Fagfellevurdert

Foreldres opplevelse av psykososial oppfølging av barna etter seksuelle overgrep skjedd i skolen

Psykologi i kommunen nr 5 2017

FOTO: Elisabeth Andreassen

Av: Anne Liv Kaarstad Lie & Abdul-Razak K. Alhassan

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
06.12.2017 kl 21:29

Psykologi i kommunen
Forum for psykologer i kommunen

Om forfatterne

Anne Liv Kaarstad Lie er førstelektor i pedagogikk ved Høgskolen i Sørøst-Norge, Campus Drammen. Hennes forskningsområder er innen faglige læringsfellesskap, styrkebaserte læringsmetoder og psykososialt skolemiljø. Hun underviser og veileder i grunnskolelærerutdanningene og masterutdanningene.

Abdul-Razak Kuyini Alhassan er førsteamanuensis i pedagogikk ved Høgskolen i Sørøst – Norge, Campus Drammen. Hans forskningsområder er innen spesialpedagogikk, barnevern og flerkulturelle spørsmål. Han underviser og veileder i den internasjonale grunnskolelærerutdanningen.

Sammendrag

Denne studien har til hensikt i gi innsikt i foreldres opplevelser av skolens håndtering og psykososiale oppfølging etter seksuelle overgrep skjedd i skolen. Studien ønsker å få fram foreldres «stemmer» om opplevd samarbeid med skolen underveis og etter at kontaktlæreren ble mistenkt, fengslet og dømt for seksuelle overgrep av elever i barnas klasse. Barnas alder er mellom 11-13 år og den mannlige læreren har vært kontaktlærer 1 år og 7 måneder for klassen. Studien følger foreldrenes opplevelse av at barna var i krise og ikke fikk psykososial oppfølging etter Opplæringslovens paragraf §9a. Mens foreldrene opplever barnas mareritt, konflikter, utrygghet og redsler, opplever de tillitsbrudd og splittelse med skolen. Den implisitte hensikten med maktmisbruk fra skolen er å beskytte skolens posisjon. Fylkesmannen og Barneombudets ansvar og roller som veiledende og uten sanksjonsmuligheter blir også drøftet.

Innledning

Våren 2017 har Utdanningsforbundet i sitt tidsskrift Utdanning gjort rede for 74 saker der ansatte i barnehage eller skole er under etterforskning, tiltalt eller dømt for seksuelle overgrep i skolen etter 2010. 50 saker er knyttet til lærere og ansatte i skoler, mens 14 saker knyttes til barnehager. Denne studien er en oppfølging av vår studie om psykososial oppfølging av elever etter seksuelle overgrep i skolen (Alhassan & Lie, 2017) som ble publisert i «Psykologi i kommunen» nr. 3, 2017.

I forrige studie intervjuet vi elever etter seksuelle overgrep skjedd i skolen av kontaktlæreren. Læreren ble dømt og de berørte elevenes vitneutsagn ble trodd av dommerne. I denne studien tar vi for oss foreldrene til den samme elevgruppen, og med utgangspunkt i problemstillingen hva er foreldres opplevelser av skolens håndtering og psykososiale oppfølging etter seksuelle overgrep skjedd i skolen. Vi har intervjuet 6 foreldre som er foreldre for barn 11-13 år som har til felles å ha hatt en mannlig kontaktlærer som er dømt for seksuelle overgrep skjedd i skolen. 2 fedre stilte som informanter og 4 mødre. Både fedre og mødre representerte både gutter og jenter i klassen. I tillegg har vi fått en mors logger fra en vanskelig tid. Moren ville gjerne delta med loggene som datamateriale, men ønsket ikke å delta i intervju. Hun oppga at dette kunne bli litt for vanskelig følelsesmessig. Læreren hadde vært kontaktlærer i 1 år og 7 måneder på det tidspunktet han ble varetektsfengslet. Det tok cirka 34 uker før han ble dømt.

For å få tilgang til feltet gjennomførte vi før første studie en intensjonssamtale med to foreldre som representerte to av elevene fra den utsatte klassen. Den første studien krevde foreldrenes samtykke for å få intervjue barna. I den tiden ble vi kjent med foreldrene og intervjuene av foreldrene ble gjennomført få uker etter intervjuene med barna.

Teori

Barnekonvensjonen er verifisert av Norge og prinsippet «barnets beste», artikkel 3, skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer. Skolen er en viktig myndighet og forvalter av disse oppgavene i samfunnet, og må legge dette prinsippet til grunn for sin oppgaveløsning for barn og unge. Del to i Barnekonvensjonens artikkel 3 legger vekt på barnets beskyttelse, omsorg, rettigheter og forpliktelser til alle institusjoner som arbeider med barn og barnas foreldre. Opplæringslovens paragraf 9a som sikrer elevers helse, trivsel og læring samsvarer med artikkelens del 3 der skolen som part skal sikre at ansatte og omsorgsgivere i skolen har de nødvendige ferdigheter og kompetanse for å kunne utføre sine oppgaver. Formålet med Opplæringslovens § 9a er å sikre elevers rettigheter til et godt skolemiljø, fri for mobbing, vold, diskriminering og trakassering. Paragraf 9a-1 definerer retten til helse, trivsel og læring, paragraf 9a-3 viser til rektors ansvar for et kontinuerlig arbeid for å sikre elevers rettigheter og paragraf 9a-4 henstiller til skolen og skoleeiers krav til å ha et godt internkontrollsystem for å sikre at mobbing, vold, diskriminering eller trakassering ikke skjer på skolen verken mellom elever eller mellom ansatte og elever.

Samarbeidet mellom skole- hjem er lovfestet i forskriften til opplæringslovens § 20, og skolen har ansvaret for at dette samarbeidet fungerer godt med utgangspunkt i «barnets beste». Formålet for dette samarbeidet er å styrke elevers faglige og sosiale kompetanse og at eleven opplever et godt psykososialt skolemiljø etter opplæringslovens §9a. Forskning om viktigheten av samarbeid «for barnets beste» etter Barnekonvensjonens artikkel 3 finner vi i internasjonal forskning (Kuyini & Abosi, 2011), og flere studier i Norge viser at samarbeidet mellom skole og hjem er karakterisert av en ubalanse i maktforholdet mellom lærere og foreldre (Nordahl 2003; Nordahl, 2007). Studier viser til at lærerne har mye makt og at foreldre frykter sanksjoner fra lærerne. Å bedre elevers psykososiale læringsmiljø vil også hjelpe til med at flere fullfører videregående opplæring. Dette finner vi igjen i læreplanverkets prinsipper for opplæringen der skolen skal ta initiativ til samarbeidet, og foreldre og foresatte skal ha reell mulighet til innvirkning på egne barns læreplanarbeid, både faglig og sosialt.

I forskning om skolers arbeid med elevenes psykososiale miljø (Eriksen & Lyng, 2015) er et av hovedfunnene at rektor, lærere, foreldre og elever definerer konflikt, mobbing eller krenking, ulikt. Studien som er gjort på oppdrag av Utdanningsdirektoratet viser til ulik problemforståelse og dermed ulik oppfattet virkelighetsforståelse og oppfatning av begrepet «vi har gjort alt vi kan». Måten mobbe- og krenkedefinisjonen av Oppll. §9a brukes i praksis og til dels forstås, varierer med posisjon og situasjon. Dette kan gi konsekvenser for rektors intensjoner for samarbeid mellom skole og hjem, og det kan påvirke rektor i rollen som bestiller av kompetanse fra hjelpeapparatet som eksempelvis tid og kompetanse fra barnevern, psykisk helsetjeneste, helsesøster, incestsenteret eller helsestasjonen. Noe som også kan gi en konsekvens at rektor aldri bestiller inn ekstra hjelp fra hjelpeapparatet rundt, fordi hen definerer et problem som konflikt, og ikke mobbing eller krenking (Eriksen & Lyng, 2015).

