av krav fra kommunene deres respektive tjenester tilhører, samt hvilken hjelp barnehager og skoler etterspør. Det ble valgt å omtale disse forholdene som tjenestenes utenfrastyring (Szulevicz & Moen, 2021, s. 93). Begrepet utenfrastyring er dermed empiridrevet, og det er denne delen av datamaterialet som danner utgangspunkt for studiens problemstilling:

Hva innebærer det utenfrastyrte, og hvordan erfarer PP-rådgivere i Norge og Danmark forventninger og krav som ligger i utenfrastyringen?

I det pedagogisk-psykologiske forskningsfeltet er det tradisjon for å sammenligne skole- og pedagogisk-psykologiske praksiser på tvers av land (se eksempelvis Jimerson, Oakland & Farrell, 2007; Szulevicz & Moen, 2021). Det tverrnasjonale, komparative blikket kan bidra til å kaste lys over eventuelle forskjeller og likheter i måter å forstå og organisere praksis på, samt bidra til en mer nyansert analyse og forståelse av et fenomen. Med denne undersøkelsen ønsker vi å bidra til ytterligere kunnskapsproduksjon innen denne tradisjonen, og dette er én av begrunnelsene for studien. Mens flere studier har fokusert på PP-rådgiveres perspektiv knyttet til myndighetenes krav om mer systemrettet og konsultativt arbeid (se eksemepelvis Moen, Rismark & Sølvberg, 2020; Szulevicz, 2021), har vi ikke funnet studier som omhandler utenfrastyring som vilkår og ramme for tjenestens arbeid. Vi ønsker å bidra med innsikt i dette, og det er vår andre begrunnelse for studien. I det offentlige rom uttrykker både politikere, skolebyråkrater, lærere og foreldre meninger om og synspunkter på PPT/PPR. PP-rådgiveres egne stemmer kan komme til å forsvinne i myldret av alle andres stemmer. I den sammenheng ser vi det som viktig å løfte frem, belyse og analysere det som i kvalitativ forskning omtales som ”insiders’ perspectives” (Erickson, 1986), det vil si erfaringene og opplevelsene til de som arbeider med pedagogisk-psykoligsk rådgiving i PPT/PPR til daglig. Dette er vår siste begrunnelse for studien.

Metode
Som nevnt innledningsvis, er det empiriske materialet i studien hentet fra intervjuer med tre norske og tre danske PP-rådgivere. I samsvar med retningslinjer i begge land ble studien på forhånd meldt inn og godkjent av henholdsvis Norsk senter for forskningsdata (NSD) samt en forskningsetisk komité ved Aalborg Universitet. Utvalgskriteriet var at informantene skulle være erfarne PP-rådgivere som var villige til å dele opplevelser og refleksjoner over sitt arbeid i PPT/PPR med oss som forskere. De norske informantene ble rekruttert da studiens førsteforfatter underviste på et universitetsbasert kurs for PP-rådgivere. Her ble forskningsprosjektet presentert, og de som var interesserte i å delta, meldte seg. De danske informantene ble rekruttert via henvendelser til tre forskjellige PPR-kontorer, hvor de tre som ble intervjuet meldte seg frivillig. Utvalget kan slik karakteriseres som et tilgjengelighetsutvalg (Thaagaard, 2019), hvor deltakelsen i begge land er basert på tilgjengelighet og frivillig samtykke. Intervjuguiden som var felles for begge land, var tematisert i generelle refleksjoner over arbeidet, refleksjoner over metodiske tilnærminger i et saksforløp, individ- og systemrettet og konsultativt arbeid, samt refleksjoner knyttet til stadig økning i antallet barn og unge med psykiske vansker. Intervjuene ble gjennomført digitalt våren 2020. Samtlige 6 intervjuer er tatt opp på bånd og deretter transkribert. Datamaterialet fra Norge utgjør 84 sider, og datamaterialet fra Danmark utgjør til sammen 96 sider (Times New Roman 12, linjeavstand 1.5).

