Det er ikke alltid lett å være mennesker. Selv om vi har verdiene våre klart for oss, kan det være sånn at vi av og til mister kompasskursen og går oss vill. Går vi oss vill i terrenget, er det lettere å korrigere for kursen enn om en går seg vill i seg selv.

Dette var invitasjonen jeg sendte ut til et knippe mennesker der jeg ba dem skrive ned det de assosierte med uttrykket «å gå seg vill i seg selv». Videre følger deres tekster bundet sammen av mine egne refleksjoner.

Skrekk eller fryd?
Å gå seg vill i seg sjølv kan vere fastlåste tanker og mønster som er ubevisst fram til ein augneblink der ein vaknar - fastfrosen av skrekk eller jublende fryd. Alt etter kva det var som var blindsporet. Eller det kan vere ein deilig spasertur i tanker. Og oppleve; no har eg gått meg vill. Skal tru om eg finn vegen heim. For kvar kom eg frå då eg starta å vandre?

Eg gjekk meg vill i meg sjølv. Eg vart rett og slett vill. Frittgående der eg før var temma med lenker og fastbestemte normer. Så gjekk eg meg vill. Det kunne vere som på ein krevjande fjelltur. Då eg nådde toppen var eg blitt vill. Et menneske med frihet som dyr som lever utenfor fangenskap.

Trude

Det å oppleve at en ikke vet hvor en er, kan være skremmende for noen og enhver. For andre er det et eventyr. I denne teksten er det undring over om en finner tilbake igjen - tilbake til der reisen startet. Det er spennende å eksperimentere med tanken på om det er viktig og nødvendig å finne tilbake til akkurat der en startet ut fra. Er det sånn å forstå at vi har en solid kjerne som vi beveger oss rundt, tankemessig, eller er det sånn at vi tillater oss å endre ståsted og beveger oss i forhold til egne tanker?

Å tyde ordet vill som det motsatte av tam, er også en mulighet. Å bli frittgående, der en før har vært» tam» og lenka til samfunnets normer, gjennom noen strabaser, er et fint bilde på villskapen i oss.

Om ønsker og håp i tekster

Teksten skulle skinne. Den skulle fange deg og få deg til å ville lese, til å se og føle det jeg ville formidle. Teksten skulle vise deg noe av det jeg hadde sett. Det var planen.



Teksten ble ganske lang. Den fikk mange ord. Krydder, tenkte jeg. Jeg er glad i krydder, så jeg krydret teksten godt med disse krydderordene. Ord som la ekstra tyngde og betydning til det som allerede var sagt.


Du skulle virkelig få se! Litt krydder her, litt krydder der – så skulle opplevelsen din bli tilnærmet min Og gode formuleringer ble det, isolert sett. Slett ikke verst. 



Metaforer, de er gode å ha. Metaforer gjør teksten levende og lettere tilgjengenlig, så noen metaforer måtte jeg ha! Dette begynte å bli bra, jeg begynte å bli begeistret for min egen tekst. Jeg slengte også på noen ordtak om de evige sannheter. Ikke så mange, men et par stykker ble det. 



DER var den, teksten. Vakker. Fin. Gode poenger, vakre formuleringer, nydelige tekstlige bilder og noen universale sannheter. Teksten sto fram i all sin tydelighet, godt hjulpet av metaforer og ordtak. Jeg var fornøyd! Jeg leste teksten igjen og igjen og forelsket meg i de gode formuleringene, det var magisk.

Siden, da jeg skulle lese teksten igjen etter en stund, fant jeg ikke tilbake til magien jeg tidligere hadde funnet der. Hva i all verden hadde jeg tenkt da jeg skrev det jeg skrev? Det var ikke lett å forstå. Teksten som i all sin ordrike overtydelige, godt krydret både med det ene og det andre som skulle gjøre den lettere tilgjengelig, var så utydelig at jeg ikke lenger kunne finne igjen de gode poengene jeg hadde tenkt ut da jeg skrev. 



Teksten som skulle forføre virket ikke engang på meg. Jeg hadde gått meg fullstendig vill i en skog av ord, en tåkeheim der gode tanker og poenger forsvant fordi jeg hadde pakket teksten inn i et svadaspråk. Et språk uten mening. Jeg hadde gått meg vill i meg selv.