Tilsyn som styringsstrategi og Barneombudets rolle

Elevers rettigheter etter Opplæringsloven gir skoleeierne plikter ut fra samme lovverk. Et felles nasjonalt tilsyn ble etablert i 2006 der målet er å sjekke om skoler følger bestemmelsene i Opplæringsloven. Fylkesmannens ansvar som Statlig organ er å føre tilsyn med at skoleeierne følger de plikter de er pålagt, jf. Oppll. §14. Hvis tilsynet avdekker brudd på lovverket trer Fylkesmannen inn med veiledning for skoleeier (Utdanningsdirektoratet, 2015) og konsekvenser er at skoleeier oppretter rutiner for å sikre elevers rettigheter etter lovverket. I studier av tilsyn som styringsstrategi (Møller & Andenæs, 2016) viser studiene til hvordan skoler kan rette opp i rutiner for å tilfredsstille tilsynsmyndigheten, men at det ikke trenger å føre til endring i praksis som vil være til det beste for elevene. I tilsynsrapporten fra Fylkesmennene (Utdanningsdirektoratet, 2016), vises det til at skoleeiere har en økning i regelverksbrudd i 2016 og at det fortsatt er store mangler i regeletterlevelsen.

Våren 2017 la Kunnskapsdepartementet fram en ny Melding til Stortinget, Lærelyst – tidlig innsats og kvalitet i skolen, der det presiseres og anbefales å sikre bedre støtte og veiledning til barn som blir utsatt for mobbing og krenkelser, og deres familier ved å styrke kapasiteten til Barneombudet. Stortingsmeldingen vil videre styrke rettighetene til elever som blir mobbet eller krenket og deres foreldre (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 47). Meldingen anbefaler at skoleeiere skal kunne få dagbøter i saker der læringsmiljøet ikke ivaretas etter Fylkesmannens bedømmelser. Barneombudet er et sentralt organ som skal følge med at norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med de forpliktelser Norge har etter FNs konvensjon om barnet sine rettigheter. Barneombudet skal i henhold til instruks (§1-11) utføre de oppgaver det er pålagt ifølge lov om Barneombud. Ombudet skal i sin virksomhet arbeide for at barns behov, rettigheter og interesser blir tatt tilbørlig hensyn til på alle samfunnsområder. Når det gjelder uttalelser om saker som er til politietterforskning kan ikke ombudet uttale seg (Instruks for Barneombudet §7). Dette kan gi en konsekvens i saker der læreren er overgriper og foreldre og barn sitter igjen med behov for hjelp og oppfølging etter prinsippet «barnets beste».

Metode og design

Kvalitativ tilnærming benyttes i denne studien siden formålet er å undersøke foreldres opplevelser av skolens håndtering og oppfølging etter seksuelle overgrep skjedd i skolen. Med denne metoden tillater deltakerne/informantene å heve emner og problemstillinger som forskerne ikke kan forutse, og kan være kritiske for undersøkelsen. Videre fikk deltakerne ved å bruke den kvalitative metoden uttrykk for sine følelser og gi sine perspektiver med egne ord. Ontologisk har denne artikkelen også vedtatt nominalistparadigmaet som er forankret i sosial konstruktivisme (Cohen, Manion og Morison, 2000). Dette for å skape foreldres opplevelser av skolens oppfølging og håndtering etter seksuelle overgrep skjedd i skolen så virkelighetsnær som mulig. Vi antar eller regner med at å gjengi foreldres opplevelser av dette temaet ikke er en objektiv affære, men en subjektiv affære. Dette innebærer at betydningen av deres opplevelse kan bare formidles som deres egne narrative fortellinger.

Utvalg av case

Foreldres opplevelse av skolens håndtering og psykososiale oppfølging etter seksuelle overgrep skjedd er en talemåte for hvordan skoler skal følge opp elever når de opplever mobbing eller andre krenkelser i skolen etter oppl. §9a, det er dermed en rettighet elevene og deres foreldre har som er sentral for elevenes trivsels og velferd i skolen. Casen ble valgt for denne studien fordi det var en av de casene i landet som fikk prominens og var rapportert, det var elever som ble trodd som ofre av domstolen. Skoleeiere, skolers ansatte, hjelpeapparat, samt foreldre kan lære av denne casen. Det ser ikke ut til å være noe nordisk forskning som omhandler foreldres opplevelser av skolers håndtering og psykososiale oppfølging når læreren er overgriper.

Datainnsamling

Forfatterne benyttet semi-strukturerte intervjuer og teknikker for dokumentanalyse som er to hovedteknikker til empirisk datainnsamling. Disse to teknikkene av datainnsamlinger ble brukt for å undersøke foreldres opplevelse ut fra studiens problemstilling. To intervjuer ble gjennomført. Det første intervjuet var med to fedre og en mor. Det andre intervjuet var med tre mødre. I tillegg deltok den syvende informanten med private logger fra en vanskelig tid. Alle intervjuene ble gjennomført i april 2017 på et av barnevernets kontorer som ligger i samme kommune som foreldrene bodde. Intervjuene ble registrert ved hjelp av en digital lydopptaker og transkribert for analyse. Det første intervjuet varte 1 time, det andre intervjuet varte 1 time og tjue minutter. Loggene var på 12 sider.

Valg av informanter

For å velge ut informanter for denne studien tok vi utgangspunkt i en politianmeldelse som forelå. Foreldre på et trinn hadde fått sin kontaktlærer dømt for seksuelle overgrep på skolen, og etter dommen av læreren politianmeldte en gruppe foreldre skolen for å ikke ha avverget.

Det er denne gruppen vi henvendte oss til for å spørre om de ville delta i vår studie. Foreldre for 7 barn svarte ja til dette. 6 foreldre kunne delta i intervjuer og en foreldre ville delta med sine logger. Grunnen til at hun ikke ville la seg intervjue var mange følelser rundt saken. Foreldre 1-6 (F1-F6) har elever som har hatt den dømte læreren som kontaktlærer i 1, 5 år. Foreldre 7 (F7), er mor til datter der det kommer fram i dommen at hun er et offer.

Analytisk prosedyre og tolkning av data

Den dataanalytiske prosedyren som ble brukt i studien er tolkning av mening (meaning interpretation). Betydningen av tolkningen legger vekt på informantenes forståelse, spesielt gjennom systematiske tolkninger av handlinger og tekster. I den forbindelse gikk vi utover det som ble direkte sagt i intervjuerne, og utarbeidet strukturer og relasjoner mellom de transkriberte intervjuene og loggen (Kvale, 1996). Med dette utgangspunktet skisserte vi en tidslinje for å få bedre oversikt over foreldrenes opplevde hendelsesforløp. For tolkning av data legger vi til grunn norsk lovverk for skolen, styringsdokumenter, Barnekonvensjonen, teori og Fylkesmannen og Barneombudets rolle og mandat. Dataene ble kategorisert i tre hovedtemaer: tidslinje over de første 113 dagene, tillitsbrudd og splittelse, og foreldrenes opplevelse av psykososial oppfølging av skolen og hjelpeapparat.