I gjennomlesningen av datamaterialet fant vi som nevnt over, at refleksjoner og uttalelser om utenfrastyring er et gjennomgående tema i alle intervjuene. Med dette utgangspunkt, bestemte vi at vi først skulle arbeide med hvert vårt datamateriale og markere relevante utsagn. Disse ble i neste omgang analysert med utgangspunkt i konstant komparativ metode (Glaser & Strauss, 1967 /1977), hvilket innebærer at utsagnene ble kodet og sammenlignet med henblikk på å identifisere innholdsmessige likheter og forskjeller. I neste fase presenterte vi våre respektive funn for hverandre. Målet var også her å finne likheter og forskjeller i datamaterialet fra de to landene, samt bli enige om, hva som skulle belyses i denne empiriske studien. I denne fasen ble felles forståelse og meningsdannelse tilstrebet gjennem kritiske og gjennomgående diskusjoner (Rossman & Rallis, 2003). Resultatet av analysen og diskusjonene ble til kategoriene nasjonal utenfrastyring, kommunal utenfrastyring og brukerutenfrastyring.

Resultat
Nasjonal utenfrastyring
Det er en tillitvekkende og overbevisende retorikk som ligger bak den årelange og sterke politiske føringen om at PPT/PPR skal dreie virksomheten i retning mer systemrettet og konsultativt arbeid. Få, om noen, er uenige i betydningen av å utvikle barnehager og skoler med tanke på inkluderende fellesskap og forebygging av problemer og lærevansker. Både kvantitative (eksempelvis Idsoe, Hagtvet, Bru, Midthassel & Knardahl, 2008) og kvalitative (eksempelvis Moen, Rismark & Sølvberg, 2020; Szulevicz & Moen, 2021) studier viser at PP-rådgivere ønsker og er enige i at de skal bidra gjennom konsultativt og systemrettet arbeid. I samsvar med lojaliteten til nasjonale myndigheter, er de norske PP-rådgiverne i denne studien også positive til myndighetenes forventninger om nærhet til brukerne (barnehager og skoler) og større grad av tilgjengelighet. De sier:

Og jeg prøver å gjøre meg veldig tilgjengelig for dem (barnehager og skoler). De venter ikke så lenge på en epost eller en telefon. Det gjør de ikke. Så det er ikke snakk om så mange dager. Så jeg er opptatt av å være tilgjengelig for dem. (…) Selv om vi har et fellesskap på kontoret, vil jeg nok si at mine nærmeste samarbeidspartnere er spesialpedagogene ute på en måte. Jeg er oftere i tettere kontakt med folk ute på skolene.

Sammenliknet med de norske PP-rådgiverne som i denne studien kan oppfattes å være ”systemlojale” også hva angår krav om tilgjengelighet og nærhet, har de danske noen kritiske refleksjoner knyttet til nasjonal utenfrastyring. Disse kommer til syne når de blant annet reflekterer over inklusjonslovgivningen som ble vedtatt i 2012, og hvor det ble bestemt at at 96 % av danske elever skulle inkluderes i den ordinære skolen (Nielsen, 2019). I den sammenheng fikk PP-rådgiverne en sentral rolle med tanke på å sikre at kun 4 % av elevene skulle få segregerte spesialpedagogiske tilbud. Det ble senere lempet på kravet om 96/4, og nå er det ikke lengre et tallfestet krav om hvor mange som skal være i det ordinære eller i spesialklasser og/eller -skoler. En av de danske PP-rådgiverne sier:

Da vi blev ramt af inklusionsdagsordenen for en 8-9 år siden var vores opgave at komme ned på de 96 %. Og vi nåede det eller måske vist 97 %. Men det var vist mest fordi, at de lukkede mange af vores specialtilbud. Nu har vi så haft en lang bevægelse tilbage til start, og nu kan vi se, at inklusionsprocenten er tilbage, hvor den startede før hele det her. Jeg ved ikke, om jeg skal grine eller græde, fordi det er simpelthen så vildt, at vi har gjort alt det her, og så er vi endt, hvor vi startede.

PP-rådgivere har sin virksomhet i barnehager og skoler som også er regulert og utenfrastyrte. Dette har naturlig nok innflytelse på konteksten PP-rådgiverne jobber i. Eksempelvis erfarer en dansk PP-rådgiver hvordan den nåværende danske folkeskolereformen har hatt negativ innflytelse på en del elevers trivsel og mentale helse:

En af PPR’s store udfordringer er, at vi skal løse samfundsproblemer, og at vi skal gøre det fra et skolesystem, som selv er presset. Der er meget fokus på faglig udvikling og dannelse. Eller der er svagt fokus på dannelse, men der er stort fokus på faglæring og konkurrence, og det skal man pludselig løse samtidig med at vi også skal løfte nogle årgange og nogle børn, som er pressede. Når vi ser individuelle problemer med angst og selvskade og det der, så ser vi nogle samfundsmæssige problemer og det skal vi løse indenfor et system hvor der er meget mere fokus på synlig læring og de der ting. Det synes jeg er et kæmpeproblem.