Kristin

Noen ganger har om vi så store planer for teksten at vi dynger på med ord. Ord som skal forklare og ord som skal få teksten til å lyse. Da kan det motsatte skje. Vi tåkelegger meningen med for mange ord, og teksten slutter å kommunisere.

I ettertid er det vanskelig å følge sin egen tankerekker. Vi begynner å lure på hvor det ble av det originale, det som skulle få teksten til å fremstå som magisk og skinnende. Tanken og intensjonen vi hadde med teksten blir borte.

Det Kristin beskriver, at magien i teksten er blitt borte fordi vi vil for mye med teksten, er velkjent. Jeg har opplevd å legge fra meg tekster som jeg var godt fornøyd med da jeg skrev dem, for så å oppleve det som Kristin beskriver. Magien ble borte, og teksten har blitt nærmest ordremser uten en logisk tråd, uten noen holdepunkter å navigere etter.

Når sykdom rammer
Jeg har i hele mitt voksne liv følt at jeg har stått stødig i meg selv. Jeg har vært kaptein på egen skute, og det jeg har navigert etter har vært noen utvalgte verdier, håp for de situasjoner som har oppstått og optimisme for fremtiden. Jeg har altså sett for meg at jeg skulle klare å navigere skuta godt i havn der reisen slutter.

I tillegg til at vi navigerer etter tankene våre, navigerer vi mennesker også etter våre følelser. Noen ganger kan følelsene bli så sterke at de overkjører tankene. Kapteinen er tankene våre - det som holder overoppsynet og som vet hvor vi skal. Følelsene er styrmannen som også er viktig for å få skuta vel i havn. Det beste er om både kaptein og styrmann - tanker og følelser - spiller på lag.

I mai i fjor fikk skuta en slagside som snudde opp ned på alt jeg hadde styrt den etter. Både kapteinen og styrmannen ble satt ut av spill av noe som skjedde i vår lille familie. Min voksne sønn ble akutt syk. Det viste seg at det var kreft - en aggressiv form for nyrekreft som rammer unge mennesker. Jeg hadde sett for meg at jeg kunne dø av kreft en dag - godt inn i alderdommen - men tanken på at ett av mine barn kunne bli rammet i ung alder, hadde ikke streifet meg. Jeg ble med dette sendt til ukjent farvann der jeg ikke hadde noe å navigere etter. Det vil si, jeg hadde fremdeles mine verdier, men håpet og optimismen for framtiden var brått blitt borte. Jeg hadde ikke nok informasjon å styre etter fordi alt var uvisst.

Det var ikke det at håpet mitt for framtiden ble borte så lenge i første omgang. Etter at det første sjokket hadde lagt seg, kom håpet tydelig fram i meg. Dette skulle vi klare. Alt skulle bli bra. Dette var viktige tanker å ha og noe å styre etter, men det kom noen på banen - inn på min skute - og tok håpet fra meg. Det var legene og de som kunne mest om dette ukjente farvannet vårt som kom med slike beskjeder. De sa at det var ingen ting vi selv kunne gjøre i den situasjonen vi var i. Ingenting min sønn kunne gjøre for å bidra til at det kunne gå bra. De sa bare at det så mørkt ut, og så hadde de ikke mer de kunne si. Det var da jeg følte at jeg gikk vill i meg selv.

Heldigvis var det andre som hjalp meg å se at det fremdeles var håp. Håpet handlet om det man selv kan gjøre ved alvorlig sykdom - nemlig å gjøre alt man kan for å ruste opp kroppens immunforsvar til å bekjempe de destruktive kreftene. Å spille på lag med den fantastiske kroppen vi har. Sønnen min begynte også å tro på dette, og det var det viktigste.

Jeg var altså i ukjent farvann, men så snart det kom andre kjentmenn på banen som kunne fortelle meg at dette farvannet kunne vi klare å komme gjennom, føltes alt mye bedre. Det var bare det at disse to leirene av kjentmenn sto steilt mot hverandre og var ikke villig til å anerkjenne den andres ståsted og meninger. Midt imellom disse to leirene var vi. Vi ble slynget fram og tilbake mellom ytterpunktene. Like fort som jeg hadde håp og tro, ble dette tatt fra meg igjen.