Basert på temaene som oppsto, re-kontekstualiserte vi det som ble sagt av intervjuerne i en bestemt konseptuell kontekst, og kryssjekket de uttrykte uttalelsene fra intervjuerne (Kvale, 1996; Creswell 2007). Også artikkelen har brukt flere datakilder som en måte å triangulere på. Vi genererte flere datakilder og sørget for troverdighet og pålitelighet av studien (Creswell, 2007). Igjen, flere datakilder har gitt mulighet for verifisering og krysskontroll av informasjonen. Vi diskuterte de store temaene som dukket opp og ble enige om hvordan temaene skulle inngå i denne studien. Dette gir videre troverdighet til studien. Kodene som brukes i forhold til informantene er vist nedenfor:

Etisk vurdering og risikovurdering

Informantene deltok frivillig og ble informert om formålet med denne studien. De visste de kunne trekke seg når de selv ønsket. Informantene ble informert om egne rettigheter for å gi forskerne informasjonen de selv ville dele etter eget ønske. Informant F7 har ved to anledninger lest denne studien før trykking. Informanten har godkjent framstillingene.

Funn

Hensikten med denne studien er å bidra med forskning om foreldres opplevelser av skolens håndtering og psykososial oppfølging etter seksuelle overgrep skjedd i skolen.

Dataene viser foreldrenes opplevelser av skolens strategier for å avdekke, håndtere og psykososialt følge opp elever og foreldre underveis og etter avdekking av lærerens seksuelle overgrep skjedd i skolen. Foreldrenes opplevelser av disse strategiene kategoriseres i tre deler: tidslinje over de første 113 dagene, tillitsbrudd og splittelse, deretter opplevelse av psykososial oppfølging av skolen og hjelpeapparat.

Tidslinje over de første 113 dagene i overgrepssaken

Tidslinjen er utarbeidet for å vise en oversikt over de første 113 dagene, 16 uker, fra avdekking av kontaktlæreren som seksuell overgriper på skolen og fram til de første foreldresamtalene startet. I veilederen for krisehåndtering i utdanningsinstitusjoner (Utdanningsdirektoratet, 2015b) påpekes tidsaspektet som viktig når alvorlige hendelser oppstår i skoler. Tidslinjen kan gjøre det lettere å se sammenhenger og dermed innsikt i foreldrenes uttalelser om deres opplevelser.

Tidslinjen avsluttes i figuren etter dag 113. Etter ytterligere 15 uker, cirka 34 uker fra første dag, ble kontaktlæreren dømt til 7 års fengsel for seksuelle overgrep av barn utenfor og i skolen. Etter dommen valgte Fylkesmannen å opprette tilsyn og en foreldregruppe politianmeldte skolen for manglende avverging og mulig brudd på opplæringslovens § 9a.

Figur 1: Tidslinje over de første 113 dagene i overgrepssaken

De første dagene fra bekymring blir meldt skolen

De første dagene er hentet fra ei mor som har ført to logger av opplevd hendelsesforløp som vi har fått tilgang til. Loggene viser til mors bekymringer for datteren som dusjet ofte og hadde begynt å tisse på seg, og datteren ville ikke på skolen. Bekymringen hadde vedvart i ca. 2 måneder og datteren hadde endret atferd og væremåte. Datteren var bedt på overnatting hjem til læreren sin, noe moren synes var rart. Moren ringte rektor for å diskutere dette, og hun refererer til svaret slik… rektor sier at dette med å bli med hjem, overnatting osv. ikke hadde noe med skoletiden å gjøre og at dette måtte jeg ordne opp i selv. Rekkefølgen på samtaler mellom mor og datter har vi etter beste evne prøvd å sortere, og før neste dag gryr til liv har dialogen mellom mor og datter vært fylt med mye gråt der datteren fortalte om læreren som kysset henne på kinnet og munnen, tok henne på rompa og puppen og at han ofte låste døra da de var alene i friminutt og på grupperommet. I loggen fra disse dagene kommer det fram at mor igjen tok kontakt med rektor. I loggene framkommer hennes opplevelser slik:

Tirsdag 2. XX, Ringte rektor og fortalte hva datteren min hadde fortalt meg i går. Prøvde å fortelle rektor at dette er HELT UAKSEPTABELT. Han ville dysse det ned og trodde jentene løy. Ba han også ikke si noe til læreren da jeg ikke ville det skulle gå ut over datteren min og eventuelt andre jenter i klassen. Han lovet at det skulle han ikke.

Etter noen timer og skoledagen er over ringer rektor og sier han har snakket med læreren. Han sier at læreren innrømmer å ha kysset jente 1 på kinnet, men ikke på munnen. Læreren har lovet å ta seg sammen og sette grenser og holde seg unna jentene. Rektor ba meg ta kontakt om det var noe. Rektor pratet fort og jeg kom ikke til, og samtalen var over. Er det sånn man behandler slike saker? Jeg skjønner ingenting. Hvordan skal jeg vite nå at min datter har det bra på skolen? Skal hun gå på skolen hver dag å være redd fordi hun sa ifra? Hva skal jeg gjøre som mor?

Datteren vil ikke på skolen denne dagen, og er hjemme i redsel for lærerens represalier etter at hun har sladret om det hun skulle holde hemmelig.

Onsdag 3. XX

Rektor ringte meg for å informere meg om at kontaktlæreren er blitt sykemeldt. Rektor sier også at kontaktlæreren har bedt rektor om å si til meg at han kommer til å si opp stillingen sin, og han vet at jeg er alenemor. Jeg stusser litt over dette, for det har ingenting med saken å gjøre. Da kjører jeg datteren min til skolen, og så kjører jeg til Barnevernet. Jeg får beskjed om at det ikke er så mye barnevernet kan gjøre. Grunnen er at datteren min har en omsorgsperson og er ivaretatt.

Moren drar hjem og etter et par timer ringer barnevernet henne, de har anmeldt forholdet til Politiet. I de neste dagene er det Politiet, barnevernet og Statens Barnehus som tar over dialogen med mor. Datteren går på skolen, men fra loggene kommer det fram at dette er en vanskelig tid for jenta, og at elevene opplevde konflikter og andre elever hadde behov for å plassere skyld for at læreren var i fengsel. De voksne på skolen kunne ikke bekrefte at læreren var fengslet, men barna hadde fått tak i denne informasjonen fra andre kilder. I foreldreloggene står det «jenta mi er veldig lei seg og gråter på skolen. Hun føler hun får stygge blikk fra en enkelt elev og at hun får skylden for at læreren er borte fra skolen. Det står videre i loggen at ei annen jente beskylder henne for at alt er hennes skyld, og mange kommer til datteren min for å høre om det er sant.» I uttalelser fra andre foreldre kommer det også fram opplevelser fra denne første tiden.

- Det starta da barna kom hjem og sa at han er fengslet. Det er ikke en eneste en av oss som fikk informasjon om det. Barna kom hjem med svara. Og det er feil, (informant 6)

- Du sier at det er sikkert feil, det er sikkert noe – også blir du veldig redd, (informant 4)

Det ser ut til å gå 18 dager inkludert helger fra den første bekymringen, og ut fra informantenes beskrivelser er det beskyldninger mellom barna, og redsel hos foreldrene. Etter disse drøye to ukene blir foreldrene invitert til et krisemøte på skolen.