Som vist innledningsvis i denne kategorien, viser studier fra begge land at PP-rådgivere er enige i nasjonale myndigheters ønske om at tjenesten skal bidra med mer systemrettet og konsultativt arbeid i barnehager og skoler. Mens de norske PP-rådgiverne i tillegg uttrykker en ’systemlojalitet’ hva angår myndighetenes krav om nærhet til brukerne og større grad av tilgjengelighet, kommer de danske PP-rådgiverne med noen kritiske refleksjoner over nasjonal utenfrastyring. Som vist over, er disse knyttet til den danske inklusjonslovgivningen samt overordnede rammevilkår for barnehager og skoler, hvor de opplever at systemet i seg selv kan skape og bidra til en negativ effekt på barn og unges liv. Forskjellene mellom de norske og danske PP-rådivernes refleksjoner hva angår nasjonal utenfrastyring er tydelig. Studien har imidlertid få informanter, og vi kan naturlig nok ikke påstå at våre funn representerer en genenerell tendens.

Kommunal utenfrastyring
PPT og PPR er kommunale tjenester. Dette innebærer at også kommunale myndigheter kan komme med føringer til tjenesten. Analysen av datamaterialet viser at PP-rådgiverne fra begge land har kritiske refleksjoner knyttet til erfaringer med kommunal utenfrastyring. Når de norske PP-rådgiverne reflekterer over rammeforhold som tid og menneskelige ressurser sier de for eksempel:

Det er klart vi har alt for lite tid. Vi er alt for få folk. Ja, jeg tror det er snakk om 150-160 saker på venteliste. Vi er rett og slett for få folk. Underbemanna og lite tid og lite folk. Ja. Sånn er det! Vi springer hele tiden etter.

De norske PP-rådgiverne er også kritisk til det de opplever som kommunens noe mangelfulle innsikt i tjenestens arbeid. I den perioden intervjuene ble gjennomført, var det blant annet sterk kommunal styring hva angår overholdelse av tidsfrister og å få ned ventelister. De sier:

Det er jo noe med disse her kommunale føringene også da, i forhold til avvik og denne tremånedersfristen. Jeg skulle ønske at de på et høyere nivå var mer opptatt av andre ting da, at de var modige nok til å ha fokus på viktigere ting enn tremånedersfristen. For det er jo bare den som blir etterspurt. Ja, det er hyppige mål om å komme i null da. Få ned ventelistene. Jeg er ikke helt enig i den måten å tenke på. Det faglige skjønnet skulle vært mer styrende enn tidsfrist og ventelister. Har en opplevelse av at folk (i kommunen) ikke helt skjønner jobben vår.

Ikke minst er de norske PP-rådgiverne kritiske til kommunal utenfrastyring i form av plutselige og uventede pålegg:

Jeg opplever at det at det er stadig nye ting vi skal forholde oss til da. Det er ganske hyppig det der. Ja, at ting skal gjøres litt annerledes. Og som bestemmes over oss. Ja, (plutselig) så var det store stuntet at to fra hver bydel skulle ut og jobbe i byomfattende team. Men da forsvinner to fra arbeidsstokken vår, og hva skjer med oss som er igjen da? Vi må ta over deres oppgaver, ikke sant. (…) Det er ikke nødvendigvis så gjennomtenkt bestandig. Det er nok godt ment, men kanskje ikke så gjennomtenkt.

På tilsvarende måte er de danske PP-rådgiverne kritiske til hvordan skiftende kommunale organiseringer og standarder påvirker deres arbeid. I sitatet under fremheves hvordan de ofte må forholde seg til nye parametre, vilkår og bestemmelser, og at dette kan føre til dilemma- og motsetningsfylte situasjoner, hvor PP-rådgiveren kan oppleve å skulle balansere hensynet til en kommunal bestemmelse vs hensynet til et konkret barns behov:

Men så kommer der nye parametre, så er der det her med, hvor meget skal vi være kommunens mand, som skal spare penge, og hvor meget skal vi holde fast i vores faglighed om, hvad børn har brug for.