Det var ikke bare det at den rasjonelle delen av hjernen var i villfarelse, jeg var også i ukjent terreng følelsesmessig. Jeg har aldri før kjent en slik redsel som jeg kjente på da døden pustet ett av barna mine i nakken. Det var en følelse av redsel som var annerledes enn redsel jeg ellers hadde kjent på. Dette var en redsel som jeg ikke klarte å forholde meg til med positivt selvsnakk slik jeg ellers kunne klare. Redselen var så intens at jeg ikke klarte å holde tankene klare. Et kaos av tanker og følelser blåste meg overende. I ettertid har jeg tenkt at vi sannsynligvis er utstyrt med slike sterke følelser fordi vi skal mobilisere alt vi har av krefter for å unngå at barn dør før foreldre. Det er nemlig naturstridig.

Det ble etter hvert en kamp mellom de kreftene som fortalte meg at det var mye vi selv kunne gjøre for å påvirke situasjonen, og de som sa at det ikke var noe vi kunne gjøre. Datteren min representerte en slik optimistisk kraft i denne vanskelige perioden. Hun hadde kompetanse om kroppens immunforsvar og om å spille på lag med kroppen ved sykdom, og formidlet en klokketro på dette. Det hjalp meg veldig til å komme ut av tåkeheimen som jeg stadig vekk ble skjøvet inn i. Dette førte, i sin tur, til at vi klarte å ta gode valg sammen med sønnen min.

Fremdeles blir troen tatt fra meg med jevne mellomrom, men jeg klarer nå å komme meg opp igjen. Det er der jeg må være for å ta gode valg. Når man derimot er i en tilstand av villfarelse i seg selv, klarer man verken å styre etter gode tanker eller følelser.

Anonym

Villfarelsen er ikke et sted der man tar viktige beslutninger, forteller denne mammaen. Når det virkelig gjelder, må kapteinen og styrmannen være på lag.

Å ikke kunne stole på verken tankene eller følelsene våre er uvant og vanskelig. De er vanligvis to gode kompassnåler som vi styrer stødig etter. Når disse to feiler, er vi i ukjent farvann og da kan tankekaos og redsel gjøre at vi ikke oppfører oss rasjonelt.

Håp er en sterk drivkraft. Og troen på at en kan bidra med noe selv, gjør at vi inntar en proaktiv holdning selv i ekstremt vanskelige situasjoner, slik denne sterk fortelling viser. Bare følelsen av å ha kontroll kan være hjelpsom.

Tankevillfarelse
Jeg sto ikke fremst i køen da retningssansen ble delt ut. Noen mener at det ligger til slekta, vi er visst flere som aldri blir spurt om å vise vei. Men dette er utenfor meg selv.
Å gå seg vill i seg selv, hva vil det egentlig si? Kanskje er det dette som skjer når jeg vil tenke gjennom saker og ting, og så tar tankene sine egne veier uten at jeg helt klarer å styre dem. Og vips, så husker jeg ikke lenger hva jeg egentlig skulle tenke på. Eller hvordan jeg egentlig havnet der jeg havnet.

Når jeg har gått meg vill, så vet jeg ikke lenger hvor jeg befinner meg. Da må jeg lete etter holdepunkter som jeg kan kjenne igjen, for slik å komme meg på rett kjøl igjen. Eller så bare går jeg til tilfeldighetene ordner opp - og jeg igjen er i kjent farvann. Hvordan vil det være om dette skjer på innsiden? Å plutselig være inne i en tankerekke som jeg ikke riktig vet hvor startet eller hvor skal ende? Må man vite sånt når man er i seg selv? Har det noen betydning?

Kanskje vil dette være viktigst ved store spørsmål og funderinger rundt HVORFOR, om det er selvutvikling, filosofi eller forskningsspørsmål. Jeg har skrevet oppgaver og akademiske skriverier tidligere, og da er det jammen viktig å holde stø kurs og vite hvor en er til enhver tid. Da er det viktig å ikke gå seg vill.

Tone

Å ikke vite hvor en er, fratar deg også muligheten til å vite hvordan du skal navigere for å komme dit du vil. Samtidig kan en noen ganger oppdage nye ting når man går seg vill.