- Da er det barnevernet, Barnehuset, skolesjef og kommunesjef, helsesøster, psykologer og selv på det møte som skulle vært et oppklaringsmøte, der det skulle vært sånn vi er på lag, dette skal vi klare sammen på en måte…..selv der startet det en splittelse, (informant 6)

Hvorfor informant nr. 6 snakker om splittelse på dette krisemøtet finner vi mer om i uttalelsene fra informant nr. 4:

- Det kan jo ikke være sånn at en bare skal ta imot og ikke få stille spørsmål for da blir det jo splittelse. De som har spørsmål de blir ikke hørt, mens de som har gode tilbakemeldinger det er sånn – å så bra. De blir hørt. Og da blir avstand mye større. Jeg husker skolesjefen gjorde sånn – tok hånda opp – og sa: Nå er det nok, nå skal vi bestemme hva vi skal snakke om. Så avstanden ble bare større, større og større, (informant 4)

Krisemøtet gjorde at alle foreldrene fikk vite at læreren satt i varetektsfengsling, mens Politiet undersøkte saken. Dagen etter ble klassen samlet for å få svar på sine spørsmål, og en informant beskriver denne tiden:

- Min sønn kom jo hjem og fortalte at de spurte de voksne på skolen, men de sa «dessverre det kan vi ikke svare på for det er taushetsbelagt». Det er taushetsbelagt, Det er taushetsbelagt, Det er taushetsbelagt. Så sa min sønn: Hvorfor samler de oss når de hele tiden skal si at alt er taushetsbelagt….. Alle spørsmål de kom med ble møtt med at de ikke kunne prate om det. …..I stedet for å forklare unger på en ordentlig måte, for de var redde for at han skulle komme tilbake igjen. Det var frykten deres. Det var den største frykten til min sønn. At han skulle komme tilbake til skolen å være lærer, men de kunne ikke svare på noen ting, (informant 1)

På tidslinjen kommer det første foreldremøtet på dag 67, det er drøye ni uker etter første bekymring. Informant 1, far til gutt, fremstiller foreldremøter på denne måten:

- Og den frustrasjon – informasjon skal jo gå begge veier, de kaller det foreldremøter, men det er ovenfra og ned, det er kun informasjon som går en vei og det er ut, også er det om å gjøre å få glemt dette så fort som mulig,… og ikke gjør de noe heller.

- Jeg sendte jo mail direkte til rektor og spør om dette er sant – er det han det står om i avisen som datteren min kommer hjem og sier har forgrepet seg – er det han? Da fikk jeg bare en generell tilbakemelding om at jeg måtte vente, rektor kunne ikke si om det var han eller ikke. På den tiden bygde det seg opp bare mer og mer frustrasjon og redsel. Tenkte på hva de ungene egentlig har gått gjennom..(informant 4)

Informant 5 var tidlig bekymret for sin sønn på grunn av atferdsendringer, hun var tidlig kontakt med rektor for å få en samtale med skolen. Hun må vente i cirka 113 dager før de lovpålagte foreldresamtalene gjennomføres:

- Jeg merket jo store endringer på min sønn så jeg var tidlig inne og sa jeg ønsket en samtale…og når vi fikk innkalling til foreldresamtaler etter veldig lang tid så sto min sønn sist på lista.

Tillitsbrudd og splittelse

I dataene kommer det fram foreldrenes opplevelse av tillitsbrudd og splittelse mellom skole og hjem. Vi skal se på grunner til at foreldrene opplever tillitsbrudd og splittelse, hvordan de oppfatter krise og hva som utløser deres reaksjoner.

Splittelse mellom skole og foreldre

Foreldrene hadde mange følelser og redsler for egne barn, og opplevde et nytt tillitsbrudd til skolen og rektor da skolen ikke møtte dem med å lytte og gå i dialog. Foreldrene fortalte om overgrep mot dem som foreldre i måten de blir møtt av skolen:

- Mm, Slik jeg følte dette her følte jeg et overgrep overfor meg selv også, hvordan vi ble møtt av skoleledelse, jeg synes skolen og skoleledelsen skulle tatt en mer ydmyk holdning til det, og ikke slenge en knyttneve i trynet på oss og si det at her har ikke vi(vi er her skolen) gjort noe feil. Det var det vi fikk høre, det var ikke snakk om å legge seg litt bakpå å si atte, hva kan vi gjøre for dere, det har vært tøft dette her, det var mere å tenke på seg selv da, …men de ville jo ikke samarbeide…(informant 1)

- Et overgrep på oss som foreldre, og et overgrep overfor barna også, at de holder ting tilbake,….(informant 2)

- Og jeg tenker det er ikke greit når du møter oppegående foreldre som ønsker det beste, vi trenger jo et samarbeid med skolen. Vi er avhengig av dem og de er avhengige av oss, (informant 6)

Opplevelsene foreldrene fortalte om gjorde intervjueren oppmerksom på at tillitsbruddet skjedde parallelt mellom foreldre og barna deres. Foreldrene hadde behov for å kunne svare barna sine da det ble avdekket skremmende hemmeligheter av deres nærmeste tillitsperson i skolen. Læreren hadde gjort noe skrekkelig og foreldrene trengte trygghet i situasjonen.

- min sønns respekt for lærere i dag er 0, null. Han har fått en sånn greie på seg som gjør at han kan oppføre seg som han vil. Han har en makt. Og han bruker den makta på en måte…(informant 6)

- datteren min har ingen tillit til lærerne. Null tillit…. Jeg har alltid vært sånn at du må ha respekt for læreren og du er jo der for å lære, men det har jo forandret oss som foreldre også. Vi har jo ikke tillit til skolen eller lærere. Jeg har mer tillit til ungen min enn skolen, kommunen, Barneombudet, Fylkesmannen…(informant 4)

- Jeg er litt sånn som sønnen min, nå er det ikke lenge igjen, nå er det slutt..(informant 5)

Foreldres opplevelse av krise vs rektors opplevelse av krise

Foreldreinformantene tar fram viktigheten av å oppfatte situasjonen som en krisesituasjon, noe de ikke oppfatter at skolen gjør. Informant 4 følger opp dette i intervjuet ved å si…en krise, vi vet nesten ikke hva vi skal gjøre. Det er det som er feilen, at ikke alle forsto at vi er i en krise…..og her ble det bare taushet…Vi ble sånn sutregjeng. Informantene føler de ikke får svar fra rektor på mail eller telefon, klassen blir overlatt til løse vikarer og at rektor ikke definerer situasjonen som mobbing eller krenking av elever i skolen etter Oppl. §9a., i dette tilfelle av seksuell karakter utført av elevenes nærmeste omsorgsperson. Informant 5 sier det slik: Vi hadde ikke noe å forstå det ut ifra. Vi ble bare forvirra hele gjengen. Informantene forteller om følelsen av splittelse med skolen, og at det blir «de og vi» - «skole og hjem». Informantene forteller om at det bare er de som har fått dommen som blir fulgt opp, mens de føler at alle de andre barna i klassen blir «glemt» til tross for at de har levd lenge med en pedofil lærer i samme klasserom i lengre tid.

- Noe forferdelig hadde skjedd både for oss og for ungene, men det er jo ungene som er viktig. Det er jo ungene som er midt oppi det, …. men alt dette her er sånn ledelsen burde ha visst, det er ikke sånt vi skulle ha trengt å forholde oss til. De skulle jo hatt løsningen på hvordan den psykososiale oppfølgingen etter overgrepene skulle blitt håndtert, de skulle hatt løsningen. Det er ikke vi. Det er de og vi hele tiden…(informant 4)

- Du kan ikke ta de to overgrepene som er skjedd og skille de ut, og ta de vekk fra alt det andre. Overgriperen har hatt et stort ansvar over mange barn. Og atferden hans viser det seg å ha vært veldig ustabil psykisk..(informant 6)

- Han har manipulert, splitt-hersk-opplegg, han har virkelig gjort noe med tilliten til de…(informant 4)

Følelser som utløser foreldrenes reaksjoner

Foreldrene har enkeltvis opplevd at deres barn har hatt skolevegring der flere har fått oppfølging av helsesøster, PPT og BUPA. Når det avdekkes bekymringer og senere dom av læreren som seksuell overgriper setter de store spørsmålstegn med hvorfor skolen ikke har sett alle deres bekymringer samlet siden de som skole har hatt anledning til dette. Informant 5 beskriver hvordan de som foreldre sto utenfor skolen med bil i 4,5 uke for at datteren skulle ha mot til å være på skolen, hvordan ei annen jente gikk hjem midt på skoledagen og hvordan de prøvde å få hjelp til situasjonen:

- De burde oppdaget endringene. Det var en formidabel endring på dattera mi i hvert fall. Fra å være en helt oppgående jente som aldri var borte fra skolen, hun elsket skolen, til at hun var livredd for å reise til skolen. Panikk. De satt ikke i gang noe. Jeg ringte helsesøster, jeg var hos fastlegen, jeg snakket jo med overgriperen. … Jeg sa: dattera mi trenger hjelp, hun vil ikke på skolen. Det var ikke en eneste antenne i møte med meg i hvert fall...Men hun ville ikke være så spesiell. Så vi måtte stå utenfor da. Så vi ikke synes da, men da hadde hun en rømningsvei. Da visste hun at vi sto der hvis det skjedde noe. Det gjorde vi i 4,5 uke. Ellers hadde hun ikke greid å gå på skolen. Hadde ikke sjans. Jeg snakket jo litt med en mor om dattera, for hun gikk bare hjem, og det var moren veldig overraska over for det hadde hun aldri gjort. … hvorfor har ingen sett noe? At man ikke har stilt spørsmål med alle de tingene der også. Man har barn på fanget over så lang tid inni et klasserom…(informant 5)

- Jeg hadde en gutt som ikke ville på skolen, som ikke sov på kvelden, mye vondt i magen, …vi endte opp med henvisning til PPT, hvor han ble henvist videre til BUPA der han gikk til samtaler ganske lenge, han hadde ikke noe diagnose eller noen ting, … men det er rett og slett en endring som skjedde den første høsten de hadde læreren. Hvor det begynte å bli fryktelig vanskelig å gå på skolen, jeg tror jeg satt hos han veldig mye på kveldene for å roe han ned og få han til å sove…(informant 3)

Moren fortalte om tiden etter at læreren ble borte fra klassen, om guttens problemer …det forsvant liksom, jeg har ikke hørt noe om det etterpå…

Foreldre opplevelse av psykososial oppfølging av skolen og hjelpeapparat

Foreldrene forteller fra orienteringsmøtet på dag 18 at helsesøster sa hun var tilgjengelig hvis foreldrene eller barna trengte hjelp, det var bare å ta kontakt. Foreldrene opplevde at de som foreldre selv måtte definere om deres barn hadde en psykisk vanske eller at barnet selv skulle definere «behov». Barnet kunne da ta kontakt ved helsesøster hvis de trengte noe. Informant 4, 5 og 6 sier ..Barna selv skulle melde helsesøster og foreldre hvis de trengte. Informant 5, mor til datter, beskriver litt oppgitt…Det har vært sagt hver gang vi har hatt noe felles at helsesøster er tilgjengelig. Det er bare å be om. Be om. Hver gang…Kluet er at barna er ikke eldre enn det de er i hodet, de vet ikke selv hva de er blitt utsatt for, de vet ikke hva de trenger hjelp til,…

Etter cirka 31 uker inkludert ferier viser foreldrene til at skoleledelsen har foretatt en undersøkelse i felles klasse der elevene skulle krysse av om de har behov for hjelp eller oppfølging. De viser fram et skjema der elevene skulle krysse av på om de hadde «behov» vedrørende «saken». Foreldrene er forundret over at de ikke ble informert om denne spørreundersøkelsen før lenge etter gjennomføringen, og de påpeker at skoleledelsen bruker ordet "det" om «overgrepene» uten å greie å sette ord på det det egentlig dreier seg om:

- Jeg lo når jeg så det. Hallo. Det er som at jeg skal spørre min sønn – har du det bra? Ja, det går fint. Er det ikke spesielt at ungene skal svare på noen spørsmål som vi ikke vet noe om? Det er ikke greit. Det burde jo gjøres sammen med de hjemme eller helsesøster… (informant 6)

- Det har de god peiling på. Det står ikke i skjemaet hva det er. Det er Det. Det står ikke overgrep eller noe…de skulle krysse av på om det hadde vært ekkelt det som hadde vært… også skulle de finne ut hvilket behov de hadde vedrørende saken…. Som en 11-åring skal skjønne…kryss av på om du er redd for at læreren skal komme tilbake… (informant 5)

Foreldrene ble spurt om hvordan de opplevde barnas psykiske helse nå et år etter. Foreldrene snakker om at de har hørt om selvskader hos barna, mareritt, at elevene ikke har fått den faglige oppfølgingen de skulle hatt, manglende konsentrasjon og at noen elever er lei skolen:

- Jeg hører stadig vekk noen ting. Selvskading. Og barn som ikke tørr å ha tillit til voksne. Det er mange ting…(informant 4)

- Mareritt. Jeg la spesielt merke til det da han nå ble invitert til å bli intervjuet nå og da hadde han mareritt…også har han nesten alltid vondt i magen, jeg er jo sånn…har du vært på do?(informant 6)

- For de sier de er ferdig med det, de er ferdig med det, men så kom jeg å stilte et spørsmål…da kom et skikkelig mareritt…(informant 5)

- De ligger jo etter faglig, men det får ikke vi vite før senere. De får ikke si noe om det på foreldremøte…(informant 1)

- Og datteren min er veldig lei av skolen. Hun forteller om en av lærerne som gjør ditt og datt, og jeg kjenner at jeg gidde ikke å forsvare lærerne lengre. Jeg sier nå at det er helt greit at du er lei den skolen ..(informant 4)

Foreldre har også tanker om framtiden når klassen ikke er fulgt opp med psykososial oppfølging og en far uttrykker…Hvis alle i den klassen lander på begge beina, da vil jeg bli veldig overraska. Der er det mye svineri som de har opplevd…

Fylkesmannens og Barneombudets ansvar og instruks

Foreldrenes opplevelser av at barna deres er uten rettigheter i skolen kommer til overflaten og de undrer seg over manglende tilsyn med skolen som arbeidsplass for barna. De følte seg fortvilet over å ta mange telefoner og sende mailer som konsekvens av at skolens rektor ikke tok deres fortvilelse og redsel på alvor. I krisepedagogisk forståelse handler det om å kunne gi egne barn svar på vanskelige spørsmål slik at det ikke blir verre over tid. Det kan virke som om alle instanser avviste foreldrenes problemer siden saken var under politietterforskning, og det var først etter dommen av læreren at Fylkesmannen opprettet tilsyn og Barneombudet valgte å gi skriftlig råd til foreldrene.

- De sklir igjennom alt. Det er ikke noe tilsyn som fanger opp det i skolen. På alle andre arbeidsplasser så har du et tilsyn som går inn og gjør et eller annet, men når det gjelder skolen har du ingenting, da har du bare Fylkesmannen,..de har jo ingen rettigheter fordi det er barn…(Informant 1)

- det virker som det er en sånn beskyttende greie, skolen gjør liksom ikke sånn..– det sa Politiet også – vi har ikke noe tradisjon for å gå inn i skolen, og det skjønner jeg jo, og det sa de jo før vi hadde lagt inn anmeldelsen (informant 2) …