De danske PP-rådgiverne erfarer også at den lokale kommunalforvaltningen i stadig sterkere grad kommer med mål- og dokumentasjonskrav til PP-kontorene:

I vores kommune har der været rigtig meget fokus på målbarhed. Og derigennem har der også været en del fokus på, at vi tidligt skal opspore noget og have data og viden om det, så vi også efterfølgende kan måle på det. Dette kan godt placere et øget pres på os om netop at få testresultater eller andet fra os, som man kan bruge som den viden man har fået tidligt, men som man senere skal kunne evaluere på, eller et ønske om at lave en ny kognitiv test efter så eller så lang tid, for det vil egentlig passe med den måde man arbejder i skolemæssig sammenhæng på.

PPT/PPR er kommunale tjenester, og den enkelte kommune vil og skal naturlig nok ha innflytelse på tjenestenes virksomhet. PP-rådgiverne i vårt datamateriale er imidlertid kritiske til den kommunale utenfrastyringen, hvor de peker på forhold som underbemanning, lange ventelister med tilhørende krav fra kommunen om at de skal ned, fokus på rapporteringer og dokumentasjon, begrenset innsikt i tjenestens arbeids- og fagområde, samt noen ganger nye og uventede oppgaver. Det er ingen funn i datamaterialet hvor informantene uttrykker å ha fått faglig støtte fra kommunalt hold. Selv om kritikken til den kommunale utenfrastyringen er gjennomgående fra PP-rådgiverne i begge land, kan funnet naturlig nok ikke generaliseres. Resultatene i denne kategorien kunne kanskje blitt mer nyansert dersom de eventuelt hadde blitt spurt om å reflektere over eventuell støtte fra kommunalt hold.

Brukerutenfrastyring
I Norge har det siden 2000 vært kontinuerlige etter- og videreutdanninger av PP-rådgivere med tanke på implementering av mer systemrettet arbeid i tjenesten (Moen, Rismark, Samuelsen & Sølvberg, 2018). Til tross for positiv velvilje fra PPT, har mer systemrettet arbeid vært utfordrende (Hustad et al., 2016). Én av utfordringene med å få det til er knyttet til tid og menneskelige ressurser. En annen, og minst like viktig grunn, er at tjenestens brukere det vil si barnehager, skoler og foreldre fortsatt i all hovedsak søker støtte og hjelp til enkeltbarn og enkeltelever. En av de norske PP-rådgiverne sier:

Og jeg er helt enig i at systemrettet arbeid er viktig, jeg. Men problemet er jo at vi er helt avhengig av å bli invitert inn, vi, for å kunne være med på dette her. Vi kan ikke gå inn i skolen hvis skolen ikke ønsker det, ikke sant? (…) Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har kommet med forslag til skolene – men da kan vi jobbe med systemet. Og så bare forsvinner initiativet mitt. Skal jeg bidra til systemrettet arbeid, er jeg helt avhengig av at skolen inviterer og henter det ned, ikke sant? Men det er jo sånn at de aller fleste henvisningene er på enkeltbarn.

Selv om den norske PP-rådgiveren beklager at vedkommende i liten grad blir invitert til å bidra med systemrettet arbeid, uttrykkes det fra de norske også tilfredshet med å kunne bistå barnehager og skoler i forhold til enkeltbarn og enkeltelever:

Det er meningsfullt. Ja, så er det det å tørre å være lojal mot barnet da. Dette her å tørre å være – at lojaliteten vår ligger til barnet. For det krever jo noe av oss. At vi holder barna først.

På samme måte som i Norge, erfarer de danske PP-rådgiverne at barnehager og skoler oftest henvender seg når det er bekymring i forhold til enkeltbarn. En av de danske PP-rådgiverne prøver å se det fra skolens perspektiv når vedkommende sier at «Det kræver oftest mere af lærerne, når vi skal arbejde konsultativt. Og det oplever jeg ikke altid, at der er helt nok overskud til hos dem.”

I de senere år har det vært stadig økende oppmerksomhet mot barn og unges psykiske helse i både Norge og Danmark. I dansk PPR udgør psykologer den største faggruppe, hvor de i alt udgør 45 % (Engsig, 2020) og for å forebygge psykiske problemer blandt barn og unge, er det nå mulig for PP-kontorer i Danmark å søke om midler med tanke på å tilby mindre terapeutiske behandlingsforløp. Etterspørselen etter dette kommer hovedsaklig fra barnehager, skoler og foreldre. På den ene siden kan det oppleves meningsfult for PP-rådgivere å adressere psykiske problemer med terapeutiske behandlingsforløp. På den andre siden representerer dette en ytterligere brukerutenfrastyring av PPR, da det nå forventes, at PPR også skal bidra med individuell terapeutisk behandling av barn og unge. En av de danske PP-rådgiverne uttrykker skepsis i forhold til bevegelsen mot mer terapi:

For mig at se risikerer det at blive en intrapsykisk symptomorienteret tilgang. Det er selvfølgelig rigtig vigtigt, at der bliver gjort noget ved børns mistrivsel, men vi kunne jo være dem der var med inde at se på, hvordan det hænger sammen nede i 7 a, eller hvordan det nu var at man på den her skole og på de her årgange har kammeratskab, og hvad det er for nogle ting der er på spil. Jeg synes, at vi er meget bedre til at gå på tværs, så vi behøver ikke holde os så meget i nogle enkelte arenaer eller isolere børnene for meget og give dem individuel behandling.

Empirien over viser at PPT/PPR er utsatt for en sterk brukerutenfrastyring. Mens de norske PP-rådgiverne forholder seg til det barnehager og skoler ønsker, og også uttrykker at lojaliteten ligger hos barnet, uttrykker en av de danske PP-rådgiverne skepsis knyttet til individuell behandling av barn. Bevegelsen i retning mer terapeutiske behandlingsforløp i dansk PPR illustrerer noen interessante motsetninger. På den ene side er det både politisk og intern faglig velvilje i PPR i forhold til å kunne hjelpe en stigende andel barn og unge med psykiske problemer. På den andre siden er det, som vist i empirien over, en bekymring for at PPR beveger seg i en for individ- og symptomorienteret retning, hvilket kan komme til å stå i kontrast til myndighetenes ønske om mer konsultativt og systemrettet arbeid. Selv om eksemplet med terapeutisk behandling er spesifikt knyttet til danske forhold, er utfordringene det representerer, individ vs system, felles og aktuelle for begge land. Funnet, stor grad av brukerutenfrastyring, samsvarer med og bekrefter tidligere forskning (eksempelvis Moen et al., 2018), og kan slik karakteriseres som troverdig og gyldig (Thagaard, 2019).

Oppsummering og avsluttende diskusjon
Et gjennomgående mønster i intervjuer med seks PP-rådgivere fra Norge og Danmark var at samtlige reflekterte over tjenestenes utenfrastyring. Dette dannet utgangspunkt for problemstillingen Hva innebærer det utenfrastyrte, og hvordan erfarer PP-rådgivere i Norge og Danmark forventninger og krav som ligger i utenfrastyringen? I analysen fant vi at utenfrastyringen kunne kategoriseres i nasjonal utenfrastyring, kommunal utenfrastyring og brukerutenfrastyring. Erfaringene med utenfrastyringen viser både likheter og forskjeller. Likhetene er at både de norske og danske PP-rådgiverne opplever utenfrastyring fra samtlige tre ”nivåer,” at de er spesielt kritiske til den kommunale utenfrastyringen med blant annet fokus på ventelister og dokumentasjoner, og at de erfarer at brukerne i all hovedsak etterspør rådgivning knyttet til enkeltbarn. Den mest markante forskjellen er at de danske PP-rådgiverne har mer kritiske refleksjoner. Disse er ikke bare knyttet til kommunal utenfrastyring, men også den nasjonale, med særlig fokus på inklusjonslovgivningen og at systemet i seg selv noen ganger kan bidra til barn og unges problemer. Selv om danske PP-rådgivere er positive hva angår å hjelpe barn og unge med psykiske problemer, viser empirien fra denne studien at de samtidig kan være kritiske til brukerutenfrastyringen med etterspørsel etter terapeutiske behandlingsforløp. Innvendingen som én av studiens informanter kommer med, er at dette kan bidra til en mer individorientert tjenesete, hvilket kan komme til å stå i motsetning til myndighetenes ønske om systemrettet og konsultativt rådgivning. Til sammenlikning berøres ikke disse forholdene av de norske PP-rådgiverne. De synes tvert imot å være ”systemlojale” hva angår krav fra nasjonale myndigheter. Når det gjelder brukerutenfrastyringen, beklager de at skoler ikke etterspør mer systemrettet hjelp og rådgivning, men uttrykker samtidig at lojaliteten ligger hos barnet. I datamaterialet som denne studien bygger på, reflekterer de ikke over om dette eventuelt kan bidra til å opprettholde en individorientert tjeneste.