Å finne tilbake i tankene kan være viktig. Her peker Tone på at spørsmålet HVORFOR kan representere et verktøy for å finne frem i tankene. Filosofen Jostein Gaarder hevder også at det er spørsmålene som får oss videre. Svarene representerer den delen av veien vi har gått, ifølge Gaarder.

Fantasien tar overhånd
Jeg så det med en gang. Det var noe som ikke stemte. Det var litt for mye post i postkassen til naboen. Og når jeg tenkte meg godt om, så hadde jeg ikke hørt de tussende føttene hennes over stuetaket mitt på noen dager. Nevnte ikke hun noe om at hun hadde følt seg svimmel i det siste? Hun var jo ikke en ungdom lengre heller med sine 76 år. Hadde det skjedd henne noe? Tenk om hun hadde falt og brukket lårhalsen og lå hjelpeløs på badet, langt fra fasttelefonen i gangen?

Jeg låste meg inn i leiligheten min bare for å sette varene fra Bunnpris rett innenfor døren, og strenet resolutt en etasje opp og ringte på. To korte støt. Det var signalet vi hadde laget oss imellom for å signalisere hvem det var. Jeg lyttet intenst etter de raske trinnene hennes over parketten. Det var helt stille. Jeg repeterte de to korte støtene, nå med en økende uro i kroppen. Hun var da alltid hjemme? Jeg forsøkte en tredje gang før jeg ga opp og gikk ned til meg selv. Mens jeg plasserte eggene i kjøleskapsdøren, sorterte grønnsakene og potetene i nederste skuffe, la torskefiletene i fryseskuffen, og bar toalettpapiret på badet, vokste uroen.

Tenk om hun var død! Jeg visste jo at barna og barnebarna besøkte henne nesten daglig, men hva om de var på ferie akkurat nå som hun hadde gått hen og dødd? Hvor lang tid tok det egentlig før det begynte å lukte fra leiligheten etter at en person var død? Jeg så plutselig for meg scener fra filmer hvor larver og fluer aulet på kropper som lå til forråtnelse. Jeg grøsset, tok på meg tøflene, og smatt ut ytterdøren igjen. Jeg bykset opp trappen og ringte på. Mer iherdig denne gangen. Stillheten fra leiligheten hennes var overdøvende. Vel nede hos meg selv vurderte jeg om jeg skulle ringe barna hennes. Jeg visste hva de het, men hadde ikke telefonnumrene deres. Jeg slo på dataen, søkte dem opp på 1881 og noterte numrene deres på blokken. Var jeg hysterisk nå? Fantes det en naturlig grunn for at hun ikke var hjemme? Kanskje jeg ikke skulle uroe barna alt nå, men vente til dagen etter om jeg enda ikke hadde hørt henne? Jo, det var det mest fornuftige.

Det ble en lang natt. Hver gang søvnen holdt på å ta overtaket kom de verste bildene inn på netthinnen. Jeg så henne ligge urørlig, men i live på kjøkkengulvet med hjerneslag, og ute av stand til å svare. Helt fra seg over å høre at jeg ringte på uten å kunne kommunisere. Jeg følte hennes enorme fortvilelse, og at hun tenkte at hun burde ha gitt meg nøkkelen til leiligheten sin. Utpå morgenen gled jeg inn i en urolig søvn. Jeg våknet brått av to skjærer som snakket høylytt sammen på sitt raspende vis utenfor soveromsvinduet. Jeg skjønte på toneleiet deres at de var svært uenige. Kanskje rivaler? Jeg lå og lyttet noen sekunder til skvalderet deres, og så kom jeg på det! Nabodama! Tenk at jeg ikke hadde meldt ifra om det dagen før! Jeg sto på føttene med det samme tanken var tenkt, og registrerte til min store skrekk at klokken var 11.30 alt. Hva? Så lenge hadde jeg ikke sovet siden tenårene. Jeg trev tak i buksen jeg hadde på meg dagen i forveien. Bommet på venstre bein to ganger i min panikkartete påkledning, trakk en T-skjorte over hodet, og sto med ett på stuen uten BH og sokker. Jeg snakket til meg selv. Ba meg selv finne roen. Jeg pustet dypt inn og ut to ganger før jeg fisket frem mobilen.

