Den mest alminnelige behandlingsformen for psykiske lidelser er samtalen. Når tausheten setter en stopper for samtalen, hva gjør vi da? Dette er et stort og viktig spørsmål for alle som jobber med mennesker.

Møt Karstein:
Karstein var 45 år gammel da han søkte terapirommet. Da hadde han vært deprimert fra tidlige tenår. Karstein fortalte at han vokste opp med voksne som hadde mer enn nok med seg selv og hverandre. I barndomshjemmet kranglet de voksne støtt og stadig, og til tider ble det også mye alkohol og kranglingen enda verre. Barna ble overlatt til seg selv, og som eldst i søskenflokken tok Karstein ansvar for de yngre. Karstein fortalte at han reagerte på hjemmemiljøet med å trekke seg inn i seg selv. Han ble taus.

Taushet var hans strategi i møte med – for et barn – en uhåndterlig omverden. Dette ble et mønster som fortsatte videre i livet. Det skjedde også da moren tok sitt eget liv da Karstein var 19 år gammel. Han reagerte med tilbaketrekking og taushet. «Det var aldri noen der da jeg trengte det», var Karsteins forklaring.

Karstein kunne fortelle at han ble deprimert allerede tidlig i tenårene, og som foreldrene utviklet han en trang til å døyve indre smerte ved trøstedrikking. Kombinasjonen taushet og alkohol i møte med utfordringer, var ingen god kombinasjon og voksenlivet floket seg etter hvert til.

Han fikk ingen barn, men hadde en rekke brutte samlivsforhold bak seg og var lite stabil i jobb. I terapirommet fikk Karstein støtte i en prosess for å bytte ut sitt taushetsmønster med mer åpenhet. Noe av løsningen for Karstein ble å søke mennesker som tålte hans sårbarhet fra oppvekstårene og som ga ham støtte i prosessen for å lære å stole på mennesker, slik at han kunne åpne hjertet sitt mer i møte med andre. Slike mennesker er sjelden stamgjester på pub, og han valgte å søke ekte vennskap andre steder. Karstein lærte gjennom mottoet: Det som såres i relasjoner heles i relasjoner. Første skritt i endringsprosessen handlet om å hele relasjonen til seg selv.

I terapirommet møtte Karstein eventyret Den tause prinsen med vantro; Skal vi snakke om eventyr, sa han. Etter at han hadde hørt eventyret, tenkt over det og skrevet ned tanker rundt det, sa han; - Jeg tror du er min prinsesse, som skal fri meg fra tausheten. – Og slik ble det!

Både barn og voksne kan få et tungsinn over seg, som gjør at de trekker seg unna andre og blir tause. Å møte taushet er utfordrende i vårt samfunn som bygges på samtalen, med dialogen nærmest som sakralt stempel. Vi vil i denne teksten belyse taushet med utgangspunkt i eventyret Den tause prinsen. Det er et eventyr som kommer fra orienten, og som har gått fra munn til munn og fra landsby til landsby. Så vidt vi vet er det ikke nedskrevet.

Kort fortalt handler eventyret om en prins som tungsinnet har falt over. Vi vil innledningsvis si at tungsinn er et gammelmodig ord for depresjon. Prinsen trekker seg tilbake i senga si og drar dyna godt over hodet. Kongen og dronningen blir fortvilte og lover stor dusør til den som får prinsen til å snakke. Lykkes de ikke, må de bøte med livet ved soloppgang. Mange prøver lykken, men verken humor, spørsmål, trusler eller bønn hjelper.

Så kommer ei jente og vil prøve lykken. Ved solnedgang setter hun seg stille på en stol. Ved siden av henne sitter en vakt. Hele natten går og de sitter der tause. Når det er antydning til morgenrødme på himmelen, spør jenta om vakten vil fortelle henne en historie, som den siste før hun dør. Han rister på hodet og sier at han ikke kan fortelle, for han er vakt. Så sier jenta at da får hun fortelle selv. Og så forteller hun om et etisk dilemma. Hun ber vakta si hva som er det riktige valget i dilemmaet, men han nekter- han er vakt! Jenta sier at da må hun dø uten å få svar på fortellingen. Da hører de fra under dyna; - Men jeg vet svaret! Og så forteller prinsen sin fortolkning av historien, uten å komme frem fra dynen.



