I 2021 er det 30 år siden Norge skrev under og ratifiserte barnekonvensjonen, Barnas Grunnlov. Ved å ratifisere konvensjonen har Norge forpliktet seg til å arbeide etter denne konvensjonen, og den er nedfelt i Grunnloven. Likevel ser vi at det enda er langt igjen før barns rett til å bli hørt er ivaretatt som en gjennomgående rettighet i saksbehandlingen på alle fagfelt.

Vi vil innledningsvis si at Barnekonvensjonen er et juridisk dokument, og at for at den skal bli forståelig og anvendt, er det nødvendig å se på hva den innebærer for hver enkelt i deres arbeidshverdag.

Artikkel 12- retten til å si sin mening er en av de fire grunnleggende prinsippene som barnekonvensjonen hviler på. De andre tre er sammen med artikkel 3.1(retten til at det gjøres barnets beste vurdering), prinsippet om ikke-diskriminering (artikkel 2), og artikkel 6 (retten til liv).

I barnekonvensjonen beskrives artikkel 12 som selve krumtappen som sikrer barn aktiv deltagelse og muligheten for å operasjonalisere sine meninger. Dette handler om at barns deltagelse ikke skal være forbigående eller enkelthendelser, men være en kontinuerlig prosess der barn og voksne er i dialog.

Artikkel 12
Artikkelen garanterer barns rett til å si sin mening og bli hørt i alle forhold som vedrører dem. Dette er en rettighet det enkelte barn og grupper av barn har. Barnet har også rett til ikke å utøve denne rettigheten, eller å uttale seg om bare deler av det som ønsker barnet skal ytre seg om. Staten har et overordnet ansvar for at barnets rettigheter blir oppfylt. Utdanningsdirektoratet har laget en veileder til bruk av barnekonvensjon i saksbehandlingen (UDIR, 2017). Vår erfaring er at denne er lite kjent, og benyttes i begrenset grad. Veilederen peker på at å høre barn er en saksbehandlingsregel, og at det derfor er en saksbehandlingsfeil om ikke barnet er gitt anledning til å ytre seg.

Medvirkning og medbestemmelse
Alle barn kan utøve medvirkning. Det legges også vekt på at barns medvirkning handler om mer enn verbal kommunikasjon. I FNs General Comments nr 12 (FN, 2009) vises det til at retten til å bli hørt gjelder for alle barn mellom 0-18 år.

Med dette aldersspennet er det gradsforskjell på hvordan de kan høres fra spedbarns signaler om ubehag, sult eller glede til 17 åringens verbale kommunikasjon. Spebarnet kommuniserer til oss gjennom gråt og smil, mens ungdommer kommuniserer verbalt, og gjennom kroppsspråk.

Barnekomiteen i FN fordrer at man anerkjenner og respekterer ikke-verbal kommunikasjon som lek, kroppsspråk, ansiktsuttrykk, tegning og lek, for grupper av barn som enten er veldige unge, eller som har en funksjonsnedsettelse som gjør at de ikke har mulighet å ytre seg verbalt.

Et annet begrep i denne sammenhengen er medbestemmelse. Det handler både om det som skjer i familien og i offentlig sammenheng (Kvello, 2019). I offentlig sammenheng kan det handle om barn og unges deltagelse i organer som har uttalerett eller tar beslutninger. Eksempelvis kan dette være deltagelse i elevråd, ungdomsråd eller ungdommens kommunestyre. I disse tilfellene snakker vi om representasjon for en gruppe barn, og at det barnet som ytrer seg- gjør det på vegne av en hel barnegruppe som har behandlet saken og kommet frem til et flertallssyn. Hjemme handler det om dialogen mellom foreldre/foresatte og barn i saker som omhandler barnet. Her handler det om rettigheten til det enkelte barn. Ofte er det både kulturelle og aldersmessige koder som trer inn i slik medbestemmelse hjemme.

Denne artikkelen rommer ikke rett til selvbestemmelse, men er begrenset til barn og unges medvirkning og medbestemmelse.