Akkurat da jeg skulle til å slå nummeret til datteren hennes ringte det på døra. To korte støt. Da jeg åpnet døren sto hun der med det flotteste smilet jeg noen gang hadde sett. Hun var sommerbrun, hadde solbleket hår, og rakte frem en taxfree-pose. «Værsågod, synderøyk til deg!» kvitret hun.Det er ikke utenkelig at hun syntes min overstrømmende takknemlighet var litt i overkant. Hun skulle bare ha visst!

Jeg trakk meg en kopp te. Slo på radioen, og sa til meg selv: «Du og din fantasi! Der gikk du deg vill i deg selv!»

Randi

Å ha god fantasi er regnet som en velsignelse. Noen ganger kan fantasien spille oss et puss slik at vi går oss vill i tanker om hva som kan ha hendt. Da kan vi spinne fantasifulle fortellinger ut fra en antagelse. Fantasien kan lede oss til scenarier som ikke har rot i virkeligheten, der vi tolker hendelser og signaler på en urealistisk måte, i tråd med våre tenkte scenarier. Da er det faktisk ganske deilig å våkne opp til at det hele var en fantasi.

Fantasibilder
Brillene mine har jeg arvet av mor, eller var det mormor eller mormors mor? De passer ikke helt, har feil styrke og de bryter lyset i en rar vinkel. Jeg blir svimmel og det er vanskelig å ta seg fram. Jeg kjenner ikke henne jeg ser i speilet.

I speilet ser jeg et nedslitt hus uten dør med skodder for vinduene. Jeg går meg vill inne i den dype kjelleren i huset. Trappa opp er bratt. Etasje etter etasje famler jeg meg opp. Helt til jeg står ute på taket med en blå himmel over meg.

En vindrosse tar brillene. Vinden grer håret mitt bort fra fjeset og sola stryker meg på kinnet. Jeg lytter. Sjøen synger taktfast mot svabergene. Duften av karve og salt sjø smyger seg inn i nesen.

Sansene undrer seg, frydefullt takknemlig.
Jeg er et rødt hus, i en vakker hage, ved sjøen. Døra er åpen.

Kristin

Ord vekker svært ulike assosiasjoner i oss, og fantasien gir ofte sterke bilder og kroppslige fornemmelser av inntrykk vi har hatt tidligere. De er som postkort fra den ubevisste delen i oss selv. I Kristins assosiative tekst belyses det vakre ved å oppleve i små øyeblikk å gå seg vill i seg selv.

Å komme hjem igjen
Korsen i all verden er det å gå seg vill i seg sjøl?
Æ har i livet mitt stort sett bare gått mæ vill i andre.
Æ vil vel heller si at æ har gått mæ "tam" i mæ sjøl og latt være å gje mæ sjøl utfordringa.
Å gå sæ vill i sæ sjøl, ka e nu det?
E det å være tvilrådig, usikker og uviss?

Å gå sæ vill i egne tanker har æ nok gjordt nån gonga.
Når æ har vært uviss på valg æ sto overfor, og lurt på ka er rett eller ka e galt,
Ja, da kunne æ nok gått mæ litt vill.
Men etter villfarelsen så har livet alltid ført mæ tilbake til mæ sjøl.

Janne

Valg av betydning representerer skilleveier i livet. Da er det ikke vilkårlig hva vi velger. Det er viktig å tenke i ettertid at den avgjørelsen vi tok, den var basert på de muligheter vi så akkurat da. Vi kan i ettertidens klokskap ikke fordømme oss selv for ukloke valg.

Vill i motsetning til tam
Dagane er eit gjerde
ei ramme

og eg

di ville
er no ho tamme

Brynhild

Dagene kan oppleves som et gjerde, som rammer inn livene våre. Det samfunnet vi er en del av setter begrensinger for utfoldelse. Ordet tam gir assosiasjoner til boka «Den lille prinsen», av Antoine de Saint-Exupér. Der møter hovedpersonen, som er forfatteren selv i et nedskutt fly i Sahara under andre verdenskrig, en rev som så gjerne vil bli gjort tam. I det ligger det å tilhøre noen; å ha en venn. Da kan en også begynne å få forventninger om å få besøk. Å være ventet.

Livet og de erfaringene vi gjør oss, forandrer både hva vi ønsker oss og hvordan vi ser på verdiene våre. Det som vi engang trodde var selve grunnstammen i livet, kan vise seg å være bygget på falske forhåpninger. Å sette seg ned og virkelig våge å se på hvordan en har gått seg vill, er en modig øvelse.