Visdom i eventyr
I Norge har eventyr hatt en stor plass i barnelitteraturen frem til digitaliseringen virkelig slo til. Da fikk eventyrfortelling en mindre plass i barns liv. Vi som har levd en stund har derimot et forhold til mange eventyr. Eventyrsjangeren er basert på muntlig overlevering og den har en form som er gjenkjennbar. Det gjør den enkel å huske. I eventyrene er det spenning, men også en kontrakt om at det som regel skal gå bra til slutt. Eventyr har også mer skjulte budskap; - Selv om livet byr på vanskeligheter, er det til å tåle. På den måten uttrykker eventyr ulike psykologiske prosesser og gjenspeiler utviklingsmuligheter i et menneskeliv.

I artikkelen Eventyrpsykologi (2018) viser psykolog Kjell Totland til Brudal (1993), når han skriver at vi fasineres lett av eventyr, fordi vi umiddelbart fornemmer de potensielle mulighetene for vekst som de representerer. Vi tenker derfor at moralen i eventyr er at alle går gjennom prøvelser i livet, men at de fleste kommer ut på andre siden som helere mennesker. Gjennom eventyret kan temaer som er vanskelige å snakke direkte om, komme frem mer indirekte. I disse eventyrene indentifiserer vi oss gjerne med en av karakterene, og kan derav lære oss alternative måter å se på hendelser - og ikke minst finne løsninger på problemer.


Når dialogen bryter sammen

I eventyret Den tause prinsen har dialogen brutt sammen. Det er for mange det verste som kan skje. Vi håndterer, og tåler dårlig å bli møtt med taushet. Prinsen velger bevisst å la være å meddele seg til omverdenen. Han trekker dyna over hodet og snur seg bort fra verden. Samme mønster kunne observeres hos Karstein. Omgivelsene oppfattet ham som «Karstein den tause». - Han som aldri sa noe og ikke ville meddele seg til noen.


Ethvert forsøk på å få prinsen i eventyret i tale mislykkes. Han valgte taushet bevisst og var stum av egen vilje. Han kunne snakke, men valgte å la være. Prinsen har tatt et standpunkt ved å velge seg vekk fra samtalen. Forut for tausheten til prinsen har det skjedd noe, men eventyret fokuserer ikke på hva tausheten handler om.

Når det gjelder Karstein vet vi mer. Vi vet at han hadde utfordringer både som barn, ungdom og voksen. Fra besteforeldrene fikk Karstein høre at han som liten var en livlig og blid. Han var mye på gården sammen med mormor og morfar og alle feriene tilbrakte han der. Det var hans fristed. Det at hans bestefar ble syk og døde, var en stor sorg for Karstein. Da bestemoren også døde få år etter, ble sorgen dobbelt tung å bære. Han fortalte at det var da det også raknet fullstendig for foreldrene, fordi også de hadde nytt godt av besteforeldrenes støtte både økonomisk og praktisk. Da var Karstein 11 år. Besteforeldrene hadde vært gode modeller for Karstein og lærte ham hvordan barn skal tas vare på. Bestefaren viste Karstein hva kjærlig omsorg handler om. Det at Karstein kunne ta frem og «pusse støv av» besteforeldrenes kunnskaper og verdier i terapirommet, ble en stor ressurs for ham. Han hadde erfaringer å bygge på. Besteforeldrenes – og særlig bestefarens – måte å møte ham på med inntoning og ubetinget kjærlighet, ble etter hvert også et ideal for Karstein i møte med mennesker som betydde noe for ham.