Barnekomiteen i FN understreker barnets rett til å bli hørt i all rettslig og administrativ saksgang. Barnekonvensjonen beskrives dette som en beslutningsprosess som gjøres til en deltagerprosess. Barnet kan selv uttrykke seg eller det kan skje gjennom representant eller egnet organ.

Barnekomiteen i FN vedtok i 2011 en frivillig tilleggsprotokoll til barnekonvensjonen som åpner for individuelle klager til FNs barnekomite. Et nesten samlet norsk fagmiljø ønsket dette velkommen, men den norske regjering i 2014 reiste tvil om barnekomiteens sammensetning og arbeidsmetode. Det vil si at norske barn enda ikke har fått denne rettigheten-enda.

Hvordan kan hjelpeapparatet legge til rette for at barn skal få oppfylt sin rett til å bli hørt?

I Norge er det Statsforvaltningen (Tidligere Fylkesmannsembetet) som har ansvaret for opplæring i barnekonvensjonen. De har utviklet et program som heter «Sjumilssteget» som er tenkt til hjelp i kommunene med å sette Barnekonvensjon inn i praktisk saksarbeid.

Det viktigste leddet i arbeidet med Barnekonvensjonens artikkel 12, er at arbeidet er systematisert og forankret i ledelsen i kommunen. Holdningsskapende arbeid tar tid og krever at organisasjon jobber aktiv med å endre sin innstilling til at barn skal høres. Dette arbeidet får ofte ikke prioritet i en travel hverdag. Mindre silotenking og klarere ansvarsfordeling vil kunne hjelpe. Pulverisering av ansvar er en av årsakene til at vi ikke greier å skape varig endring. Det må etableres holdbare strukturer ut fra et ønske om å synliggjøre barns rettigheter.

Selve barnesamtalen bør ha følgende struktur (Gamst, 2018):

• De bør forklare hvor, når og hvordan høringen vil bli gjennomført.

• De bør informere om hvem som kommer til å delta.

• De bør åpne for spørsmål og ta hensyn til barnets synspunkter rundt prosessen.

• De bør sørge for at barnet er informert om retten til å si sin mening i alt som vedkommer det – særlig i rettslige og administrative prosesser.

• De bør sørge for at barnet får informasjon om hvilken betydning dets synspunkter vil ha for utfallet av saken.

• De bør sørge for at barnet får informasjon om de ulike måtene de kan si sin mening på: Enten ved selv å delta eller gjennom representant eller egnet organ.

• De bør sørge for at barnet forstår konsekvenser av sine valg.

Udir (2017) peker på at selve samtalen skal være barnevennlig. Det kreves at den som skal snakke med barnet har satt seg godt inn i saken på forhånd. Barnet kan kanskje snakke friere dersom en leker sammen, eller spiller spill. Den voksne må altså bruke hele seg selv; være kreativ, modig og årvåken for barnets signaler.

Hvordan bør man gjøre en vurdering av barnets kapasitet til å uttrykke seg?
Den voksne må gjøre en vurdering av hvor vidt barnet er i stand til å danne seg egne synspunkter. Barn som er i stand til å tilkjennegi egne synspunkter på en fornuftig og selvstendig måte må bli hørt og deres synspunkter må legge til grunn når beslutninger tas. Det betyr ikke at barnets syn skal være avgjørende for beslutningen, men at barnets synspunkt skal telle med i vurderingen av barnets beste. For barnekonvensjonen slår fast at artikkel 3 (retten til at det gjøres barnets beste vurdering) og artikkel 12(retten til å bli hørt) henger nøye sammen. Vi snakker altså med barn som et ledd i det å gjøre barnets beste vurdering. Det er også viktig at det som barnet ytrer seg om, kommer med i saksbehandlingen videre, og at det hensyntas.

Barnekomiteen påpeker at det må utvikles ulike framgangsmåter for å vurdere barnets kapasitet.