Dagdrømmer og håp
Uttrykket “å gå seg vill i seg selv” kan jo beskrive så mangt, men for meg dreier det seg helst om å bli tullete/vill/gal i mine egne tanker. Så jeg kan ikke annet enn å skrive om en mann. Jeg kunne sikkert skrevet om mange, ja kanskje alle, mine menn gjennom åra...for tullete har jeg vel blitt av dem alle. Men det er en spesiell en som peker seg ut. En jeg falt for da jeg var 22 år, og som jeg aldri har glemt. En jeg kanskje elsker? Eller er det en villfarelse å tro det også? For en ting er sikkert, og det er at han har jeg tenkt på så mye gjennom alle årene siden, at jeg har gått meg vill. Jeg har trudd at han var den eneste ene, og at med ham ville jeg vært "lykkelig", eller kall det fornøyd, og at jeg ville hatt et godt liv med hamn for alltid. Men jeg aner ikke om det er sant! Jeg har jo aldri fått prøve et liv med han, men inni meg har jeg vært ganske overbevist. Nå har vel troenua på dette bleknet en del med årene, fordi jeg har blitt eldre og klokere. Eller nei, heller fordi jeg har blitt mer kynisk og avstumpeta og mistet truoena på evig kjærlighet. Jeg synes jo det er mest rart, og ikke flott og fint og fantastisk, når jeg hører og kjenner folk som har vært sammen i over 25 år og fremdeles sier at de har det bra sammen. Joda, jeg ser jo folk som ser ut til å holde sammen av kjærlighet og respekt. Men inni meg trour jeg de er en utdøende rase. Eller at de ikke snakker sant. Eller at en av dem er så underkua at de ikke skjønner eller tør å si hvordan det egentlig står til, fordi de ikke forstår det sjøl. Kanskje det er de som har gått seg vill i seg selv?

Nei, jeg får vel heller håpe at det er meg som har gått meg vill. Jeg unner jo alle den store og evige kjærligheten. Og jeg gir visst ikke helt opp håpet heller, om denne ene fra min ungdom. Jeg fikk jo en vidunderlig opplevelse for 13 år siden, da han fortalte at jeg var hans andrevalg. Sølvpremie. Men sølv er ikke gull, som han sa. (Han angra vel med en gang han hadde fortalt det). O la la, etter det gikk jeg såvisst vill i meg selv! Dette ga næring til mine drømmer så det sang. Jeg drømte, håpet, ønsket.mange tullete tanker som fornuften min visste bare var tull. Og som du vet, var jeg ikke så lykkelig gift den gangen, og hadde behov for drømmer om et bedre liv.

Men gikk jeg meg virkelig vill i meg selv? Jeg trur vel egentlig ikke det. Litt vill, kanskje, men ikke for godt, for inni meg så visste jeg jo at det aldri kom til å bli han og meg, i hvert fall var sannsynligheten liten. Og som du vet, så møter jeg han en sjelden gang, og for hver gang blir vissheten om at drømmen aldri blir noe av, stadig større. Men jeg gir aldri helt opp håpet. Skulle så gjerne bare prøvd et bittelite liv med han, et halvt eller helt år. Bare for å se om det gikk. Og så, om det ikke gikk, SÅ kunne jeg fått fred. Eller kanskje jeg da ville virkelig gått vill i meg selv. Tørna helt fullstendig og aldri kunne skrevet et fornuftig ord mer.

Men når jeg leser hele dette, så ser jo at det allerede er for seint. Og PS - en del av det å gå vill i meg sjøl gir seg utslag i at jeg snakker og diskuterer mye med meg sjøl. Pro og kontra. Men får aldri noe konkret og endelig svar.