- Jeg startet med å ringe Barnehuset og de var jo veldig sjokkert. De sa de kunne høre med Politiet om det var de som hadde anbefalt skolen å håndtere det på denne måten her. Og så skulle de ringe meg opp igjen, etter at de hadde snakket med politiet. Så tok det litt tid så spurte jeg Politiet også spurte jeg de i forhold til hvem vi skulle snakke med når vi ikke fikk informasjon fra skolen og det begynte å bli amper stemning i foreldregruppen. Da sa de at de ikke kunne si så mye på grunn av taushetsplikten og sånne ting, så ringte jeg til Stine Sofies stiftelse der jeg skulle få snakke med en jurist om hvem vi kunne forholde oss til når læreren var overgriper og sånne ting. Det tok noen dager før juristen ringte meg opp igjen, og hun sa vi måtte avvente på dom og sånne ting før vi fikk gjort så mye. Mye følelser involvert og derfor var det lurt å vente litt. Så ringte jeg til Fylkesmannen og spurte om hvem jeg skulle snakke med og hvem vi kunne snakke med når skolen ikke ville snakke med oss, og hvem som hadde ansvaret da. Ikke kommunen og ikke skolen. Hvem skulle vi snakke med da? Også spurte jeg om de skulle åpne tilsyn i saken, og at tilliten vår var veldig svekket til skolen. Og der fikk jeg sånn du må ringe opp igjen eller du må snakke med noen andre flere ganger, også tenkte jeg okei, da ringte jeg Barneombudet som er over der igjen og som tar Barneperspektivet. Der måtte vi sende mail, og det tok jo en del tid, og så ringte jeg dem og spurte – hva skal vi gjøre? Vi har ingen kommunikasjon med skolen, skoleledelse eller ingen – hvem skal vi snakke med? Vi vet jo hvordan de har det eller de opplever, i forhold til dette her. Da ble det litt sånn hvem som hadde ansvaret for hvem vi skulle snakke med. Det var ikke så lett å finne ut av det heller. Og det tok litt tid. Så sendte en annen mor et brev som også tok lang tid å få svar på. Også spurte jeg «hvem andre kan jeg snakke med» og de svarte at Utdanningsdirektoratet kan du snakke med. Så ringte jeg de og spurte hvem som har ansvaret for de psykososiale miljøet, vi kan ikke snakke med skolen eller kommunen eller noen – vi får ingen informasjon for det er en Politisak og der ble jeg heller ikke klokere. Og så ringte jeg til regjeringen for å høre om det var et sånt organ som tok seg av sånne saker og der var det et nytt utvalg som hadde Vold og Overgrep mot barn som det de skulle jobbe med. Og da ringte jeg sikkert ti telefoner til forskjellige medlemmer der og til slutt fikk jeg en mailadresse til det utvalget der jeg sendte en mail med spørsmål om «hva gjør vi, nå trenger vi hjelp – og med !!!. Nå må det skje noe. Og der fikk vi et veldig formelt brev etter kjempelang tid, om at det egentlig ikke var deres ansvarsområde akkurat det der,….

Det er gått 34 uker fra første dag læreren er borte fra skolen og til dommen faller i saken. En foreldre leser høyt fra brevet fra Barneombudet som kom etter andre henvendelse. Ved første henvendelse fikk foreldrene avslag på grunn av at saken var under politietterforskning, noe foreldrene fant ubegripelig siden de som foreldre i en klasse ikke var under politietterforskning. Barneombudet kan heller ikke gi instrukser til andre organer.

- I det brevet fra Barneombudet sa B. at de tar saken på alvor og de har lest all dokumentasjon, de forstår at vi er sinte og frustrerte på vegne av ungene våre, de har da ingen mandat til å gi instrukser til andre organer. Eller uttalelser. Det står at de ikke kan være til hjelp i saken utenom den veiledningen de har gitt. De kan heller ikke gi uttalelser i saker som er til politietterforskning. Det er jo det alle har sagt at de ikke kan si noen ting for det er politietterforskning. De sier vi må ta kontakt med Politiet og Fylkesmannen for de er riktige instanser. Men de har vi jo vært og snakket med og ringt og alt det som er. Også spurte jeg –hvis FM ikke vil åpne tilsyn da som vi ønsker – er det noen andre vi kan snakke med da? Da var det Utdanningsdirektoratet. Så vi måtte jo bare vente på det hele veien.

- Det som er litt rart, det er at man føler hele veien at saken er viktigere enn barna… hvem som skal si hva og …(informant 4)

- Jeg var jo så tidlig ute med å si til rektor at det er ikke saken vi er på jakt etter….(informant 5)

- Og til og med Barneombudet som skal passe på barna, så kan de ikke ta imot telefoner også kan de ikke gjøre noen ting. Det er egentlig noen andre som har den jobben. Ungene har blitt svikta, ikke bare av skolen. De har blitt svikta av alle instansene. De har blitt svikta, vi alle foreldrene har blitt svikta føler jeg…(informant 4)

- I hele brevet fra Barneombudet står det bare om mandater og organer, ekspertgruppe og barnevoldsutvalg, det står ingen ting om ungene, det står bare ting. Det står bare hvem som skal gjøre hva. Ikke hva som blir gjort eller av hvem…(informant 4)

- Det finnes imidlertid andre instanser som skal ivareta barna rettsikkerhet i første omgang skole, skoleeier og Politi. Nå leser jeg brevet fra Barneombudet. Dersom ikke disse instansenes inngripen er tilfredsstillende er det henholdsvis Fylkesmannen og Statsadvokaten som er faglig instans. Det betyr at hvis ikke skole, skoleeier eller Politi gjør det de skal så er det Fylkesmannen neste. Den runddansen måtte vi jo gå…(informant 6)

Foreldrene opplevde at det å henvende seg for å få hjelp da skolen ikke ville hjelpe ble en evig runddans. Og oppfølgende spørsmål om foreldregruppen fulgte rådet fra Barneombudet og henvendte seg til Politi og Fylkesmannen svarte en informant…ja…Foreldrene opplevde «stang ut».

Drøfting

Formålet for studien var å utforske og bidra med innsikt i foreldres opplevelser av skolens håndtering og psykososial oppfølging etter seksuelle overgrep skjedd i skolen. Funnene ble framstilt fenomenologisk og vil drøftes i lys av relevant teori og lovverk. Drøftingen presenteres i de samme tre delene som funnenes inndeling: Tidslinjen over de 113 første dagene, tillitsbrudd og splittelse, samt foreldrenes opplevelse av håndtering og psykososial oppfølging av skolen og hjelpeapparatet.

Tidslinje over de første 113 dagene i overgrepssaken

I studien var de første 113 dagene i overgrepssaken betydningsfulle for foreldre og elever. Foreldre manglet informasjon, de opplevde konflikter elevene imellom og de følte usikkerhet om læreren kunne komme tilbake for så å sanksjonere. Foreldrene og elevene ble møtt av de voksne på skolen som hadde taushetsplikt. Det ble også nevnt at elevene fikk munnkurv fra å snakke om ryktet om at læreren var fengslet. Det kan hende at de andre ansatte heller ikke var informert. Etter 18 dager ble foreldrene orientert om at læreren var varetektsfengslet, og redselen økte for hva elevene hadde opplevd. Et viktig poeng er at det som er foreldrenes barn er elever med rettigheter i skolen. Foreldrene definerte situasjonen som en krisesituasjon, men det kan se ut til at skolen ikke definerte situasjonen som krise, men som konflikt med foreldregruppen. Dette finner vi i et av utsagnene .. Og alle skulle sagt, det er en krisesituasjon….krisehåndtering på XX skole fantes ikke…. Det er viktig å samles i kriser, det er kjempeviktig å snakke i kriser, og her ble det bare taushet.