Hva bør det tas hensyn til i selve høringssituasjonen?
Den voksnes ansvar er å tilrettelegge både fysiske omgivelser og møte barnet på en god måte, slik at barnet kan snakke så trygt og fritt som mulig. Viktige barnesensitive faktorer er blant annet:

• Positive og oppmuntrende omgivelser

• Etablering av dialog

• Være åpen og lyttende

• Barnet skal møtes av en kompetent person (fagperson eller omsorgsperson).

Hva er viktig å sørge for i etterkant av høringer/samtaler og hvorfor?
Barnet skal orienteres om utfallet av prosessen (UDIR, 2017) de har ytret seg i, og det må være en person som får ansvaret for at dette følges opp. Den voksne skal forklare hvordan barnets synspunkt er tatt hensyn til og la barnet forstå at de blir tatt på alvor og at deres mening blir vektlagt.

Dette kan gi barnet grunnlag for:

• Å insistere

• Samtykke

• Legge fram nytt forslag

• Motivere barnet til å anke eller klage
(i administrative eller rettslige prosedyrer)

Barnet må altså vite hva de skal uttale seg om, og hva deres uttalelse skal brukes til. Når en beslutning er tatt skal de også orienteres om utfallet.

Refleksjon om kollektiv representasjon
Blir tillitsvalgte i klassene, elevråd og ulike ungdomsråd noe kommunene oppretter for å kunne si at de oppfyller loven? Eller er det slik at barn og unge lærer om demokrati og medborgerskap og at det i teorien og ikke gjennom å delta på slike arenaer og ha reell medvirkning og innflytelse i saker som angår dem?

Disse arenaene er jo initiert av voksne. Ifølge medbestemmelsestigen, er full deltakelse kjennetegnet ved at initiativet kommer fra barna selv (Trinn 7 i medbestemmelsesstigen). Det er ikke ofte at barn når frem med sine initiativ til tiltak, fordi de ikke deltar på de arenaene beslutningene tas. Barns stemme har heller ikke vært etterspurt i den offentlige debatten. Dette viser at vi har en lang vei å gå i Norge før barn får reell medbestemmelse og innflytelse.

I Norge bodde det 1 122508 personer under 18 år, noe som utgjør 21,1 % av befolkningen (SSB). Godt og vel 20 % av befolkningen har altså ikke reell medvirkning i saker som angår dem selv.

Våre erfaring er at dette med medvirkning fungerer ulikt fra kommune til kommune og fra skole til skole. Det er ofte voksne som definerer barnas rolle og ansvar i forhold til medvirkning og medbestemmelse.

Artikkel 12 er jo den artikkelen som slår fast eller garanterer at barn skal kunne gi uttrykk for sine synspunkter og gi dem optimal mulighet til å uttale seg i alt som vedkommer dem og deres synspunkter skal behørig vektlegges. Dette gir rom for fortolkning og trenger å tydeliggjøres for staten som premissleverandør for barns medvirkning og medbestemmelse.

Vi vet at staten Norge har en lang vei å gå før alle som arbeider med barn og unge har kjennskap til barnekonvensjonen og til at den er inkorporert i Norsk lov. Statsforvalteren har et ansvar for at kunnskap om barnekonvensjonen spres til kommunene. Dette arbeidet er også både tilfeldig og lite prioritert.

Vi opplever at deres medbestemmelse er meget begrenset og at de voksne på skolen har en jobb å gjøre for at barnerettighetene i artikkel 12 skal komme til syne i praksis. Vi velger å plassere dem på trinn 4 i medbestemmelsesstigen (Hart, 1992): «Rekruttert til oppgaven og informert. Sosial mobilisering av barn som gruppe». Vi vurderte å plassere dem på trinn 5 men er usikker på om de får sine meninger behandlet seriøst. Det å få sine meninger behandlet seriøst er for oss at de har medinnflytelse i alle prosesser på alle nivå i den kommunen de lever og bor i. Hva tenker dere?