Som nevnt innledningsvis er PPT/PPR en offentlig tjeneste. Som sådan er utenfrastyring «state the obvious.» Med utgangspunkt i funn fra denne studien vil vi imidlertid argumentere for betydningen av å være bevisst og oppmerksom på utenfrastyringen, enten den kommer fra nasjonale myndigheter, kommunale myndigheter eller brukerne som PPT/PPR skal betjene. I det følgende vil vi diskutere to reaksjonsformer, som PPT/PPR risikerer å havne i dersom det ikke er en oppmerksomhet mot hvordan utenfrastyringen av PPT/PPR forvaltes. Den første reaksjonsformen omtales som den reparative tilnærmingen, og den andre som den affirmative tilnærmingen.

Mens antallet norske grunnskoleelever med rett til spesialpedagogisk undervisning har vært stabilt på 7,7 % i flere år, ser man i Danmark at tallet er stadig økende (Egelund & Dyssegaard, 2019). Det kan være nærliggende å knytte økningen til barn med psykiske problemer, noe som kan lede til mer inngripende og reparative tiltak rettet mot barnas utfordringer. Den reparative tilnærmingen kan kobles til det som i faglitteraturen omtales som tjenestens tradisjonelle, individrettede arbeid (Moen, 2019), hvor PP-rådgivere arbeider med utgangspunkt i enkeltbarn. De fleste henvisninger til PPT/PPR er med bakgrunn i bekymringer for enkeltbarn og unge, og slik kan det synes som at brukerne er tilbøyelige til å ønske at PP-rådgiveren ”fikser” problemer på individnivå heller enn at det jobbes mer systemrettet og konsultativt. Det er imidlertid ikke bare brukerutenfrastyringen som bidrar til en mulig reparativ tilnærming. Som vist i empirien fra de norske PP-rådgiverne, opplever de at den kommunale utenfrastyringen har mye fokus på PPTs ventelister. Tilsvarende finner vi i Danmark hvor media våren 2021 kom med massiv kritikk av PPR for at være for ineffektive og for å ha uakseptable ventelister på opp til 16-18 måneder i noen kommuner. I den forbindelse gikk den danske legeforening ut og foreslo at det burde være en ”behandlingsgaranti” som skal sikre at det høyst skal gå 30 dager fra henvisning før barnet får hjelp. Selv om lang ventetid er uheldig, er det viktig å være klar over at kravet om hurtigere hjelp og nedskalering av ventelister raskt kan føre til et individorientert og reparativt fokus. Den reparative tilnærmingen kan med andre ord komme til å overskygge det kontekstfokuserte, pedagogiske og systemrettede (Szulevicz & Tanggaard, 2014; Gibbs, 2018). Kunnskap om forholdene som berøres her er av vesentlig betydning, ikke bare for det enkelte lokale PP-kontor, men også for nasjonale og kommunale myndigheter som legger føringer for PPT/PPRs virksomhet.

I henhold til mandatet, er PPT sakkyndig hva angår utredninger og vurdering knyttet til spesialpedagogisk hjelp i barnehagealder og spesialundervisning i skolen. Implisitt i dette arbeidet skal PP-rådgiveren som har saken, ha et kritisk utenfrablikk på barnets eller ungdommens opplæringstilbud (Samuelsen & Bargel, 2018).Tilsvarende gjelder for dansk PPR. I den danske PPR-veiledning fremgår det at ”PPR har bl.a. en forpligtelse til at være et internt kritisk rådgivningssystem i folkeskolen i forhold til undervisning og hensyntagen til elever med særlige behov” (Undervisningsministeriet, 2000, s. 6, vår utheving). Hvis PPT/PPR i for høy grad blir brukerutenfrastyrt vil det være en risiko for at tjenesten i tilstrekkelig grad ikke fungerer som en internt kritisk rådgivning. PPT/PPR kan i stedet komme til å fungere affirmativt eller bekreftende i forhold til krav og ønsker fra brukerne. De finske pedagogiske forskerne Uljens og Ulimaki (2017) har argumentert for behovet for en ikke-affirmativ tilnærming til pedagogiske problemer. Hvis man i en pedagogisk sammenheng agerer for affirmativt, er det en risiko for at en gitt realitet (at det eksempelvis skal inkluderes flere elever i den ordinære undervisningen) aksepteres ukritisk, og at denne realiteten ikke forbindes med sentrale spørsmål knyttet til den pedagogiske praksisen (eksempelvis om pedagogiske forutsetninger er til stede for at inkludering kan realiseres). En ikke-affirmativ tilnærming vil i stedet spørre kritisk-refleksivt om forutsetningene reelt sett er til stede for inkludering (Szulevicz, 2020).