Ubevisste komplekser

For Karstein ble eventyret om Den tause prinsen en metafor for egen taushet. Eventyret ga ham assosiasjoner til hva hans tilbaketrekking og taushet kunne handle om. Den sveitsiske legen og psykologen Carl Gustav Jung (1966), har inspirert mange til å få øye på eventyrenes terapeutiske kraft. I tråd med Jungs terminologi, kan vi si at Karsteins taushet handlet om komplekser fra oppveksten. Jung (1992b) definerte kompleks som et sterkt emosjonelt betont mentalt bilde av en bestemt psykisk situasjon. Bildet er bare i liten grad del av bevisstheten. Det betyr at innholdet i komplekser i stor grad er ubevisste. Jung sammenligner det bevisste med å se verden gjennom en sprekk, fordi vi ser bare et lite utsnitt av helheten. Mesteparten – det ubevisste - ligger i et mørke som vi ikke uten videre kan oppfatte (Jung, 1992a). Et av unntakene er via drømmene våre eller – som i Karsteins tilfelle – via terapirommet med eventyret Den tause prinsen som symbol og metafor.

Jung delte det ubevisste sjelslivet inn i to: 1) Det personlig ubevisste og 2) det kollektivt ubevisste. Førstnevnte har personlig opprinnelse. Karsteins komplekser fra sår gjennom oppveksten som «glemt og fortrengt innhold», er eksempler på dette. Dette ble del av Karsteins bevissthet via terapirommet. Eventyret Den tause prinsen påminnet ham om hans egen taushet, og fikk ham til å undersøke hva den handlet om. Det ble en bevisstgjørende reise for Karstein, der mange ting falt på plass. Ved å bevisstgjøre negative mønstre fra barndommen, kunne han arbeide for å justere og bryte disse på en bevisst måte. Ifølge Jung (1966) har det kollektive ubeviste ikke personlig innhold, men består av medfødte og fellesmenneskelige instinkter og mentale disposisjoner. Jung mente at mye av innholdet i det kollektivt ubevisste gjenspeiles i eventyrene. Totland (2018) gir eksempler på dette når han viser til Bruvik (1993) og skriver at eventyr oppstår i enhver kultur med utgangspunkt i kulturens særpreg i forhold til kollektiv sorg, frykt, lengsler og forhåpninger.

Eventyret Den tause prinsen, fikk Karstein til å se nærmere på ubevisste komplekser fra egen oppvekst, som dermed ble bevisstgjort. Han kunne se mønstre fra barndommen som hadde fulgt ham videre i voksenlivet. Bevisstheten rundt disse gjorde det mulig å få til en endring. For å sette ord på ulike sider ved livet, trenger mennesker ifølge Totland (2018), slike symboler som eventyrene representerer. Aktuelle symboler kan ifølge Totland være knyttet til behov for frigjøring, utvikling, det å leve og bli sett, oppleve kjærlighet, kampen mellom det gode og onde i seg selv og utenfor seg selv (Ibid). Symbolverdien for Karstein i eventyret Den tause prinsen, var først og fremst at begge valgte taushet og tilbaketrekking fra omverden. Undring over hva prinsens taushet handlet om, satte Karstein på sporet til kilden til sin egen. Symbolikken mellom jenta i eventyret som bidro til å frigjøre Den tause prinsen fra sin taushet og terapeutens rolle, ble også etter hvert åpenbar for Karstein.

Ifølge Totland (2018) forutsetter ikke nytteverdien av symbolikken i eventyr, at de tolkes «rett». Det verdifulle for hver enkelt er det man selv legger i det.