Erfaringer fra en kommune med barns deltagelse i beslutninger
Eksempelvis har Trondheim kommune bestemt at elevene i kommunen ikke skal delta i Ungdataundersøkelsen. Kommunen har gjennomført undersøkelsen både i 2013 og 2017. Kommunen mener ungdataundersøkelsen gir et negativt bilde av hvordan ungdom har det og ønsker av den grunn ikke å delta i denne nasjonale følgeforskningen. Dette har skapt debatt om hvordan vi spør barn og unge om deres psykiske helse, mobbing, vold og seksuell trakassering. Det er mulig at kommunen vil innhente barn og unges stemmer på andre måter, og at barn og unge har hatt medvirkning eller medinnflytelse uten at det er fremkommet i media. Likevel er det påfallende at barnestemmen tilsynelatende er fullstendig fraværende i debatten. Når artikkel 12 sier at barn og unge skal medvirke og ha medinnflytelse på alt som vedkommer dem hadde det vært veldig interessant å høre hva de tenker om avgjørelsen om å avstå fra videre deltagelse i Ungdataundersøkelsen.

Avslutningsvis
Hvordan vil du vurdere at arbeidet med Barnekonvensjonen uttrykkes i din kommune gjennom debatt og plandokumenter? Dersom den er vanskelig å få øye på, er det på tide å begynne å arbeide med å synliggjøre Barnas Grunnlov. Å arbeide med barnekonvensjon, er å arbeide med menneskerettigheter for barn.

Å ta i bruk Udirs veileder (2017) for bruk av barnekonvensjon i saksbehandlingen kan være et spennende sted å starte arbeidet.

Det kan gjøres gjennom å skaffe seg kompetanse på området slik at utvikling av tjenester for barn og unge kommer sluttbruker, altså barnet til gode. Vi håper at barns rettigheter ikke bare blir et tema når statlig og fylkeskommunalt tilsyn viser brudd på regelverket. Vi opplever at Barnekonvensjon er et nyttig verktøy til å sette barns rettigheter i førersetet. Og så har vi et ønske om at barn i fremtiden skal få en individuell klagerett ved at Norge signerer tilleggsprotokollen som gir barn i Norge adgang til individuell klagerett.

Litteraturliste:
Hart,R.(1992)The ladder of participation. Hentet 11.10.2020 fra: https://www.unicef-irc.org/publications/pdf/childrens_participation.pdf

Kvello,Ø.(2019) Barn og unges deltakelse. Medbestemmelse. Hentet 11.10 fra https://tks2.no/barnekonvensjonen/index.php/moduler/modul1-inkludering-anerkjennelse-og-medbestemmelse/fordypning-modul1/

Nereid,C.T(2020) Kommunens ja til forskning for bedre livsvilkår Hentet 11.10.2020fra: https://www.midtnorskdebatt.no/meninger/ordetfritt/2020/03/03/Nereid-svarer-i-debatten-om-Ungdata-Kommunens-ja-til-forskning-for-bedre-oppvekstvilk%C3%A5r-21223427.ece

Regjeringen (2020) Barnekonvensjonen. Hentet 11.10.2020 fra https://www.regjeringen.no/no/tema/familie-og-barn/innsiktsartikler/fns-barnekonvensjon/id2519764/

Regjeringen (2009) Generellkommentar 12. Hentet 11.10.2020 fra https://www.regjeringen.no/no/tema/familie-og-barn/innsiktsartikler/fns-barnekonvensjon/id2519764/

Statistisk Sentralbyrå: Færre barn og unge i Norge. Hentet 12.10.2020 fra https://www.ssb.no/a/barnogunge/2019/bef/?fbclid=IwAR2pzNZZYVarAAJ5COf-tO_a8uMxUm6SgAgpJHh5CiNGsOxcJF4kujLjjAY

Statsforvalteren (2021) Sjumilssteget Hentet 30.01.21 fra https://www.sjumilssteget.no/

Utdanningsdirektoratet (2017) Veileder til bruk av barnekonvensjon i saksbehandlingen Hentet 11.10.2020 fra: https://www.udir.no/globalassets/filer/regelverk/rundskriv/veiledning-til-bruk-av-barnekonvensjonen.pdf