Hvis vi fortsatt holder oss i Danmark, hvor PPR nå kan tilby lettere behandling av barn og unge med psykiske problemer, kan PPR på den ene siden imøtekomme og affirmere dette behovet. Samtidig som det er positivt for de det gjelder, kan det omvendt også være behov for en ikke-affirmativ tilgang til ønsker om terapeutisk behandling. I mange tilfeller kan klinisk psykologiske løsninger risikere å bli individuelle symptombehandlinger på større systemiske problemstillinger. Klinisk psykologiske løsninger kan slik potensielt ende med å affirmere strukturelle og pedagogiske betingelser som må antas å spille en betydelig rolle hva angår barn og unges problemer. Tilsvarende kan det føyes til at PPR/PPT naturlig nok skal gjøre sitt beste for å få ned ventelistene. Samtidig er det viktig å forholde seg til hvordan og med hvilke innsatser ventelistene nedskaleres. Quick-fix-løsninger er ikke nødvendigvis optimale, og hvis PPT/PPR skal unngå å reprodusere/forsterke noen av forholdene barn og unge lever i, kan det være viktig med tid og grundige faglige overveielser fremfor individuell symptombehandling.

Med utgangspunkt i diskusjonen over, kan være lett å tenke at utfordringer knyttet til utefrastyring hovedsaklig angår PPT/PPR og den enkelte PP-rådgiver. Vi vil poengtere at slik er det ikke. Utfordringene utenfrastyringen representerer skal ikke ”privatiseres” i den forstand at det lokale PP-kontor selv må navigere og finne ut hvordan de skal løse og forholde seg til problemer. Det er i den forbindelse viktig å huske at PPT/PPR inngår i en større kontekst og sammenheng. Med utgangspunkt i denne studien vil vi derfor argumentere for ytterligere forskning på PPT/PPR i en større kontekst. Et annet tema til videre forskning er forskjeller mellom de norske og de danske PP-rådgiverne. Selv om intervjuguiden var felles for de to landene, kan det være at selve gjennomføringen av intervjuene åpnet for mer kritiske refleksjoner blant de danske PP-rådgiverne. Samtidig har også tidligere studier pekt på norske PP-rådgiveres ”positivitet,” spesielt hva angår myndighetenes forventning og krav om mer systemrettet arbeid (Moen, Rismark & Sølvberg, 2020). Skyldes forskjellene at det er en ulik faglig sammensetning i tjenestene, hvor psykologer utgjør den største faggruppen i PPR, mens det er markant færre psykologer i PPT? Skyldes forskjellene at PP-rådgivernes betingelser er ulike, eller handler det om kulturelle forhold i den forstand at det er mer aksept for kritiske refleksjoner i dansk PPR enn det er i norsk PPT? Vi håper at mer komparativ forskning kan bidra til å avdekke disse spørsmålene. Selv om funnene i denne studien ikke kan generaliseres, kan de allikevel ha overføringsverdi (Thagaardd, 2019) i den forstand at både PP-rådgivere, forskere og andre som er opptatt av PPT/PPR kan kjenne seg igjen i beskrivelsene og analysene.

Litteratur
Borring, C.G. (2021). Bevægelser mod praksisnære samarbejdsformer – historiske og aktuelle individualiseringsproblematikker i skolepsykologien. Pædagogisk psykologisk tidsskrift (2), 71-83.

Børne- og undervisningsministeriet (2020). Faglige anbefalinger vedr. udvikling og implementering af lettere behandlingstilbud i PPR.

Egelund, N. & Dyssegaard, CB (2019) Forty Years After Warnock: Special Needs Education and the Inclusion Process in Denmark. Conceptual and Practical Challenges. Front. Educ. 4:54. doi: 10.3389/feduc.2019.00054

Engsig, T. T. (2020). Undersøgelse af kommunernes pædagogisk psykologiske rådgivning (PPR). In Undersøgelse af kommunernes pædagogisk-psykologiske rådgivning (PPR).

Erickson, F. (1986). Qualitative Methods i Research on Teaching. In M. C. Wittrock (red.), Handbook of Research on Teaching, s. 119-161. New York: Mac Millan Publishing Company.