Tausheten
Av erfaring vet vi at det er vanskelig å føre en samtale med noen som er stille. Det er lite reaksjoner å få, og i eventyret har Den tause prinsen vendt seg mot veggen i senga, og dratt dyna over hodet. Det er heller ikke kroppsspråk å observere, som kan gi foreldrene en pekepinn på hva som er galt. Det er når dialogen bryter sammen at uhensiktsmessige mønstre dannes. Karstein er et eksempel på det, og valgte tausheten fordi som han sa; – «Det var ingen der når han trengte det». Utsagnet var relatert til erfaringer fra barndommen, men taushetsmønsteret fortsatte videre, fordi det var det han kunne. Dette mønsteret klarte han å bryte i terapirommet og deretter i relasjon til andre. Han lykkes etter hvert å finne «sin flokk», som Fugelli kalte det (Fugelli, 2015). Ikke en stor omgangskrets, men det ble en liten menneskeflokk som bidro til at Karstein ble sett og møtt som den fine personen han egentlig var og ønsket å være. Ved å gradvis oppleve seg trygg nok, klarte han å åpne hjertet sitt og vise hvem han var. Vår erfaring er at når et menneske kommer i en slik positiv utviklingsprosess, er det frigjørende. Personen blir stadig mer bevisst og kan omfavne sin egen personlige historie på en ny måte. Av og til kan vi også oppleve at personen kan forsone seg med de vonde opplevelsene fra fortiden, som en akseptert del av helheten og en læring. En sjelden gang kan vi også oppleve at personen kan tilgi den eller de som har gjort livet vanskelig å leve. Dette skjedde med Karstein. Han klarte etter hvert å forstå at hans foreldre var svært umodne mennesker, som ikke mestret foreldrerollen. De var i realiteten barn selv, som også trengte å bli ivaretatt av sine foreldre. De ble aldri modne, mens Karstein selv fikk en flott utvikling når han klarte å legge sin vonde bagasje fra seg. I Jungiansk terminologi kan det uttrykkes slik at foreldrene hele livet satt fast i Jeget, mens han lærte å frigjøre seg fra sin personlig ubevisste historie ved å pusle bitene fra sin barndom sammen på en helhetlig og god måte.


Hva sier tausheten?
Når et barn eller en ungdom går til det ytterpunktet å velge å være taus, er det et alvorlig signal. Når prinsen i eventyret har sluttet å prate, kan vi få tanker om at de voksne rundt ham ikke har vært lydhøre nok for prinsens signaler slik at han ikke lenger så noe poeng i å prate. Når det gjelder Karstein vet vi at foreldrene hadde mer enn nok med seg selv og hverandre. Karstein måtte tidlig lære å ta voksenansvaret hjemme, ved å ta vare på yngre søsken så godt han kunne. I terapirommet lærte han å få kontakt med de følelsene han måtte legge lokk på som barn, og være en voksen for sitt indre sårede barn. Men det ble en stor jobb for Karstein. Han måtte utfordre seg selv og bryte gamle fastlåste mønstre.

I eventyret Den tause prinsen, tyr foreldrene til ekstreme metoder for å få barnet sitt til å snakke. De legger prinsens vansker ut på anbud; - Den som fikk ham til å snakke skulle få en belønning. En eventyrlig belønning! Slik premiering kan kongelige gå ut med. Det kom mange til slottet som ville prøve lykken. Å kurere en prins lønner seg alltid i et eventyr, og alle som kom hadde stor tro på at de ville lykkes - og dette til tross for at straffen for ikke å lykkes, var å møte døden. Mange dør, og det prøves all verdens triks: å lokke, true, overbevise, trygle, spørre og vitse. Prinsen er like taus, og vi kan kjenne på foreldrenes fortvilelse.

I Karsteins tilfelle var det liten innsats fra de voksnes side for å få ham mer åpen om hva som rørte seg på innsiden. Foreldrene hadde ikke kapasitet til å se og lytte. Karstein fikk tidlig erfare at hans ønsker og behov ikke var viktig.


Å kurere likt med likt
I eventyr er det ofte en person som ingen har tiltro til som finner en løsning. Slik er det i dette eventyret også. Det kommer en jente. Hun prøver ikke å få prinsen til å snakke. Ikke stiller hun spørsmål, ikke gjøgler hun, ikke truer hun. Hun bare sitter helt stille ved senga og møter prinsens strategi med det samme; hun er taus.

Når det lir mot morgen, forteller jenta en fortelling med en åpen slutt. Vakten vil ikke komme med noen betraktninger når hun ber om en slutt på fortellingen.