Da skolen ikke gikk i dialog med skolen på et tidlig tidspunkt fanget de ikke opp foreldrenes behov for psykososial oppfølging av elevene. Dette kan støtte forskningen til Eriksen & Lyng, (2015) som viser til at skolen kan definere slike situasjoner som en konflikt med foreldrene framfor å definere situasjonen som en krenkelse som utløser elevers rettighet til psykososial oppfølging etter Opplæringslovens §9a. Dette får igjen støtte i studier av Nordahl (2003 og 2007) der det vises til at det er få foreldre som har positive erfaringer med å forholde seg til skoleledelsen da de prøvde å bli hørt av skolen, og at lærere og rektor heller inntar en forsvarsposisjon med implisitt hensikt å beskytte skolens posisjon (ibid). En far beskriver dette manglende samarbeidet med skolen som et knyttneveslag …når du velger å innta en sånn rolle med en knyttneve, for det er det vi fikk, vi fikk ikke noe hjelp, og det var ikke noe forståelse noe sted... Det ender jo med at vi må gå til Politiet, ikke sant – i stedet for å spørre: Hva kan vi gjøre? Hvordan kan vi løse dette sammen? Hadde de sagt det så hadde situasjonen sett helt annerledes ut, da hadde vi kanskje fått et samarbeide, men de ville jo ikke samarbeide…

Tillitsbrudd og splittelse

I forskningen om skole – hjem samarbeid (Nordahl, 2007) beskrives et godt samarbeid som et positivt forhold mellom læreren og foreldrene. Foreldrene føler de kan snakke med læreren om det meste (2007, s. 73), og vi kan anta at det har vært en tillit mellom skole og hjem nettopp via denne relasjonen der foreldre forteller læreren «det meste» av hva en tenker læreren trengte å vite for å hjelpe eget barn best mulig. I funnene har læreren hatt informasjon fra foreldrene som han har fått via tillit. Vi ser at læreren gir beskjed til en mor via rektor om en privat opplysning om deres familiesituasjon… sier også at kontaktlæreren har bedt rektor om å si til meg at han kommer til å si opp stillingen sin, og han vet at jeg er alenemor. Jeg stusser litt over dette, for det har ingenting med saken å gjøre…Læreren har dermed hatt tillit hos foreldrene og det skjer et ekstremt tillitsbrudd når læreren mistenkes av Politiet for seksuelle overgrep av elevene. Skrekkelige hemmeligheter har en tendens til å bli verre over tid, fordi de ikke blir håndterbare uten noen å snakke med skriver Raundalen og Schultz (2016) i sin lærerveiledning for avdekking og håndtering av overgrep. Problemer som er skapt av voksne, skal håndteres av voksne, og problemet må bestemt tas ut av barnas hender. Dette ble ikke gjort av skolen i denne saken og foreldrene satt igjen med mange løse tråder. I krisepedagogisk oppfølging er hensikten å gjenreise trygghet og legge til rette for refleksjon for elevene. Elevene ville trengt svar på viktige spørsmål som - vil dette skje igjen? Hvorfor gjorde han det? Er jeg trygg? Er familien min trygg? Barna søkte aktivt mening, og det er i svarene fra de voksne som kunne hjulpet barna med å sortere meningene. Samtaler med barn om skrekkelige ting skal hjelpe barna til å bli tryggere, og la historiene bli logiske nok slik at barna «lukker» historien og setter et punktum (Strandby & Schultz, 2015). Hvis barn ikke får krisepedagogisk hjelp, og historier ikke avsluttes, vil barn kunne søke mer mening og inkludere feilinformasjon (Langballe & Schultz, 2016). Det er nettopp i bortfall av kontroll traumer kan utløses, noe som vil kunne gi pedagogiske konsekvenser for den enkelte elev.

I denne studiens case opplevde foreldrene tillitsbrudd og splittelse. I en fars uttalelse leste vi…når de velger å innta en sånn rolle med en knyttneve, for det er det vi fikk, vi fikk jo ikke noe hjelp, og det var jo ikke forståelse noe sted…Fortvilte foreldre følte vegger av taushet og at skolens ansatte både som foreldregruppe, men også i møter med barna… Så sa min sønn: Hvorfor samler de oss når de hele tiden skal si at alt er taushetsbelagt….. Alle spørsmål de kom med ble møtt med at de ikke kunne prate om det. …..I stedet for å forklare unger på en ordentlig måte, for de var redde for at han skulle komme tilbake igjen. Det var frykten deres.

Et forhold er rektors ansvar for å gjenopprette tillit i samarbeidet mellom skole og hjem, men det kan se ut til at skolens rektor følte seg forpliktet til oppfølging av læreren som ansatt ved skolen. Dette er rektors rolle ut i fra Arbeidsmiljøloven, og forskningen viser at dette er kjente mekanismer som trer i kraft når rektor må velge mellom å beskytte læreren eller elevene. Arbeidsmiljøloven kommer her i konflikt med Opplæringsloven og via skolekulturen vil rektor oftest verne læreren framfor elevene (Eriksen & Lund, 2015; Nordahl, 2003; og Nordahl, 2007).

I grunnlagsdokumentet for arbeidet med barnehagemiljø, skolemiljø, mobbing og andre krenkelser (Utdanningsdirektoratet, 2017) kommer det tydelig fram at det er elevenes opplevelser av krenkelser som skal legges til grunn for psykososial oppfølging av eleven etter Opplæringslovens §9a. Utfordringen i denne saken kan se ut til at foreldrene ikke opplevde seg lyttet til. Et problem kan være selve definisjonen av krise slik en mor uttrykker det…det er det som er feilen, at ikke alle forsto at vi var i en krise…For at skoler skal oppfatte om elevene trenger psykososial oppfølging må skolen tørre å gå i dialog med foreldre som representanter for egne barn selv når ting er vanskelig, og kanskje nettopp når ting er vanskelig. Hvis skolen er utrygg når det oppstår en samarbeidskonflikt, er det fare for at skolens ansatte vil ta i bruk uhensiktsmessige strategier som forsvar, irritasjon eller sinne, motangrep eller tilbaketrekking. Dette vil i tilfelle bidra til å øke konflikten med foreldrene (Drugli & Onsøien, 2010; Raundalen & Schultz, 2016 s. 17-19; Alhassan & Lie, 2017).

Foreldrenes opplevelse av håndtering og oppfølging av skolen og hjelpeapparatet.

Å bli utsatt for overgrep kan være en traumatisk hendelse, og reaksjonene kan være potensielt traumatiserende (Raundalen & Schultz, 2016). Det er normale reaksjoner på unormale hendelser. Symptomer på traumatisk stress kan gå ut over konsentrasjon, arbeidsminnet og generell fungering i skolen. Det er særlig tre faktorer som avgjør hvordan en potensiell traumatisk hendelse oppleves på sikt: 1) grad av eksponering og sanseinntrykk 2) kvaliteten på den støtten som gis etter hendelsen og 3) tidligere livserfaringer og personlighet (ibid). Hva skolen tilbyr av tilrettelegginger er en viktig faktor i den samlede støtten. Foreldrene i vår studie opplever redsel for hva barna har vært utsatt for selv om det i dommen bare er to elevers vitneutsagn som utløser domfellelse.

Foreldrene opplever at de har sviktet egne barn, ved ikke ha merket, ikke trodd på barna sine da de prøvde å si at læreren ikke var snill. Dobbeltsviket utløses da skolen ikke definerer situasjonen som mobbing eller krenkelse skjedd i skoletiden av skolens ansatte ut fra Oppl. §9a, noe som er grunnleggende for å forstå situasjonen ut fra felles definisjon (Eriksen & Lyng, 2015). Foreldrene henvender seg via telefon og mail til mange instanser for å søke hjelp. Opplevelsen av at saken var viktigere enn barna kom tydelig fram i flere uttalelser…det som er litt rart, det er at man føler hele veien at hver instans og uansett hvor god den instansen skal være så føler man at saken er viktigere enn barna… og de føler seg sviktet av alle instansene… Ungene har blitt svikta, ikke bare av skolen. De har blitt svikta av alle instansene. De har blitt svikta, vi alle foreldrene har blitt svikta føler jeg…Barneombudet har i sine instrukser at de ikke kan gi råd i saker som er under politietterforskning og barn og deres familier blir overlatt til seg selv uten å kunne få råd, i denne saken tok dette ca. 34 uker før dommen kom. Barneombudet tok ikke imot telefoner fra voksne, bare mailer de ga skriftlige tilbakemeldinger i brevs form på etter noen uker...og til og med Barneombudet som skal passe på barna, så kan de ikke ta imot telefoner….I Barneombudets svar trekkes det fram at de ikke kan gi instrukser til andre organer. Barneombudet anbefaler at de voksne skal forstå de har en avvergingsplikt etter straffeloven. Og Fylkesmannen var også veldig på det at vi er et organ som skal veilede skolen i hvordan de skal forholde seg til lovverket og regler og gjøre det riktig ut fra det. Alt handler om lover og regler og hvem som har ansvar for ditt og datt, også er det ingen som hører på hva ungene har gått igjennom for det er ikke riktig instans. Hvem er riktig instans egentlig?...