Glaser, B. G. & Strauss, A. L. (1967/1999). The discovery of grounded theory. Strategies for qualitative research. New York: Aldine de Gruyter.

Hustad, B.C., Lødding, B. Fylling, I. & Ulriksen, R. (2016). Systemorientering gjennom kompetanseutvikling. Første delrapport fra evalueringen av Strategi for etter-og videreutdanning i PP-tjenesten. Rapport 24. Oslo/Bodø: NIFU Nordlandsforskning.

Idsoe T, K. A. Hagtvet, E. Bru, U.V. Midthassel, S. Knardahl (2008). Antecedents and outcomes of intervention program participation and task priority change among school psychology counsellors: A latent variable growth framework. Journal of School Psychology, 46, 23-52. DOI: http://dx.doi.org/10.1016/j.jsp.2007.01.001

Jimerson, S. R., Oakland, T. D., & Farrell, P. T. (Red.). (2007). The handbook of international school psychology. London: Sage.

Gibbs, S. (2018). The immorality of education: A position paper for educational psychologists. Educational & Child Psychology, 35 (3), 86-96.

Kureer, A. (2021). PPRs rolle, selvforståelse og relevans i arbejdet med at skabe deltagelsesmuligheder for alle børn. Pædagogisk psykologisk tidsskrift (2), 52-70.

Moen, T. (2019). Fra en todelt til en helhetlig fortolkning av PPTs mandat. I Groven, B., Åmot, I. & Bjerklund, M. (red.) Systemrettet arbeid i barnehage, (s.34-44) Oslo: Universitetsforlaget.

Moen, T., Rismark, M & Sølvberg, A. (2020). Rådgiverrollen i pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT): Hvordan blir den forstått av PP-rådgivere? Psykologi i kommunen (2)

Moen, T., Rismark, M. Samuelsen, A. S., & Sølvberg, A. M. (2018). The Norwegian educational psychological service: A systematic review of research from the period 2000-2015. Nordic Studies in Education, 2, 101-112. DOI:

Nielsen, B. (2019). PPR-Håndbogen. København: Dansk Psykologisk Forlag.

Rossman, G. B. & Rallis, S. F. (2003). Learning in the Field: An Introduction to Qualitative Research. Sage, Thousand Oaks, CA.

Samuelsen, A.S. & Bargel, H.L. (2018). Individet i et systemperspektiv, sakkyndighetsarbeid i PPT. Psykologi i kommunen 53 (2), 19-26.

Szulevicz, T. (2021) The normativity of educational psychology practice, Nordic Psychology, 73:3, 253-267, DOI: 10.1080/19012276.2021.1929420Szulevicz, T. (2020). En ikke-affirmativ pædagogisk psykologi. Nordiske Udkast, 47(1), 71-85.

Szulevicz, T. & Moen, T. (2021). Mellem individ og system – et kvalitativt studie af rådgiverrollen i dansk og norsk PPR/PPT. Pædagogisk psykologisk tidsskrift (2) 84-95.

Szulevicz, T. (2020). En ikke-affirmativ pædagogisk psykologi. Nordiske Udkast, 47(1), 71-85.

Szulevicz, T. & Tanggaard, L. (2015). Pædagogisk-psykologisk praksis – mellem psykometri, konsultation og inklusion. København: Hans Reitzels Forlag.

Szulevicz, T. & Tanggaard, L. (2014). Inclusion and budget cuts – The contours of educational psychology in the marketplace. Nordic Psychology, 36-52.

Thagaard, T. (2019). Systematikk og innlevelse : En innføring i kvalitative metoder (5. utg.). Bergen: Fagbokforlaget

Tveit, A.D., Kovac, V.B. & Cameron, D. L. (2012). «Ja takk, begge deler» PPTs individ- og systemrettede arbeid i barnehagen. Spesialpedagogikk. (4) 43-56.

Uljens, M. & Ylimaki, R.M. (2017). Non-affirmative Theory of Education as a Foundation for Curriculum Studies, Didaktik and Educational Leadership. https://doi.org/10.1007/978-3-319-58650-2_1

Undervisningsministeriet (2000). Vejledning om PPR. Pædagogisk-psykologisk rådgivning.Utdanningsdirektoratet (2016). Strategi for etter- og videreutdanning av tilsette i pp-tenesta. Lastet ned fra https://www.udir.no/kvalitet-og-kompetanse/etter-og-videreutdanning/pp-tjenesten/strategi-for-etter--og-videreutdanning-i-ppt/