Det er da prinsen uventet slår til. Han vet svaret. Uten å bli avkrevd noe, prater han helt av seg selv. Jenta gjør ikke noe vesen av det, og siden det er et eventyr, og eventyrformen bygger på den magiske tretallsregelen, gjentas handlingen to ganger til før kongen og dronningen er overbevist om at sønnen – prinsen - er kurert og snakker.

Det ligger mye visdom i det jenta gjør. Hun møter prinsen med hans eget våpen. Hun tåler å møte han med taushet. I behandling av taushet har vi mye å lære av det å tåle tausheten til en annen. I situasjoner der den vi vil hjelpe blir taus, tåler vi som lærere og terapeuter det dårlig.

For Karstein var det annerledes. Han opplevde at de voksne på skolen godtok den tause versjonen av ham. Det var ingen der som brydde seg spesielt om at han var den stilleste gutten i klassen. Når han i terapirommet etter hvert åpnet døren på gløtt for å snakke om sårene fra barndommen, var hans skoleerfaringer sentrale. Karstein undret seg over at de voksne på skolen ble raskt vant til at han ikke sa noe i timene og holdt for seg selv i friminuttene. Så de ikke hvor ensom han var? Men som han sa, det var ikke lett for skolen heller, fordi foreldrene alltid klarte å holde på en plettfri fasade.


Fortellingens kraft

Jenta i eventyret kan fortelle. Hun leser ikke. Hun forteller. I en fortelling ligger det en kontrakt; det er en som forteller og en som hører på. Uten en tilhører blir det vanskelig å være en forteller. - Ergo må jenta stole på at den tause parten – prinsen - er den som er tilhøreren til fortellingen. Hun har ingen garanti for det. Likevel tør hun utfordre stillheten i rommet ved å fortelle en historie.

Kraften i fortellingen er stor. Fortelleren, som er jenta, får ingen tegn på om hun lykkes. Hun har ikke noe kroppspråk, ingen mimikk å basere seg på, fordi prinsen ligger i senga, bortvendt og med dyna over hodet. Likevel forteller hun. Da svaret kommer fra under dyna, vet hun at prinsen har hørt etter. Å kommunisere med en annen gjennom å fortelle en historie som er gjenkjennbar, er et eksempel på en indirekte metode (Burns, 2007).

Da terapeuten spurte Karstein om han ønsket å høre eventyret Den tause prinsen, ble han først litt vantro. Han skjønte ikke hva eventyr hadde med ham å gjøre. Men han sa ja, kanskje av høflighet, men hans spontane kommentar etter å ha blitt fortalt eventyret var: «Den tause prinsen er jo meg!» Karstein reflekterte også over at hans strev for å overvinne sin taushet til forveksling lignet prinsens. De som hadde mislyktes med å komme nær Karstein, måtte ikke bøte med livet, men ble holdt godt på en armlengdes avstand helt til de ga opp. Samtidig hadde han hatt en tendens til å søke folk i miljø preget av mye alkohol. Mye hyggelige folk, som han sa, men ikke noe miljø for en som sliter med eget indre og er deprimert.

Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å ikke engasjere seg i en god fortelling. En historie som inneholder språk og logisk tenkning samtidig med symboler og metaforer, vil aktivere både høyre og venstre hjernehalvdel. Det ser ut til at historier kan virke terapeutisk, fordi de når frem til underbevisstheten på en måte som påvirker vår tenkning om oss selv. Barker (i Davis, 2002) sier at det er en nevrologisk komponent som gjør at historier med metaforer er virksomme i endringsarbeid. Han tenker at metaforer bearbeides i den høyre hjernehalvdelen, der fantasi, kroppsspråk, symboler og andre ikke-språklige fenomener prosesseres. Barker mener forskning viser at dersom informasjon passerer høyre hjernehalvdel istedenfor venstre, der språk og logisk tenkning prosesseres, kan dette føre til endringer i følelser og atferd raskere.

Underbevisstheten aktiveres altså når vi hører fortellinger, og den kan også bli oss bevisst gjennom drømmer. Sigmund Freud og C. G. Jung mente begge at kongeveien til det ubevisste i oss er drømmene våre (Jung, 1965a). Om vi husker og tolker en drøm, kan den ære en port inn til mer bevisst forståelse av oss selv.