I svaret fra Barneombudet står det … finnes imidlertid andre instanser som skal ivareta barna rettsikkerhet i første omgang skole, skoleeier og Politi…Dersom ikke disse instansenes inngripen er tilfredsstillende er det henholdsvis Fylkesmannen og Statsadvokaten som er faglig instans…Den runddansen måtte vi jo gå…

Avslutning og anbefalinger

Formålet for denne studien var å gi innsikt i foreldrenes opplevelser av skolens håndtering og psykososiale oppfølging etter seksuelle overgrep skjedd i skolen. I denne studien har vi avdekket at foreldrene opplever at barna ikke får den psykososiale oppfølgingen de har behov når det er skolens ansatte som er overgriper. Rektor vet rett og slett ikke hvordan slike saker bør håndteres, og den første refleks er å beskytte sine ansatte. Mobbedefinisjonen oppfattes ulik ut fra posisjon og situasjon, altså fra rektor og foreldre, konflikt vs krise. I grunnlagsdokumentet fra Utdanningsdirektoratet (2017) skal mobbing og krenkelser forstås og følges opp ut fra foreldre og elevers opplevelser av handlingen. Et av formålene i denne studien var å gi innsikt i foreldrenes opplevelse, og råd for videre nasjonalt arbeid vil være å videreføre og tydeliggjøre Fylkesmannens veiledning av skolene og skoleeierne. Det kan i dette se ut til at Fylkesmannen lettere kan ta parti med skoleeierne framfor foreldrene. Fra 1, august 2017 har foreldrene fått en enklere klageadgang og kan klage til Fylkesmannen hvis skolens rektor ikke følger opp etter aktivitetsplikten når foreldre og elever opplever mobbing eller andre krenkelser (Prop 57L(2016-2017), 2017). Denne studien avdekker at det kan bli snublestener i dette arbeidet når krenkelsen utføres av lærere som er ansatt i skolen og rektor står i konflikt mellom forvaltning av Arbeidsmiljøloven og Opplæringslovens §9a. En annen utfordring som dukker opp er hvordan rektor definerer mobbing og krenkelser når det er en ansatt i skolen som utfører krenkelsen. Rektors bedømmelse og kompetanse også ha stor innvirkning på bestilling av hjelp fra hjelpeapparatet.

I Meld. St. 21, Lærelyst – tidlig innsats og kvalitet i skolen (2017) har Kunnskapsdepartementet vurderinger og råd for å få til et godt læringsmiljø uten mobbing i skolen. Barn som blir utsatt for mobbing i skolen og deres familier skal få bedre støtte og veiledning i hvordan de konkrete sakene kan løses og hvem de kan henvende seg til. Regjeringen vil derfor styrke Barneombudet og FMs kapasitet til å bistå barn som mobbes. Kunnskapsdepartementet vil at Fylkesmannen skal kunne gi dagbøter til skoleeierne dersom ikke læringsmiljøet ivaretas. Vi tror med utgangspunkt i denne studien at dette kan bli en utfordring da Fylkesmannen har en veiledende rolle og kan føle seg på lag med skoleeierne framfor foreldrene og elevene. At Barneombudet ikke kan gi instrukser til andre organer er også noe som bør endres i favør av foreldrene.

Referanser

Alhassan, A-R. K. & Lie, A.L.K. (2017). Psyokososial oppfølging av elever etter seksuelle overgrep i skolen. I Psykologi i kommunen nr. 3, 2017. Drammen: Psykologi i kommunen

Andenæs, K. & Møller, J. (2016). Retten i skolen – mellom pedagogikk, juss og politikk. Oslo: Universitetsforlaget

Cohen, L. Manion, L. & Morrison, K. (2000). Research methods in education (seventh ed.). Oxon: Routledge

Creswell, J. W. (2007). Qualitative inquiry & research design. Choosing Among Five Approaches. Thousands Oaks CA: SAGE Publications

Drugli, M.B. & Onsøien, R. (2010). Vanskelige foreldresamtaler – gode dialoger. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Eriksen, E. & Germeten, S. (2012). Barnevern i barnehage og skole. Møte mellom barn, foreldre og profesjoner. Oslo: Cappelen Damm Akademisk

Eriksen, I.M & Lyng, S.T. (2015). Skolers arbeid med elevenes psykososiale miljø. Gode strategier, harde nøtter og blinde flekker. NOVA Rapport 14/2015. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring

Hartviksen, M. & Kversøy, K. S. (2008). Samarbeids og konflikt – to sider av samme sak. Oslo: Fagbokforlaget

Kuyini, A. A. R., & Abosi, O. (2011). The 2nd Generation Street Children (SGSC) in Accra: Developing teaching strategies to enhance positive learning outcomes in schools. World Journal of Education, 1(2), 161.

Kvale, S. (1996). Interviews. London: Sage

Langballe, Å. & Schultz, J. H. (2016). Elever utsatt for vold og seksuelle overgrep - samtalen som redskap for å oppdage og hjelpe. I: Lillevik, O.G & Edvardsen, O. (Red.) Vold mot barn. Teoretiske, juridiske og praktiske tilnærminger (s. 117-134). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Meld. St. (2017). Lærelyst - Tidlig innsats og kvalitet i skolen (2016-2017). Oslo: Kunnskapsdepartementet

Nordahl, T. (2003). Makt og avmakt i samarbeidet mellom hjem og skole. Rapport 13/03. Oslo: NOVA

Nordahl, T. (2007). Hjem og Skole. Hvordan etablere et samarbeid til elevenes beste? Oslo: Universitetsforlaget

Raundalen, M. & Schultz, J.H. (2016). Seksuelle overgrep og vold. Forebyggende undervisning i skolen. Oslo: Universitetsforlaget

Strandbu, A. & Schultz, J. H. (2015). Undervisning om kriser og katastrofer. Et pedagogisk mulighetsrom?. Barn 2015; Volum 33 (2). ISSN 0800-1669.s 41 - 53.

Utdanningsdirektoratet (2015). Tilsyn med veiledning skaper endring. Fylkesmennenes tilsyn med opplærings- og barnehageområdet i 2015. Oslo: Utdanningsdirektoratet

Utdanningsdirektoratet (2015b). Alvorlige hendelser i barnehager og utdanningsinstitusjoner. Veileder i beredskapsplanlegging. Oslo: Utdanningsdirektoratet og Politidirektoratet

Utdanningsdirektoratet (2016). Alle barn har rett til…Fylkesmennenes tilsyn med barnehage- og opplæringsområdet i 2016. Oslo: Utdanningsdirektoratet

Utdanningsdirektoratet (2017). Grunnlagsdokumentet for arbeidet med barnehagemiljø, skolemiljø, mobbing og andre krenkelse. En felles plattform for statlige aktører. Oslo: Utdanningsdirektoratet