Sofi

Virkelighetsflukt, eller dagdrømmer om det som kunne blitt, er også en måte å gå seg vill på. Hverdagslivet trenger oftelitt krydder, og da er dagdrømmeri en alminnelig måte å gå seg litt vill på. Mye av det vi drømmer om, ville aldri kunne la seg realisere i virkeligheten,

Å vente
Jeg satt utenfor skogen og ventet på at han skulle komme og ta følge med meg. Det var for skummelt å gå inn alene. Men etter sju år fant jeg ut at jeg hadde glemt å fortelle ham at jeg satt der og ventet. Og han hadde gått et annet sted. Så gikk jeg inn i skogen og gikk meg vill i meg selv. Det gikk ti år før jeg kom meg ut igjen. Underveis møtte jeg mange hjelpere, og den viktigste var skogvokteren. Nå sitter jeg utenfor skogen og venter på at skogvokteren skal komme ut av sin egen skog. Han har fortalt meg at det bor bjørner der. Vennligsinnede bjørner. Det gjør det i min skog også.

Kristine

En viktig del av livet går med til å vente. Det er også en måte å gå seg vill på. Det er viktig å legge merke til at vil man bli funnet, må man huske på å si hvor man er.

Å finne tilbake
Jeg gikk meg vill i meg selv, sa jeg høyt til speilet.
Ordene var som en forklaring på det som hadde hendt, eller en konstatering.
Oppsummering. Konklusjon. Etterord. Epilog?
Ansiktsmuskulaturen bevegde seg, og en grimase viste seg i den blanke flaten. Var det et smil?
Hvordan fant jeg veien ut?
Jeg gikk så lenge i en retning jeg trodde var riktig. Jeg syntes jeg kjente igjen landskapet, for var det ikke kjærlighet der? Var det ikke trygghet, ekthet, gjensidighet? Jeg gikk og gikk. Noe fikk meg alltid videre, selv om tvilen innimellom bremset stegene. Føttene mine sakket farten, særlig en gang husker jeg, men så ble jeg dyttet videre med forsikringer og løfter og gode ord. Hvem hvisket ordene?
Da jeg til slutt sto foran et veiskille, visste jeg at jeg hadde gått meg vill. Dette var ikke meg, eller jo, det var meg, men ikke den jeg ville være. Hvor var jeg? Hvem var jeg? Hvordan skulle jeg finne tilbake, og til hvem?
Jeg kom meg jo ikke ut av landskapet. For det var mitt, det levde i meg. Men jeg måtte finne en annen vei gjennom det. Ja, for jeg måtte gjennom det. Jeg kunne ikke gå utenom, det skjønte jeg. I horisonten skimtet jeg et underlig skumringslys, det strålte og var dunkelt på samme tid, et lovende land? Bak skogene? Var det fremtiden?
Jeg kunne risikere å gå meg vill igjen. For den ene veien kunne vise seg å være feil. Selv om det nå så ut til at begge ledet mot den gylne horisonten, ville en av dem bøye av og føre meg til et dødt sted. Et sted uten lys og liv, et sted der jorden lå ufruktbar og skogene vaiet nakne i en alltid iskald vind.
Hvordan skulle jeg velge?
Jeg husker hvordan jeg valgte.
Og i dag står jeg her og skjærer grimasesmil i speilet. Jeg kom meg gjennom landskapet, og fant det gylne lyset. Jeg er fri.

LKE

Å vite at man har gått seg vill, fordrer nærmest at en husker hvor man tok et feil veivalg. Når landskapet er så i ett med oss, at vi er en del av det, er det vanskelig å navigere. Fremtiden kommer - helt uavhengig av hvilke valg vi gjør. Vi må hele tiden bære konsekvensene av valgene vi gjør.

Det er så lett å leve på fortiden, og velge det trygge, det vi kjenner til fra før. Fremtiden er dette skimrende som ligger foran oss; det vi putter våre drømmer og håp inn i. Det er farlig å leve bare på håpet om fremtiden. Da kan vi lett male livet vårt rosenrødt - og glemme å lodde dybden av i dag. Nåtiden er det eneste sikre. Vi burde leve mer i øyeblikket; nyte det disse gyldne stundene hver dag gir oss- uten å ta med smerten fra fortiden og håpet for fremtiden.

Å føle seg hjemme
Å lese innleggene jeg har mottatt gjør meg ydmyk over at andre vil dele tanker, fantasier og følelser med meg. At de strever frem ordene på papir, ofte ved å ta frem vanskelige følelser og hendelser. Jeg blir bedre kjent med dem gjennom tekstene. Og gjennom arbeidet med disse tekstene om å gå seg vill, er jeg blitt opptatt av det motsatte - det å føle seg hjemme.