Hjernen mottar kontinuerlig informasjon fra våre fem sanser. Hvert våkent sekund bombarderes vi med sanseinntrykk. Avhengig av hva vi har fokus på, vil kun et lite fåtall av disse inntrykkene nå bevisstheten (Siegel, 2012). Våre sanseinntrykk bidrar til å danne grunnlag for de omlag 60 000 tankene som farer gjennom hodet hver dag. Fordi våre sanseinntrykk danner grunnlag for det vi tenker og slik vi forstår omverden, er det viktig å akseptere det vi ikke forstår og møte andre med undring og nysgjerrighet (Heide og Sylthe, 2017a). Hjernen vedlikeholder instinkter og vaner (Siegel, 2012), og vi har det med å gå i bane, som Dumdum Boys (1990) synger i låten Englefjes. Mye av det vi føler, tenker og gjør er preget av godt innarbeidete, ubevisste mønstre. Derfor er det ikke alltid like enkelt å vite hva det vi strever med på innsiden handler om, slik som med tilfellene Den tause prinsen og Karstein. Sakens kjerne er ofte ubevisst både for oss selv og andre.

I eventyret Den tause prinsen, har jenta en antagelse; en hypotese. Det var at prinsen lyttet selv om han var taus. Med sin stillhet og ro, utfordret jenta prinsens valgte taushet. Vi vil tippe at han lå med spissede ører og lurte på hvordan jenta ville løse oppgaven med å få han til å snakke. Når hun satt der taus, i time etter time, utløste det nysgjerrighet. Så med sin væremåte ble den tause prinsen nysgjerrig på henne. Når hun så når det nesten var morgen ba om en historie, var prinsen klar for at noe skulle skje. I fortellingen engasjeres han med indre bilder, og når jenta vill ha et svar, greide han ikke å dy seg - han måtte komme med svaret. Så sterkt har fortellingen virket på han.

Hvorfor taushet er krevende
I et samfunn der vi har en hypotese om at alle problemer kan løses ved dialog og samtale, blir selvsagt taushet en utfordring. Vi blir ofte hjelpeløse av å møte taushet. I vår hjelperrolle blir vi satt ut når vi ikke kan kurere på den måten vi har lært hjelper; nemlig gjennom dialog.

Det verste er at vi mennesker kjeder oss i denne stillheten som vi ikke har valgt selv. Hjernen hater stillhet; den leter etter noe som kan vekke den. Etter få minutter vil vi begynne med tiltak mot stillheten. Vi vil kanskje stille spørsmål. Om ikke det hjelper vil vi kanskje foreslå å kjøre en tur. Da har i alle fall hjelperen en følelse av å gjøre noe. Stillhet trigger følelsen av å være unyttig og kanskje også å mislykkes? Det er også en følelse vi liker dårlig. Karstein mente at sammen med hans store alkoholkonsum, var tausheten det som gjorde ham lite stabil i relasjoner. Tausheten ble en stor belastning både for ham selv og andre. 


Trollet frem i lyset

Det å kjøre seg fast i et negativt spor i livet, kan generere et sterkt ønske om å komme løs. Heldigvis valgte Karstein å søke terapirommet med fokus på den indre dialogen. Han lærte fort å ta egne og andres følelser mer på alvor.

I eventyrene er det gjerne et troll eller negative motkrefter som hovedpersonen må overvinne. Ofte er trollet representant for slike negative motkrefter. Troll tåler som kjent ikke dagslys, og hvis de mot formodning skulle få dagslys på seg, sprekker de. Vi tenker at når barn og unge blir så preget av tungsinn, at de mister språket, har ordene satt seg helt fast. Taushetstrollet kan være vanskelig å få til å sprekke. Det å få hjelp til å utvikle et språk for det som kommer frem i dialogen med det indre barnet, kan erstatte taushet med mer åpenhet. Det handler om å få løs ordene som har satt seg fast og trollet frem i dagslys slik at det sprekker. Gradvis fikk Karstein løst opp sitt taushetsmønster i terapirommet. Terapiens fokus om «det som såres i relasjoner, heles i relasjoner» og eventyr som inngangsport temmet taushetstrollet. I dag har Karstein det bedre. Han har byttet ut sine uhensiktsmessige taushetsmønstre med mer åpenhet. Han er blitt kjent med hvor mønsteret med taushet startet, og klarer å ha empati for den delen av seg som ble såret som barn og ungdom.

Merk: Eksempelfortellingen i teksten er fiktiv

Litteraturliste:
Bradshaw, J. (2018): Som å komme hjem. Frigjør ditt indre barn. Oslo: Arneberg forlag.


Brown, B. (2016): Uperfekt. Våg å vise hvem du er. Oslo: Cappelen Damm.

Brudal, P. J. (1984): Det ubevisste språket. Psykologi og symbolbilder i folkeeventyrene (1. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.

Burns, G. W. (2007): Metaphors and Therapy. I Burns, G. W. Healing with Stories. Your casebook collection for using therapeutic metaphors. New Jersey: John Wiley and Sons Inc.

Dyregrov, A. (2010): Barn og traumer. En håndbok for foreldre og hjelpere (2. utg.). Bergen: Fagbokforlaget.

Heide, B. og Sylthe, M. (2017a): Å danse i kommunikasjon. Spesialpedagogikk 04/17, 4-11 https://episerver.utdanningsnytt.no/globalassets/filer/pdf-av-spesialpedagogikk/2017/spesialpedagogikk-4-2017.pdf

Heide, B. og Sylthe, M. (2017b): Lille speil på veggen der.... Spesialpedagogikk 06/17, 4-9 https://www.utdanningsnytt.no/files/2019/06/27/Spesialpedagogikk%206%202017.pdf


Heide. B. og Sylthe. M. (2019): Fortell meg hvem du omgås... Psykologi i kommunen, 02/19, 47-59. https://psykisk-kommune.no/fagartikkel/fortell-meg-hvem-du-omgas/19.89

Davis, N. (2002): Det var en gang… Terapeutiske historier til bruk i arbeid med traumatiserte barn, ungdommer og familier. Oslo: Unipub.

Fugelli, P. (2015) : Mennesket og de 7 flokkene. https://folk.uio.no/pfugelli/bokkap/mennesket_7_flokkene.pdf

Jung, C. G. (1965a). Det ubevisste. Oslo: J. W. Cappelens Forlag.

Jung, C. G. (1965b). Psykologi og religion. Oslo: J. W. Cappelens Forlag.

Jung, C. G. (1966). Minner, drømmer, tanker. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Jung, C. G. (1992a). Analytisk psykologi. Oslo: J. W. Cappelens Forlag.

Jung, C. G. (1992b). Psykisk energi. Oslo: J. W. Cappelens Forlag.

Jung, C. G. (2000). Symbolene og det ubevisste. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.


Lundgren, M. & Norrby, L. B. (1989): Eventyrets helbredende kraft. Eventyrlæsning som krisebearbejdning for børn. Danmark: Hans Reitzels Forlag


Raundalen, M. & Schultz, J. H. (2008): Kan vi snakke med barn om alt? Oslo: Pedagogisk Forum


Ridderstrøm, H. (2019): Folkeeventyr. Biblotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier. Lastet ned 13.09.19. fra
https://www.litteraturogmedieleksikon.no/.cm4all/mediadb/folkeeventyr.pdf

Siegel, D. J. (2012): Developing Mind, Second Edition. New York: Guilford Publications.

Torp, T. K. (2017) Mental trening forandrer hjernen og reduserer stress. Hentet 29. april 2019 fra https://forskning.no/sosiale-relasjoner-hjernen-psykologi/mental-trening-forandrer-hjernen-og-reduserer-stress/310173

Totland, K. (2018): Eventyrpsykologi. http://www.kjelltotland.com/419041792